For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               5 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Slik har Gud elsket!

Joh 3:16

   16 For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

   For så har – altså, på dette viset – har Gud elsket verden! Det er som vi leser i 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Skriften vitner at det ligger en formørkelse over menneskehjertet fra fallets dag av – et dekke! Vi må opplyses som vi ser av Joh 1:9: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.»
   Om ikke noe får komme til å skjære igjennom dekket her, slik at lyset får slippe inn, blir mennesket værende i mørke – evig mørke. Mennesket forstår ikke dette utfra seg selv, men Jesus beskriver dette mørket så dypt, når Han taler med jødene i Joh 8:45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.»
   En underlig grunn, ikke sant? Men når Guds ord ved Ånden får slå en liten revne i dette dekke, så sant lys får sive inn, da er det begynnelsen på dette som kalles hjertets omskjærelse i Ånden – Kristi omskjærelse. Altså noe Gud virker ved sitt ord. En opplysning, en hjertets opplysning! I motsetning til det som foregår i det ytre, og som vi går og baler med. Det må være så rett det bare kan etter Guds ord – det kan ikke forandre hvem du er!
   Vi begynner å skulle reparere og pynte på det ytre, men så får vi kanskje se litt dypere, og så litt til. Skaden er visst dypere enn hva jeg har tenkt til nå! Så bærer det videre innover, og lykkelig den som da sliter seg ut, som støter på steingrunn, selve grunnfjellet – det er synd alt! Og er det noe vi som menneskehet har felles, så er det dette grunnfjellet – synd alt sammen! Og syndens lønn er som kjent ifølge Rom 6:23, døden!
   Tenk det kalles lønn! Dette som vi ellers forbinder med noe positivt – å få lønn! Syndens lønn er tvert imot forferdelig! Men her, som alltid ellers, utbetales den av rettferdighetsgrunn! Det er rett at en får lønn for utført gjerning!
   Vi deler det gjerne opp i stor og liten synd, og det er jo også rett målt etter de konsekvenser det får her i livet, men Gud regner annerledes, Han ser nemlig helt inn til grunnen – det er synd alt. Det som skjer i det ytre, er kun utslag av det som bor der inne. Når Herren slår ned på de ytre synder, er det ikke minst av den grunn, at hvis disse ting får blomstre fritt, vil fordervelsen ta aldeles overhånd. Noe som vi jo også ser noe av i vårt samfunn i dag, dessverre. Avkristningens frukt! – den er bitter!
   Men ellers måler ikke Gud synd i stor og liten, for all synd er stor for Gud, fordi all synd er synd imot Gud. Det er det som gjør synden stor, og ikke hvordan den er i seg selv, men hvem du synder imot. Han har sagt nei, men du gjør det likevel, også så ofte etter at du er blitt en kristen, dessverre.
   La meg spørre deg: Har synden blitt et problem for deg? Er det vondt for deg å se? Jeg er så annerledes, enn hva jeg ser av Ordet, at jeg skulle være. Jeg skulle være god, men dessverre må jeg konstatere som sant er- jeg er mer ond, enn jeg liker å tenke! Jeg gjør så ofte imot, det jeg erkjenner å være godt!

E.K.

   Kan Gud få skikk på en slik en? Ja, det var jo tale om at noe fikk skjære igjennom det dekke, slik at jeg får lys. Og kniven det er Guds ord!
   Da dette budskap jeg forsto, I floden sank jeg ned, som det heter i en sang. Hvilket budskap var det jeg da forsto? Jo, nettopp dette: «- For så har Gud elsket – at Han gav sin Sønn den enbårne -» Gav Ham i vårt sted! Han gikk inn dit du skulle gå – i fortapelsens mørke! Men Han – i motsetning til deg – hadde også makt til å stige ut derfra igjen! For det var for dine synders skyld Han gikk dit inn, og ikke for noen egne.
   Er du redd fortapelsen? Ja, du har jo også all mulig grunn til det. Grunnen til at du frykter så lite, skyldes at du ikke ser klart, hva du står overfor. Men se på Ham som ble gitt for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv!
   Når et menneske må gå inn i fortapelsen, fordi det har forkastet denne Guds usigelige gave – for det er ingen annen grunn – må det bli der evig, for det har ingen makt i seg til å stige ut derfra igjen, fordi det befinner seg der for sine egne synders skyld!
   Dette mitt gamle menneske viser seg å være uhelbredelig religiøst, derfor søker det stadig etter en annen grunn å hvile på, enn den Gud har lagt.

   Ja, nå har du rotet opp mye dynn, vil du kanskje si? Ja, men dette er altså den verden Gud elsker, og gav sin Sønn for. Da blir Guds nåde forunderlig, vet du. Er det dette Han elsker? Slike noen? Er det ikke fordi vi er slike vidunderlige skapninger, skapt i Hans bilde og lignende?
   Denne formørkelsen i menneskehjertet, som gjør at vi ikke ser og forstår dette uten videre, viser seg på mange måter. Blant annet i dette jeg nettopp nevnte!
   Hør nå fra 1 Joh 5:19: «Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde.»
   Ligger i det onde! Elsker Han da på grunn av noe ved den – Han som er Den Hellige? La nå det spørsmålet riktig få synke inn! Men forkynnelsen dreier seg mer og mer over på dette bedraget, dessverre! Altså at Gud elsker deg på grunn av noe ved deg. Nei, Guds kjærlighet viser seg i, at Han elsker det som ikke er verd å elske – nemlig synderen!
   Så skriver også Per Nordsletten i en sang: Å du forunderlige Gud! For den som er av sannheten ser ikke denne verden bare i det ytre, men han har funnet denne onde verden – gudsfienden – i sitt eget hjerte. Og så likevel elsket av Gud for Jesu Kristi skyld, som han har tatt sin tilflukt til! Ja, du forunderlige Gud!
   Da blir det virkelig noe for deg, gudsordet som sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Det som åpenbares i dette frelsesverket er nåde, barmhjertighet og medfølelse!
   Frelst – ikke fordi du har elsket Gud, men fordi Han har elsket deg, og gjør altså det i denne stund, og merk deg igjen – uten grunn i deg! Da finner du hvile! Ja, den hvile Herren har kalt deg til! Guds sanne hvile!