«Jeg er en Kristi pilegrim på vei til Sions stad,» synges det av mang en. Men hvem er nå det? At det ikke er den åpenbare verden det her er tale om, det er jo klart nok, men når denne store hopen er gått bort, og vi står igjen med den flokken som har tenkt seg til Sions stad, da er vel alt i sin skjønneste orden? Denne flokken kan vel med frimodighet ta del i sangen, eller må også denne flokken deles i to?

   Ja, det var ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen, sier Jesus. Så langt var de jo like. Vi ser at det dreide seg om omvendelse. De vendte alle om fra sin tidligere ferd. Nå gikk de ikke lenger etter verdens vis i det ytre, men de gikk for å møte brudgommen, Jesus!
   Men nå minner Jesus oss på dette alvorlige, at også fem av disse jomfruene ikke nådde frem. Og vi kan si det helt enkelt – fordi Jesus aldri nådde frem til dem! Noen så altfor opptatt med sin selvlagde kristendom, andre fortsatt så blendet av denne verdens ting og glans at de satt fast i det.
   Men så lenge de var på vandringen, deltok de nok mer og mindre frimodig i sangen: «Jeg er en Kristi pilegrim -.» Med en pilegrim så forstår vi en som har lagt ut på en såkalt «hellig» reise, til et hellig sted. Slik legger også mange ut på reisen til det helligste av alle steder; «- det Jerusalem som er der oppe,» som apostelen kaller det i Gal 4:26.

   Ja, så er det blitt alvor da: «Farvel du brede strede, du ser meg aldri mer -» Du har lest i Guds ord om det nye Jerusalem i Åp 21:27: «Ikke noe urent kommer inn der.» Så det urene i verden sier du da farvel til. De åpenbare synder, de verdslige lyster som de kalles, og den musikk og de omgangsformer som tenner disse lyster, dans og drikk og lignende. Dette forstår du snart, det går ikke i hop med et hellig liv. Guds folk skal være et hellig folk – ja, er et hellig folk, og den kunnskap er helt rett
   Men snart begynner du å oppdage at du henger mer fast ved disse ting i verden enn du først var klar over. Du kjenner en forunderlig dragelse mot dem! Du begynner å innse at det er noe «her inne» som drages mot det som er Gud imot. Det er noe i deg det er noe galt med.
   Her gir mange opp kampen etter hvert, og i stedet for å kjempe videre, begynner de å gi synden andre navn - gjerrighet blir sparsommelighet, sladder og baktalelse blir nidkjærhet for sannheten, utukt blir naturlig - Gud har jo skapt oss slik osv., og der blir de liggende.

   Men du er kan hende mer ærlig enn dette, og har et oppriktigere sinn, så du begynner å gå løs på disse indre syndene også, og da blir det virkelig kamp! De urene tankene og fantasiene, de urene motivene, utålmodigheten, irritasjonen, det kalde og døde hjertet, mangelen på kjærlighet og oppriktighet, alvor og standhaftighet. Dette å elske og ha omsorg for alle, din verste fiende om så var, denne tregheten og ulysten til Guds ord og bønn. Du elsker i stedet ditt eget og verden så mye mer. Ja, Paulus han sier det så sterkt i Rom 7:21, at det onde ligger meg for hånden. Dette hjertet ditt vil likesom ikke den veien du befaler det, men viser seg å ha sin egen vilje og lyst. Det bryr seg ikke det minste om dine ønsker om å bli from og god, men fortsetter å søke sitt eget! Samme hva grep du tar, så ender det likt hver gang – jeg taper!

   Se for deg blodåresystemet i menneskekroppen; samme hvor du setter inn en nål, så treffer du en åre, og det kommer ut blod. Dette som fikk Per Norsletten til å utbryte i sangen sin: «Ifra hode til fot hjertets innerste rot kun en eneste masse av synd!»
   Da utbrøt den i egne øyne, fromme Paulus - Rom 7:24: «Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!». Det lot seg ikke gjøre å forbedre det. Det hørte døden til!
   Fra da av – da han fikk se det han roper ut som svar på sin bønn i nød i Rom 7:25a: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» - var han opptatt med Jesus fremfor alt annet! Fra da av fikk Jesus være det for ham, som Han er - nemlig Veien!
   Det er vel den Veien du foretar din pilegrimsreise på? Paulus var opptatt med Jesus alene, og det som korsfestet!
   Er du det? Er du virkelig det?

E.K.

Paulus - opptatt med Jesus alene, og det som korsfestet!
   Hør hva vi leser i Guds ord! Vi sier at Gud åpenbarer seg - ja, men hvor hen? Å åpenbare seg, det vil si, å forklare seg for oss, og det gjør Han ikke i syner og følelser og anelser, men i sitt ord.

   Vi nevnte denne som hadde lagt ut på pilegrimsferden; hva feil gjorde han egentlig? Jo, han stilte seg i Faderens sted og forsøkte å gjøre vingårdsmannens arbeid selv. Her leser vi i v.2b: «Og hver den som bærer frukt, renser Han.» Renser Han! Men du har forsøkt å rense deg selv! Du har forsøkt å produsere frukt, men frukt produseres jo ikke, den vokser frem av en levende organisme. Og så ble det så annerledes frukt som vokste frem enn det du gjerne ville se, og du må sanne Jesu ord, at en sanker ikke fikener av tistler.

   Gud har i naturen lagt hele veksten ned i et lite frø, og når det vokser til så bærer det den frukt Gud har skapt det til å bære. Og om du aldri så mye vil, så kan du ikke få det til å bære noe annet. Derfor kan heller ikke du, som et syndig menneske, bære frukt som er av Den Hellige Ånd, for du er rett og slett ingen hellig ånd, men et fallent syndig menneske.

   Det er ingen andre pilegrimer på vei til Sions stad enn de som er født til å være det! De som ved evangeliets ord er blitt innpodet i stammen, i Jesus!

   Det du nå må rette din oppmerksomhet mot, du som har strevd så fånyttes, det er ikke dette å bære frukt og gjøre gode gjerninger osv. men om du virkelig kjenner Jesus! Om du har fått feste ditt blikk på Ham, og henger ved det himmelske syn som det i virkeligheten er? For Jesus spør ikke etter dine gode gjerninger. Han forsøker ikke å høste av et tørt tre, men tvert imot så peker Han på dine dårlige gjerninger, og gjør deg oppmerksom på hele ditt syndefordervede hjerte i det lovens ord du til nå har beskjeftiget deg med, og sier: Se, alt dette var det jeg tok med meg opp på korsets tre. Du behøver ikke å bli annerledes for å komme til meg. Mens du ennå var skrøpelig døde jeg til fastsatt tid for ugudelige, som du kan lese i Rom 5:6. Derfor er det også den største ulykke når det lykkes et menneske å bli fromt og godt i eget omdømme. Jesus kan ikke gjøre noe for dem da.

   Før du trodde, mens du ennå levde i synd og last som en fiende av Kristi kors, døde Han til en soning for dine synder, hvem du så er! Han døde for ugudelige! Hele ditt liv er skjult i himmelen for Gud, for Kristi skyld, og du er elsket av Ham, for Kristi skyld, med en evig kjærlighet, her og nå, i denne stund! Det er det evangelium Guds ord forkynner deg.

   Det er noen som ikke bærer frukt for Gud, og det er de som forsøker å gjøre vingårdsmannens arbeid selv. De lar seg ikke innpode, og de lar seg ikke rense. De vokser ikke sammen med stammen!
   Du vet når det gjelder poding, så er det to sår som føres sammen. Det er sår både i stammen og på greina. Ditt sår på grunn av din synd, og Hans sår for dine synders skyld.
   «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg.» Og så kan du føye ditt navn til! Han bærer sår på sitt legeme, Gud, for din synds skyld! Det kan du vite om Ham, for det har Han åpenbart deg i sitt ord!

   Kristendom, (og det er da tale om et fortrolig samfunn med Herren), er å bli barn i Faderhuset. Da må du først av alt få høre vitnesbyrdet om Jesus og bli fornøyd med Ham! 
   La dette få være et spørsmål nettopp til deg nå; er du fornøyd med Ham? For Jesus har også en alvorlig påminnelse til oss her: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar Han bort!» Og Han lyver ikke!