Ene i din rettferdighet!

Matt 18:1 - 4. 10

   1. I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? 2. Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: 3. Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 4. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.
   10. Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn.

   Det er ganske så betegnende for oss mennesker, det vi leser om her. Her møter vi kjødet i ren form: «Hvem er den største!» Underforstått: Det skulle vel ikke slumpe til å være meg? Eller det skulle vel ikke være en mulighet for at det kunne bli meg, bare jeg nå får høre hva betingelsene er? Eller at jeg iallfall kunne bli blant de største! En som var regnet med!
   Ja, vi kjenner det vel igjen fra vårt eget bryst. Om ikke akkurat den største i himlenes rike, så iallfall en som er regnet med - en som beundres av andre for ett eller annet!
   Hør hvordan dette tolkes i en Bibelkommentar: «DEN STØRSTE. Ønsket om å være stor, lysten til å herske over sine brødre, er et utslag av hovmodssynden, den synd som Skriften fremstiller som særskilt satanisk.» (Norsk Studiebibel). Satanisk!
   Det var dette som utløste det første drap i menneskets historie - Kain ville være størst! Fremst! Best!
   Enkelte ser potensiale i seg selv til å bli det, og sikter følgelig mot det! - Andre igjen mener faktisk å være det! - Og atter andre som bare må innse sine begrensninger, skulle så gjerne vært det!
   Det sitter oss likesom i blodet dette!
   Det var dette som forårsaket Sauls forfølgelse av David - Saul ville være størst. Og det var dette som utløste historiens mest kjente drap - justismordet på vår Herre og frelser - fariseerne og de skriftlærde ville være størst. Ser hva som ligger i bunnen her!

   Dersom hovmodssynden får vokse i fred, så blir resultatet at en annen forferdelig synd vokser frem, så snart noen kommer opp på siden av deg, for ikke å tale om, om vedkommende passerer deg, i evner, i popularitet og lignende - nemlig misunnelsen. Det står om jødenes overgivelse av Jesus i Pilatus' og romernes hånd: «For han (Pilatus) visste at det var av misunnelse de hadde overgitt Ham.» (Matt 27:18; Mark 15:10).
   Ja, han, hedningen, visste det! Tenk om også de som hadde overgitt Ham hadde sett det like klart, og erkjent det! Og da kommer det et spørsmål til deg, nå når du i det minste har fått se litt inn i dette: Vil du fremdeles bli stor? Tror du virkelig at du kan takle dette å være stor? Tenk om det da kommer en som blir større enn deg, slik at dine tilbedere vender seg fra deg - du merker at de ikke akter deg for noe særlig lenger - og vender seg til den andre i stedet for deg!

   Det skjedde noe i Israels historie, i forholdet mellom Saul og David - de var begge djerve krigere, men så kommer den dagen da kvinner i folket - vi må vel si, i sin uforstand - sang og sa: «Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener!» (1 Sam 18:7).
   Det skapte store problemer for David - ja, det hadde kostet ham livet, om ikke Gud hadde holdt sin hånd over ham. For Saul ble det begynnelsen på hans undergang! Du er ikke kalt til å hylle forkynnere. Det kan få forferdelige følger. Du er kalt til å hylle Ham som har kjøpt deg med sitt blod, og Ham alene!
   Det er forkynnere i historien jeg personlig kunne reist land og strand rundt for å høre, men ikke for deres egen skyld – nei, for det budskap de hadde fått å forkynne i Ånd og sannhet! Men så snart det ikke var der lenger, ville ikke jeg vært det heller!

   «Bare jeg nå får høre hva betingelsene er?» Ja, det fikk de virkelig, men det var nok ikke et så attraktivt mål, som de hadde tenkt seg på forhånd! «Den minste av alle!» «Som et lite barn!» Dette i oss mennesker som vil opphøye seg - du behøver ikke gå inn for det engang - det er dets natur å gjøre det - det Skriften kaller kjødet, det fikk her virkelig dødsstøtet! For er det noe vi absolutt ikke vil, og absolutt ikke streber etter, så er det å bli små!

   Vi kan jo ta en test: Er du den minste her i flokken i kveld? Tenker ikke den tanken er særlig populær! Nei, vi tvert imot forakter dette. Derfor advarer også Jesus oss her, idet Han sier: «Se til at dere ikke forakter én av disse små!» (v.10).

E. K.

   Poenget her altså - er dette: Du kommer ikke inn i himlenes rike fordi du er blitt noe, fordi du er blitt stor nok til det, fordi du nå har forstått det - har kunnskap nok om det, eller noe annet i den retningen, men at du er blitt liten og hjelpeløs nok i deg selv, til at du har nok i hva en annen har gjort for deg - nemlig Jesus! Det er tilflukten til Jesus som berger et menneske - og hva slags mennesker er det nå som flyr til en frelser og forsoner? Det ligger jo i sakens natur! Det er iallfall ikke de som er blitt store i egne øyne!
   Disiplene fikk et hardt støt her - og det var bare ett av mange som måtte til, før de så og hørte hva Jesus egentlig forkynte! Måtte det være vår situasjon også, at vi ser og hører hva Jesus egentlig forkynner! Hvorfor Han måtte komme som den Han virkelig var her på jord. I det øyeblikk du ser det, ser du også din fullkomne frelse! En frelse som ikke kan tas fra deg, men som du lik Esau, kan selge for noe som smaker deg bedre! Og det smaker alltid kjødet å bli stor!
   Det er mange som mater dette kjødet, og tror at den vekst og fremgang som nå er blitt synlig for dem selv, er en sann åndelig vekst og fremgang. Men idet sannhetens Ånd kommer til dem ved Ordet og vil ta noe av dette ut av hånden deres, så de skal bli stående igjen med Jesus alene - da skal du se hva som virkelig har vokst!
   En sann åndelig vekst er ikke den som går oppover, men nedover - den som slår røtter i selve klippen du er satt inn på, ved Guds nåde! Og klippen er Jesus Kristus - Ham du får fremstilt i Peters vitnesbyrd i Matt 16:16: «Du er Messias, den levende Guds sønn.»

   Hør hva Jesus sier her: «Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (v.4).
   La du merke til formuleringen?: «Den som gjør seg liten.» Vær så god! Dersom du er så glad i loven, og mener at den må forkynnes så mye mer - her har du loven! Gjør det! Gjør deg liten! Det er jo Jesu klare ord til deg her! Og får du det ikke til, skal du slett ikke slippe inn i himlenes rike! Så alvorlig er det vi står overfor! Hvert ord er ment akkurat som det står!
   Har du prøvd å gjøre deg liten? Til den minste! Nei vel - så begynn der da! Det er så greit om vi kan være opptatt med de folkets synder, som vi selv ikke ligger under for, ikke sant? Og vi ser ikke, at da er det nettopp vi som vokser! Vi blir større! Men loven er jo vår tuktemester til Kristus, vitner Ordet. (Gal 3:24). Altså, der hvor loven blir rett forkynt, og rett forstått, der blir vi små - så små at vi må flykte til, og klynge oss til, en annens fortjeneste! Og så kommer ordet til deg: «Se til at dere ikke forakter én av disse små!» (v.10).
   Dette er nemlig Jesu minste brødre! Det er altså ikke bare disse som er barn i bokstavelig forstand det tales om her, men også de som er blitt som barn! De som sier med sangeren:

   Meg til frelse jeg intet vet
Uten deg, Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
skjules all min skam!

   Disse som du ser hele tiden og hele veien må fly til sin frelser og forsoner, fordi alt annet svikter for dem - se til at du ikke forakter én av dem! Det er nemlig en som har gjort dem slik - det er Herren! De er Guds barn! Kongebarn høye! Og du - er du en av dem?

   De snakker bare om denne nåden, kan du høre så foraktelig sagt av enkelte - men nå skal jeg stille et enkelt spørsmål til slutt, så du ka se hva dette i virkeligheten er, og hva ånd det er av: Dersom en forkynner nåden, hva er det han egentlig forkynner da? Feil formulering - ikke hva, men hvem! Nemlig Jesus!
   Da ser du hva det er!

   Se til at du ikke forakter én av dem - disse små og nådehungrige! Vel, ingen fare for det, dersom du er en av dem selv!