Det var noe særegent som drev denne kvinnen til dette laget med fariseere og disipler denne dagen, det var nemlig en til stede der som hun nå var fokusert på med alt i seg – Jesus, Han som forlater synd, og gjenoppreiser de som er falt.
   Hun denne skjøgen ifra gata, så det som hele dette laget av religiøse mennesker ikke så – hun så dypt inn i hvem Jesus virkelig var, og hva Hans tjeneste her på jord gikk ut på – hvorfor Han var iblant oss rett og slett! Og det hadde gått opp for henne ved Ham som herliggjør Jesus for oss, hva betydning dette hadde for henne! Hun som til nå hadde skuslet bort livet sitt i noe av den laveste og mest foraktede synd av alle.
   Hør bare hvordan denne fariseeren Simon resonnerer – vers 39: «Var denne mann en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.»
   «- hva slags kvinne det er som rører ved ham!» Rører ved! Denne i egne øyne så fromme og hellige mannen ville ikke ta i en slik som henne med en ildtang! Men Jesus, den virkelig Hellige, steget ut av den hellige himmel, og hit ned, Han godtok det!
   Det kunne ikke disse menneskene forstå! Nei, selvsagt kunne de ikke det! De hadde jo sett i Skriftene, at den som ville ha med Gud å gjøre, måtte være fullkomment ren og hellig, som Gud selv er det – Han for hvem ikke engang himlene er rene, ifølge Job 15:15.
   Hvordan skulle Han da kunne ha med en slik en å gjøre, uten at hun brant til støv? Gud er jo en fortærende ild mot all synd! Men de tenkte ikke da: Hva med oss? - vi er jo heller ikke fullkomment rene! Hva er det som gjør at vi ikke går til grunne, vi som er syndere? Og nå kan vi stille det spørsmålet vi som er til stede her nå! Det er én eneste årsak, vet du! – det er Han som sitter midt i dette laget av religiøst villfarne.
   Men det var altså en som hadde fått se så vidt dypt i dette at hun skyndte seg dit, og våget seg inn til Ham. Det er som jeg hører fra sangen til Brorson, når jeg leser om henne: «Vær frimodig, redde hjerte, dristig, du forsagte sinn! Skynd deg nå med all din smerte like til din Jesus inn! Ja, jeg løper like til, la dem spotte, hvem som vil! Slikt jeg ei kan se og høre, når jeg har med Gud å gjøre.»
   Hun så fullstendig bort fra disse fromme menneskene, og de tanker hun visste de hadde om henne, nå! Nå var det Jesus det gjaldt – Han som var kommet for syndere! Han som hadde guddomsmakt til å forlate synd!

E.K.

   Hun hadde sett det – men hør nå disse som gav seg ut for å være åndelige veiledere for andre, hva sier de? – vers 49: «Da begynte de som satt til bords med Ham å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder?»
   Ja, hvem er Han? Å, om de hadde fått bare et glimt av det! – men de hadde et sinn og en holdning som var imot Ham! – imot den frelse Faderen gav verden ved Ham! Og enhver som legger det aller minste til Jesus, når det gjelder hva som gjelder til vår frelse, er i nøyaktig samme stilling som disse! Fortapte i en åndelighet som ikke er av Gud, men dem selv og i verste fall av onde åndsmakter, som nettopp farer med forførende lærdommer, og bevarer deg i det første fallets blindhet og bedrag, at du kan bli likesom Gud og forstå deg på ondt og godt! Men Jesus lærte oss å be Faderen om, å bevare oss fra det onde – eller den onde, om du vil – fordi vi nettopp ikke har rede på hva det er ut ifra oss selv!
   Men Hans Ånd vet det jo! Han fører oss tilbake dit hvor mennesket var før fallet, da de ikke søkte å bli kloke i seg selv, men i Gud! – det var Han som opplyste dem!

   Det som hadde skjedd med denne kvinnen, kan du lese om hos Johannes i 1 Joh 4:18a: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.»
   Hun hadde møtt den fullkomne kjærlighet, Guds kjærlighet, nettopp til henne, i Jesus!
   Hvor ser du den fullkomne kjærlighet som driver frykten ut? Du ser den på Golgata, ikke sant? For den frykt det er tale om, det er jo frykten for straff! Men nå ser du jo opp på Ham som bærer straffen i ditt sted! Ja, men da har jo du ikke noen grunn til frykt lenger! Ser du det? Nå frykter du tvert imot å komme bort fra Ham, for «hos deg er tilgivelsen,» kan vi lese i Sal 130:4.
   Du finner ikke Guds tilgivelse, syndenes forlatelse, noe annet sted i tilværelsen enn ved Ham som henger der på korsets tre i ditt sted – men der finner du det også helt uten forbehold! Og av den grunn kan han si til denne kvinnen som hadde hatt synd som levevei: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (v.50).
   I fred! For alt som kunne skremme deg, dømme deg, det er nå tatt bort! – det ble lagt på Ham, som Jes 53:5, forkynner det – og hør da grunnen til det: «For at du skulle ha fred! Hørte du det? – og videre: «- og ved Hans sår har du fått legedom!» Ved Hans sår! Punktum!