Det er underlig å legge merke til
hvordan Jesus gang på gang på forskjellig vis sier hvem Han er.
Som Han for eksempel gjør det her: «For det Han gjør, det gjør Sønnen
likeså.» Likeså! Altså alle de gjerninger Faderen kunne gjøre og vise
Ham, det kunne Han og!
Det er vel ikke noe menneske
ved sine fulle fem, som ville påstå at han kan gjøre de samme gjerninger
som Gud! Hvis Gud bare viser meg, så skal jeg gjøre det samme etter. Men
det er jo i virkeligheten det et menneske holder på med, som vil rettferdiggjøre
seg selv etter loven – som altså vil rettferdiggjøre seg overfor Gud ved
vandel og gjerninger og kjærlighet til medmennesker og kirken og lignende.
Gjøre Guds vilje og være lydige som det blant annet heter. Men det ser
de ikke!
Slik var det også med disse jødene
– de forsto hva Jesus sa. «Du som er et menneske, gjør deg selv til Gud,»
sa de. (Joh 10:33). Har du forstått hva Jesus sier? Gjør deg lik Gud,
sa de. At de selv drev med det samme, det så de ikke, fordi de ikke forsto
hva loven virkelig krevde. Hadde de innsett det ville de ha sunket i kne.
Da hadde de vitnet som profeten Jesaja gjør i Jes 64:5: «Vi ble som den
urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som
løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss
bort,» og følgelig spurt som synderne: «Hvordan skal vi bli frelst?» Ja,
hvordan? Når jeg stiller det spørsmålet, finner jeg bare ett svar,
og det har ikke noe med mitt å gjøre, men av nåde for Jesu skyld!
Du som regner med den minste
gjerning, det minste av ditt eget – det skal bli krevd en rettferdighet
av deg som er lik Guds!
Det var jødenes tragedie det,
at de ikke innså det. Moses, som dere har satt deres håp til,
sa Jesus i Joh 5:45 – han er den som anklager dere.
De hadde altså et håp
knyttet til Moses, det vil si, til loven. Og så lenge en har håp til noe,
vet du, henger en fast ved det. Det er håpet som må bli tatt fra
oss – det falske håp. Det er det skumle med det, at vi ikke ser
at det er falskt. Og så lenge vi har et slikt håp, strekker vi oss ikke
etter det levende håp som Gud har gitt oss i evangeliet, i Jesus!
Men som allerede nevnt – nettopp
han, Moses, er det som anklager dere, sa Jesus, for ingen av dere holder
loven. Ingen va dere er det loven krever, og følgelig, ingen
av dere gjør det loven krever.
Om en bare går inn for å gjøre
Guds vilje og være kristelig i sin vandel – gjøre som best en kan, som
det gjerne kalles – så gjør det vel ikke noe om en kommer til å synde
noe? En får vel forlatelse for det, ikke sant? Jeg vil bare spørre: Hvor
mange ganger falt Adam og Eva før de ble drevet ut av hagen? Du vet svaret:
En gang! Og de slapp ikke inn dit igjen før blodet fløt på Golgata.
Hvor mange ganger har du falt?
Skulle vi hatt en spørrekonkurranse så finnes det ikke et menneske på
jord, som kunne svare på det spørsmålet: Hvor mange ganger har du syndet
mot Gud?
Mennesket falt i synd på grunn
av sin vantro – fordi det har et vantro hjerte. Med andre ord, fordi det
er en synder!
Disse jødene, de forsto, som
sagt, hva Jesus sa, men de trodde Ham ikke! Har du forstått
hva Jesus sier, og tror du Ham? Tenk bare på hva Han sier her: «For likesom
Faderen oppvekker de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende
dem Han vil.» (v.21).
Han har makt til å gi
deg evig liv – og Han har makt til å la være. Legg merke til Hans
ord: «- dem Han vil.» Og lenger nede: «- de som hører, skal leve.» (v.25).
Ikke alle! – men bare de som Han vil, det vil si, de som hører.
Vi har en tendens til å tilregne
Gud urettferdighet, når vi hører slikt. Vi synes da det burde gjelde alle
– underforstått meg. Vi synes gjerne det er urettferdig av Gud,
om Han unndrar oss noe, og det fordi vi ikke har innsett sannheten om
oss selv – nemlig at vi er falne og derfor av naturen Guds fiender. Derfor
synes vi at vi fortjener noe. Men Gud gjorde oss ingen urett om
Han lot oss omkomme i vår elendighet og gå fortapt. Når Han ikke har villet
det, så skyldes det ene og alene Hans kjærlighet. Når Han har grepet inn
for å hindre det, så er det av nåde alene. Ikke fordi vi fortjener noe.
Jesus har makt til å la deg gå
fortapt. Liker du den tanken? Den gjør ikke meg noe, for jeg har lært
Ham å kjenne såpass at jeg vet – Han vil ikke la det skje, så langt det
beror på Ham.
E.K.
|
Det er ikke alltid jeg er så frimodig
i troen, men det er like sant for det!
«For
heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen.»
(v.22).
Og dette har altså en spesiell
årsak. Faderen har en bestemt hensikt med det, og den åpenbarer Jesus
videre her: «- for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen.»
(v.23a). Med andre ord – Han skal æres som Gud! Ikke å undres på
at jødene anklaget Ham for gudsbespottelse. Det måtte de jo, for det de
hørte var enten sant, eller det var nettopp gudsbespottelse. Har det faktum
gått opp for deg?
Og denne ære er gitt Ham av Faderen, slik at Han videre sier:
«Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt Ham.» (v.23b).
Med andre ord – den som ikke ærer Sønnen lik Faderen, han åpenbarer ved
det, at han ikke tror Guds vitnesbyrd! – Guds vitnesbyrd om Sønnen! Og
gjør altså dermed Gud til en løgner.
Da ser du altså hvilken fryktelig
stilling de er i de mennesker som taler om Gud, uten å ha et rett forhold
til Jesus. Et fryktelig bedrag! Det å ære Sønnen lik Faderen er altså
et uttrykk for det samme som å tro Guds vitnesbyrd om sin Sønn.
Han er Guds Sønn, og Gud lik,
gjør de samme gjerninger som Faderen i sin allmakt gjør, som Han sier
her. Og så dette: Vår Frelser!
Tenk deg det – Guds Sønn, din frelser. Om det kunne
begynne å sige inn i hjertet – Gud gav sin Sønn for at du skulle bli frelst!
Å, hvor Han må elske oss inderlig! La det lyset få trenge inn – det gjelder
nemlig deg! Det er ikke noe annet som kan omvende et menneske til Gud.
Omvendelse er jo ikke – som en ofte kan få det fremstilt i mye forkynnelse
– at vi bestemmer oss for å begynne et nytt og bedre liv, bestemmer oss
for å bli kristne osv., men Guds godhet driver et menneske til omvendelse,
står det i Rom 2:4. Det er ikke alt dette lovstrevet, men å synke inn
i Guds kjærlighet. Å la Han få elske deg – å la Han få ta seg av deg –
å la Han få skjule din synd – å la Han forlate deg syndene dine – å la
Han få helliggjøre deg – å la Han få drive deg ved sin Ånd osv., kort
og godt: Å la Han!
Men det krever jo tillit og tro,
og derfor er ikke veien all den tjeneste du tilbyr Gud, men at Han får
forklare seg for ditt hjerte. «Dine buds vei vil jeg løpe,» vitner salmisten
i Sal 119:32 – fordi du krever det av meg? Nei, det er ikke salmistens
vitnesbyrd, men: «For du frir mitt hjerte fra angst.»
«Sannelig,
sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror Ham som har sendt
meg, han har evig liv.» (v.24a).
Her står ikke at han skal
få evig liv, men har. – Du som tror på Jesus, du har evig liv
osv.. «Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden
til livet.» (v.24b). Ikke skal gå fra død til liv, men er
gått. Du som tror på Jesus er gått over
fra døden til livet! Og så dette: «Han kommer ikke til dom!» Du som tror
på Jesus, du kommer ikke til dom!
Ja, er ikke det åndelige vårvinder,
så vet ikke jeg hva er! Ja, det er mer enn som så, det er høysommer! Det
er rettferdighetens sol som går opp med legedom under sine vinger, sier
Ordet i Mal 4:2. Det er ufattelige ting! Og det skal jeg få tro gjelder
en muddermark som meg, som elsker og tiltrekkes av det som er dårlig,
som åtselfuglen tiltrekkes av det som er råttent.
Så har Han altså gått etter meg,
lett etter meg, oppsøkt meg, for Han hadde noe Han ville gi meg – det
evige liv og sitt blod til en renselse og beskyttelse mot alt som vil
anklage meg. For at jeg ikke kommer til dom har sin årsak i at dommen
rammet Ham i mitt sted. Ikke bare dette generelle, upersonlige, men din
dom. Det er din skyld Han lider for der på korset! Men så er det
også dermed gjort! Og så kommer du ikke til dom, du som har flydd til
Ham med det som dømmer deg!
Det er Guds egen Sønn som forkynner
deg dette. Mine tanker og mine ord er ingenting verd i denne sammenheng,
med mindre de uttrykker det samme som Ordet, og Hans ord kan du ete og
leve ved.
|