|
Troens gave! – Guds gave!
Det er utrolig trosstyrkende, når det går opp
for deg hvor din tro har sitt utspring! Du kan jo ofte høre klager
– og du kjenner nok til det fra eget bryst også: Å. om jeg bare hadde
en større og tryggere tro! Jeg sliter så ofte med det!
For det første vil jeg minne
deg på, at til tross for at Jesus omtalte sine disipler som lite troende
unnlot Han ikke å hjelpe dem av den grunn – de så tross alt hen til
Ham. Men jeg vil også spørre deg: Hva vil du gjøre med det? Helt konkret
– hvordan vil du gå frem for å ordne med det? Stans nå et øyeblikk
for det! Hvordan vil du øke din tro? Har du noen makt til det?
Disiplene viste seg svake
så ofte, når det gjaldt å forstå det Jesus talte og foretok seg, men
dette hadde de fått med seg, hvor troen kom fra, derfor hører vi deres
bønn da de syntes de hadde lite av den, de kommer til Jesus og ber
- Luk 17:5: «Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!»
De hadde fått en rett start
som apostelen Paulus skriver i Rom 10:17: «Så kommer da troen av forkynnelsen
som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»
Det er troens fødsel og det
er også hva som holder troen ved like livet ut! Som du leser det i
Hebr 12:1-2: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner
omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast
ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med
blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.»
Og i 1 Pet 1:5, har han dette
budskap om og til de troende: «- dere som ved Guds makt blir holdt
oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den
siste tid.» Holdt oppe ved tro!
Vil spørre deg da – har din tro sin grunn i
din bestemmelse, eller i Guds virken?
Den har sin grunn i Guds
virken ved Ånden alene! Men du setter deg ikke bort i en krok og venter
på troen, men du drikker av den brønnen hvor du får del i dette forunderlige
levende vann! Guds ord – det er hva Guds Ånd anvender for å
virke troen i et menneske - Ordet! Tar ifra deg alt håp til deg selv.
Ellers får Han ikke virke den sanne frelsende tro på Kristus Jesus,
for du får da tro på noe i deg selv. Men når alt i og ved deg er fremstilt
som ubrukelig og udugelig i denne sammenheng, det vil si, at dette
er din erkjennelse, da begynner du å se etter noe utenfor deg. Da
får Han åpenbare for deg den grunnvoll Han har lagt for din frelse
– som din frelsesgrunn.
Han har lagt en grunn for
din frelse, og den er ikke å finne i deg, men den er virket og gitt
i Jesus Kristus, Hans person og Hans frelsesverk på jord, Derfor er
det også en så trygg grunn!
Og da kan vi med noe håp
om en bedre forståelse, gå litt nærmere inn på denne teksten vår,
og det forunderlige som skjer der.
Du vet, det er de som hevder
at det er meningsløst med barnedåp, da et barn selvfølgelig ikke kan
tro. Dette hevder de så frimodig, fordi de har i utgangspunktet det
syn, at det Gud har gjort for oss i Kristus – ja, det er stort og
det kan de tale varmt og inderlig om, men – ja, så kommer men’et
– det gjør det alltid, når mennesket skal legge egen fornuft og forstand
inn i det som har med Gud og Hans rike å gjøre – så kommer det også
an på oss. Oss! Vi må også få være med å bidra, vet du! Vi kan da
ikke bli satt helt på utsiden!
Det har sin grunn i at starten
var feil, så det ble en trellefødsel. Dermed følger alt også videre
med at vi må være med å bidra. Man tenker at troen kommer av vår bestemmelse,
at vi bestemmer oss for å tro på Jesus, eller for å følge Jesus, om
du vil. Mens den sanne tro er født i oss og 1 Pet 1:23-24,
forteller oss, ved hva dette er skjedd: «For dere er gjenfødt, ikke
av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever
og blir.» Ved Guds ord! Men hva med det som er født av menneskelig
vilje? Det leser du i neste vers 24: «For alt kjød er som gress, og
all dets herlighet som blomsten på gresset. Gresset visnet, og blomsten
på det falt av.»
E.K.
|
Ikke noe - gjentar:
ikke noe å hente der! Det består altså ikke for det er
ikke det liv i det som varer ved, men hører denne verden til, hvor
alt omsider forgår, fordi som Ordet forkynner, døden kom inn i verden
ved et menneske, det vil si, det mennesket som falt i synd, Adam!
Men da er det jo viktig å
vite hva dette Guds ord, som kalles uforgjengelig sæd, og vi blir
født ved, virkelig er! Det åpenbarer også Peter i vers 25, samme kapittel:
«Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt
forkynt dere ved evangeliet.» Evangeliet! Altså ved
Ordet om hva som er gitt deg i Jesus! Den frelse som er av Gud alene!
Dette, at de ikke kjenner
denne hemmelighet av erfaring, er årsaken til deres syn på barnet
- at det ikke kan tro. Og det stemmer jo, om troen er av mennesket,
eller avhengig av menneskets evner, men hva om det kun beror på hva
Gud kan legge inn?
Hør dette forunderlige som
skjer her, når disse to kvinnene møtes: «Og det skjedde at da Elisabet
hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt
med Den Hellige Ånd. For se, da lyden av
din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd!»
Barnet i Elisabets liv –
som var døperen Johannes - registrerte altså at Jesus – som var barnet
i Marias liv – kom nær til! Og hvorfor det kunne skje skal vi se på
nå til slutt.
Ved et tilfelle kom jeg i
en disputt med en kar som hevdet barnedåpen ikke hadde noe for seg,
av den grunn vi har vært inne på allerede. Men, sa jeg, har du ikke
lest fortellingen om Marias møte med Elisabet, og at barnet da sprang
i Elisabets liv, endatil av fryd – trodde han ikke? Nei, svarte han,
det kunne ikke skje, for troen krever Den Hellige Ånd, og den kan
jo ikke et barn ha. Da leste jeg for ham, det du også må merke deg
nøye nå, så legges den debatten død – det står om dette barnet, som
siden sto frem i Israel som døperen Johannes i Luk 1:15 – og hør da
hva som sies om Ham: «For han skal være stor for Herren. Vin og sterk
drikk skal han ikke drikke, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd
like fra sin mors liv.»
Ikke da han ble stor nok
og kunne forstå det som ble sagt til ham – nei, like fra sin mors
liv.» Altså ikke engang et spedbarn, men et foster!
Det ble stille i andre enden
da!
Det blir da for underlig,
tenker du kan hende? Ja, men hvis det som har med Gud og Hans rike
å gjøre ikke er for underlig for deg, så har det ikke gått opp for
deg, hva som forkynnes. Mye av det må vi bare få lov til å tro – det
vil si, at vi overlater det til Ham som har
lovt å bære oss hele veien hjem.
Det er ikke du som skal få
til noe her - nei, det er en som har fått det til for deg for
et par tusen år siden. Men når en betrakter kristenheten
i dag, skulle en tro at kristendom er å bære seg selv
hjem til himmelen ved alskens øvelser. Du må bare være
flink nok!
Som den rosenianske forkynneren
Jakob Traasdahl skriver om i prekensamlingen sin, om en kvinne som
søker sjelesorg hos en gammel kristen. Hun sliter med å få til dette
kristenlivet, som hun da mener blir krevd av henne. Da han har plukket
fra henne alle utveier, og tettet alle smutthull for det egenrettferdige
gamle menneske, roper hun nærmest ut: Hvordan skal jeg da bære meg
ad?» Vet du hva han svarer? – en sann sjelesørger: «Du skal ikke bære
deg ad – du skal bæres!»
Gud være lovet, Min sjel
er frelst, I kraft av blodet, ja, blodet!
|
4
søndag i advent
