La de små barn komme til meg!

Mark 10:13-16

   13 Og de bar små barn til Ham for at Han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem. 14 Men da Jesus så det, ble Han harm og sa til dem: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. 15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! 16 Og Han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.

   Denne teksten er svært så opplysende om et bestemt emne som har skapt mye vondt i den kristne forsamling. Skal ved Guds nåde forsøke å komme noe inn på det etter hvert.

   For Guds rike hører slike til. Mange tolker det dithen at et barn ikke er i behov av gjenfødelse, for det er allerede et Guds barn rett og slett i kraft av å være barn. Hvordan det er mulig å komme til en slik konklusjon, imot alt Guds ord taler om det naturlige menneskes åndelige situasjon, er meg helt ubegripelig.
   At Guds rike hører slike til, som det hører alt som heter menneske til, det er det ingen tvil om. Guds rike er gitt alle mennesker i Jesus Kristus – men hør! – det er ikke dermed sagt at alle mennesker hører Guds rike til! Det vet vi jo!
   Jeg nevnte det en gang for mange år siden nå på Vestlandet, vi satt noen få sammen – Legg merke til hva som sies og hva som ikke sies: Han sier: Guds rike hører slike til, men ikke at slike hører Guds rike til! Da var det en som lo ganske så spottende – flisespikkeri mente han da. Men slik er Guds ord, lyset ligger ofte nettopp i nyansene. Guds rike hører deg til fordi det av Guds er gitt deg - men du hører ikke derfor naturlig Guds rike til. Derfor går jo også de fleste menneske fortapt, dessverre, selv om Guds rike var gitt dem.
   Vel vil andre si, her er jo ikke tale om dåp, men om velsignelse! Ja, og hva så? – det utelukker vel ikke dåp? Vi bærer jo våre barn, barnebarn og oldebarn om du har noen av dem gjerne til Herren daglig og ber om Hans velsignelse over dem, men hvorfor skulle det utelukke dåp? Dåp er jo noe helt bestemt, det vil si det har et helt bestemt innhold.
   Og da må vi spørre: Hva er det? Hva er dåpen? Hva er dåpens innhold? Dersom du skal ramme noe, da er den aller beste måte å gjøre det på, å tømme det for dets sanne innhold, og dermed gjøre det til noe annet enn hva det faktisk er. Og det er nettopp hva som har skjedd, der hvor dåpen er fratatt å være et sakrament, og i stedet er blitt fremstilt som en lydighetshandling fra vår side. Altså noe helt motsatt! Det er ikke lenger en handling i hvilken Gud bringer oss sin gave til frelse, eller møter oss med sin gave, til gjenfødelse, men noe vi gjør for Ham, en lydighetshandling fra vår side.
   Men fordi dåpen har dette innhold, bærer den frelse med seg, på lik linje med det talte Guds ord!
   Nei, nei, blir det gjerne sagt da, det er ikke frelse i dåpen! Jeg skal lese et apostelens ord fra Kol 2:12: «- idet dere ble begravet med Ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han som oppreiste Kristus fra de døde.»
   Begravet med Ham og oppreist med Ham! Høres ikke det ut som frelse for deg? Ærlig talt! Men da kommer gjerne innvendingen straks: Men et barn kan da ikke tro!
   Først et enkelt spørsmål: Hvor tror du denne sanne og frelsende tro kommer fra, eller har sitt opphav – i mennesket? Nei, den har vel sitt opphav i Gud – ja, er av Ham, ikke sant?
   Men la oss forfølge den tanken noe, at et barn ikke kan tro – om det stemmer med Guds ord.
   Vi kan jo begynne med det vi hører av Jesu munn her i teksten – vers 15: «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!» Å, ta imot Guds rike er jo nettopp det samme som å komme til tro på det! Og hvorfor skal de ta imot det dersom de allerede har del i det? Og det som her er oversatt med lite barn, kunne vært oversatt spedbarn - altså så små at de måtte bæres til Ham!
   Her fremstiller Han altså disse som eksempler for oss som er voksne – slik må også vi motta denne gaven, som små barn! Da må vi ikke lære det motsatte, nemlig at barna må bli voksne før de kan tro!
   Jeg liker dårlig disputter om Guds ord – det har helst lite for seg – men en skrev til meg, på nettet dette at et barn kan jo ikke tro. Jeg spurte han da om han hadde lest om Marias besøk hos sin slektning Elisabet som var med barn, nemlig døperen Johannes? Der står det som følger - Luk 1:41-44: «Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!»
   Av fryd! Trodde han da? spurte jeg. Nei, det var hun som frydet seg i Den Hellige Ånd, fikk jeg da høre, for forutsetningen for tro er at du har Den Hellige Ånd, og det har jo ikke et barn, og slett ikke et foster. Så jeg tok det videre med ham, og leste hva som står om Johannes i Luk 1:15: «For han skal være stor for Herren. Vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd like fra sin mors liv!»
   Da ble det stille i den andre enden!

   Jeg tar dette opp – for riktignok er det opp til enhver hva han vil tro om dette med dåp – men vi skal ikke bøye nakken og la dem ta ifra oss den salige sannhet som åpenbares nettopp i dette at du kan bære ditt barn til dåpen i tro på den gave som er gitt det i Jesus Kristus vår frelser, endatil før det var født!

   Vår felles venn Dagfinn Sandal, fortalte noe fint fra en slik samtale med en som var ute etter barnedåpen. Skal forsøke å gjengi det etter husken: Da jeg ble døpt som barn, sa han, satte min bestemor inn 500 kroner på min konto i banken. Ja, men det kunne jo ikke du vite, repliserte han motstanderen. Nei, sa Dagfinn, men hun hadde jo gitt meg dem, og hun tok ikke dem tilbake!

E.K.

   Vi kan jo tilføye i en slik sak – selv om han siden ikke ville ha noe fra sin bestemor, så var jo like fullt gaven gitt. Den ble han da i tilfelle bare ikke til noen nytte, men det er jo en helt annen sak.
   Ser du evangeliet i dette? Alt av nåde, så fortapt og forkommen du nå engang er i deg selv? Som et lite barn! Det vil si, uten evne i deg selv til å gripe det - det må mottass, for det gis bare av nåde!

   Jacob Traasdahl var en av de store åndelige ledere andre halvdel av 1800-tallet. Han er kalt rosenianismens far i Norge.
   Vi skal ta med oss noe han forkynner om dette emnet i en tale:
   «Vi bringer dem til dåpen, og det er visselig vel. Har frelseren sagt at «Guds rike hører dem til,» da er det visselig så, at dåpen også hører dem til, så sant som dåpen hører med til Gud rikes velsignelser.
   Men før vi går videre i å innskjerpe foreldrenes ansvar og plikt, må vi få si noen ord til dem, som unndrar sine små dåpens velsignelse. Likesom disiplene i evangeliet ville nekte mødrene å bringe sine barn til Jesus, så Han kunne velsigne dem, slik finnes det også nå disipler, som vil hindre foreldrene å bringe barna til den hellige dåp.
   De sier: Barna er ikke skikket til å motta dåpen, for det står: den som tror og blir døpt. Barnet kan ikke tro, derfor må det heller ikke døpes.
   Men når frelseren nå sier i vår tekst, at et lite barn virkelig tar imot Guds rike, og at de voksne må bli lik barna for å kunne motta det, hvordan tør de da holde barna fra dåpen? Herren sier: «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!» Å ta imot er nettopp det samme som å tro. Se Joh 1:12: «Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» Og hva er den begynnende tro også hos den voksne? Består den ikke i et behov, en tang, en lengsel i sjelens dyp, som Herren imøtekommer med sin nåde? Og går ikke vekkelsesarbeidet, som Herren må utføre hos den voksne, nettopp ut på å få synderen gjort til et umyndig barn, som vår Herre av fri kjærlighet får miskunne seg over?
   Ja, sier du, det kan være sant nok, men når Herren sier at «Guds rike hører barna til,» så behøver de ikke dåpen – de er jo allerede i Guds rike.
   I denne innvending ligger en meget farlig villfarelse skjult, nemlig den at barnet skulle være i Guds rike, fordi det er barn. Det skal ikke behøve å fødes på ny som vi voksne, fordi det er barn. Dette er en fornektelse av menneskenaturens fortapthet, ja, en fornektelse av alle de klare vitnesbyrd om, at mennesket, det være seg barn eller voksen, er «kjødelig, solgt under synden,» at «det som er født av kjød er kjød, at «kjødets attrå er fiendskap mot Gud,» og at vi alle – barn og voksne – «av naturen er vredens barn,» og at av den grunn kan ingen se Guds rike, uten å bi født på ny – enten det nå er barn eller voksne, for det er det dype fall i naturen, som begrunner denne nye fødsels nødvendighet.
   Dessuten, når det står her, at Guds rike hører barnet til, så vil dette på ingen måte si, at også barnet er i Guds rike. En ting kan høre meg til, uten at jeg har tatt den i besittelse. Kristus har vunnet Guds rike også til det lille barn, derfor gjelder det, at barnet ved dette nådens middel, dåpen, blir ført inn i riket, som allerede er dets eiendom på grunn av gjenløsningen.
   Du sier at barnet uten videre omstendigheter er i Guds rike. Hvordan kan da frelseren tale om å ta imot riket som et lite barn? De små tar imot det altså, men det man tar imot, har man ikke før man griper det.
   Vi vil ikke hefte oss lenger med disse innvendinger mot de spede barns dåp. Vi kan visselig med største trygghet bære våre små til dåpen, fullt overbevist om, at de små, som etter Jesu ord tar imot Guds rike, også blir delaktige i alle dette rikets velsignelser.

   Slik talte disse gamle rosenianere med frimodighet om dette, grunnet på Guds eget ord, og ikke på hva vi synes er rimelig, for det er her vanskeligheten oppstår, vi setter hva vi etter vår naturlige tanke synes er rimelig opp mot hva Guds ord faktisk forkynner. Men vår tanke hører deg falne skapning til..

   Mye av grunnen til dette reformerte synet på dåpen, har nok sin årsak i at man vanskelig kan forsone seg med at et barn skal gå fortapt. Og det er jo forståelig. Men det gir deg ikke tillatelse til å legge noe inn i Guds ord det ikke er dekning for der, men heller tvert imot.
   Du sier du tror på Gud, Han som ikke engang sparte sin egen Sønn for vår skyld - du tror Han er kjærlighet og rettferdighet, da tror du også at Han ikke vil begå noen urett mot noen av oss.
   Kan du ikke bare la det ligge der? - la det være Guds sak? Det du er kalt til er å holde deg til det som faktisk er åpenbart i Ordet!

   En sterk grunn til å stanse noe for nettopp dette emne er, at noen klarere forkynnelse av frelse av nåde alene, enn nettopp barnedåpen finner du ikke - og det er vel derfor den også blir angrepet så intenst!