For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               3 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Berget!

Luk 10:29-37

   29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste? 30 Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest drog ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. 32 Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. 34 Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. 35 Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake. 36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? 37 Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

   Først helt kort rent læremessig – hvem er den barmhjertige? – hvem er den som falt blant røvere? – hvem er røveren?
   Først den som falt – mennesket, du og jeg. Og når skjedde det? I går? For en uke siden? Nei, i Eden, i tidens morgen. Da forstår vi også at røveren er djevelen.
   Jesus sier da også om ham, i Joh 10:10: «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge.»
   I dette fallet endte mennesket i en forferdelig tilstand – den rettferdige uskyldsdrakt de var kledd i, den var nå tilsølte skitne filler – ja, den var rett og slett byttet ut med en annen enn den opprinnelige. Mennesket var blitt synder, gudfiendtlig, ugudelig. Og det viste seg ikke minst i, at det forsøkte å skjule seg, sin sanne tilstand og sin handling. Løy for Gud, skyldte på hverandre. Og dette er ikke bare historie – vi i dag kan lese om arven i 1 Pet 1:18: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene.»
   Vi har alle del i dette fallet, og vi fortsetter å synde, handle mot Guds vilje – Luther kalte det å være født med ryggen mot Gud. Og når et menneske følger sin forstand, sin fornuft, sine tanker også om åndelige ting, er det alltid på vandring bort fra Gud. Derfor må det ropes ut til kristenflokkene i dag: Tilbake til de gamle stier!
   Vi kan få til etterligninger av sann kristendom, men det blir uten liv – det bringer ikke livet med seg, for det er ikke av Gud Han som er Livets kilde. (Sal 36:10). Det er det samme med deg, om du begynner å leve kristelig uten gjenfødelse.
   Vi leser om Adam og Eva i deres vakte tilstand – Gud kom og de så! Det er årsaken til vekkelsen. I dag tales det så mye om alt hva vi må gjøre for at det skal bli vekkelse. Men Herren kom med sitt ransakende spørsmål: Hvor er du? Hva har du gjort? Det skjer ingen vekkelse  uten at Gud selv kommer i sin hellighet og åpenbarer hvordan det egentlig er fatt med deg.
   Det er dessverre mange som ikke er der. De ligger i sin skamslåtte tilstand og fabler om å berge seg selv – eller i det minste hjelpe Gud med bergingen. Og så tas da gjerne loven i bruk – loven, alt dette Gud vil og ikke vil, så langt mennesket uten Åndens lys tror seg å forstå det. Det skjer ofte etter forskjellige erfaringer og vurderinger under lovens vilkår – Gud har vært der med sitt: Hvor er du? Og: Hva har du gjort? – og det mennesket kommer frem til: Nå bør også jeg bli en kristen! Jeg må se å få gjort noe med min situasjon.  Og dermed begynner det på denne gjerningenes vei, med bestemmelser, avgjorte standpunkt, med det en mener er Guds vilje og synes å se i Skriften, og prøver så etter beste evne å leve i samsvar med dette. Og så lykkes det mer og mindre, men du håper i det minste at det skal bli bedre snart. Og som følge av dette blir hele forholdet til Gud avhengig av hvorvidt det lykkes eller ikke lykkes for deg.
   Du går da og strever og ser ikke at du er overlatt til et sinn som intet duger. Skamslått av røveren. Det Gud ville du skulle se, det var dette at du ikke kan berge deg selv, ikke engang i et samarbeid med Herren. Ditt gamle menneske kan ikke bedres og berges, det må tvert imot dø!
   Og fordi dette mennesket, selv om det taler store og rosende ord om Jesus og om evangeliet, i virkeligheten ikke kjenner annet enn gjerningenes vei, prøver det også å hente kraft av loven. Bare loven riktig kunne komme til, slik at synden ble riktig alvorlig, heslig og frastøtende, da skulle jeg makte å legge det bort! Det er likesom mer alvor som skal til fra min side som skal til! Bare Gud riktig kunne skremme meg likesom!
   Og så opplever du bare det motsatte – du faller igjen og igjen, kanskje også i samme synd? Ber Gud om tilgivelse og kraft, begynner igjen, og faller igjen!
   Det er en fryktelig runddans å komme inn i, det kan enhver som har vært der, vitne om. Men nå kan jeg bringe deg et godt budskap: Dette er ikke kristendom!
   Mange tror det, og dessverre er det også mange som forkynner det. Da får vi gjennom bønnene høre behovene som oppstår, som følge av dette: Mer kraft, be mer, innvie deg mer, stålsette deg, mer avgjort, Herre gi meg å lykkes mer i dette! Og på denne din egen frelsesvei skal altså Gud hjelpe deg? Øivind Andersen talte om noe han kalte - Gud hjelpe meg kristendom.
   Hvor mye skulle til for at hele menneskeheten falt inn under dom og forbannelse? Jo, hør du: En synd, ett fall! Hvordan skal jeg kunne forsone Gud, jeg som er en synder mot Hans bud? Gud er hellig og krever hellighet!
   Guds ord forteller oss klart hvorfor det ikke lykkes for oss – som i Gal 3:21: «Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven.»
   Ingen lov som har kraft til å gjøre levende! – hørte du det? Hør også Hebr 7:19a: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet.» Er ikke det klart nok?
   Så spør vi: Er det så alvorlig og gå slik og streve etter rettferdighet? Da er vi bare fornøyd med Guds ords svar, ikke sant? – og det sier i Gal 3:10: «For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.»
   Din streving med deg selv viser jo bare en ting klart – du har ikke funnet livet. Derfor leter du fremdeles. Du har ikke funnet feste for foten og frykter derfor fremdeles for å falle ned.
   Her må en tenke med gru på alle dem som er tilfreds på denne veien, som er fornøyd med sin egen utøvelse. Bare en liten, svak klokke som ringer nå og da kan hende! Under forbannelse uten å være klar over det!
   Men hva er videre årsaken til at et mennesker går slik og strever? Jo, for det første – det har ikke sett sin sanne tilstand, at du ligger nedslått av røveren langs veien og ikke kan gå et skritt på den vei Gud vil ha deg. Du har vel hørt tollerens bønn – han Jesus taler om, som gikk opp til templet for å be? – så hør hans bønn: «Gud, vær meg synder nådig!» (Luk 18:13). Meg synder! Ikke bare et og annet som sviktet nå og da, men det var noe han var! – og du kan da ikke forandre selve din natur!


E.K.

   Paulus skriver om det i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.»
   Intet godt! Ser du han som er falt blant røvere? Der ligger han i en hjelpeløs tilstand, kan ikke hjelpe seg selv - en annen – ja, hør det gjerne en gang til: en annen måtte gjøre ALT! «Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.» (v.34).
   Dette er det andre streverne ikke har sett. Noe viktig her! Da Adam og Eva falt, var de selv skyld i det. De forlot Herren, Hans ord i sitt hjerte, og vendte seg i stedet til djevelen og hans ord. Denne vi leser om i teksten vår, gikk ned fra Jerusalem, Herrens stad, til Jeriko, den by som var under Guds forbannelse. Han fortjente ingen hjelp, han skulle ha blitt der han var – i Jerusalem. Heller ikke vi fortjener det!

   Jesus, Han talte med fariseerne, vet du – de som satte sin lit til Moses, det vil si, til loven. Så ser vi i fortellingen to som gikk forbi og ikke ble til hjelp – presten og levitten, det vil si, loven. Den går forbi slike noen, den er for dem som kan hjelpe seg selv. Men her er en som er kommet for dem som ikke kan hjelpe seg selv. Den barmhjertige samaritan. Samaritanene, de som av jødene, lovens folk, ble holdt for å være vranglærere, forførere. Og det var nettopp slik de så på Jesus - Matt 27:63: «De sa: Herre, vi kom til å minnes hva denne forføreren sa da Han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå!» Forfører! I Joh 8:48, sier de det like ut: «Jødene svarte og sa til Ham: Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt?» En forfører og vranglærer med andre ord.
   Da ser du hvem den barmhjertige samaritan i fortellingen virkelig er.

   Men slik går det også med dem som følger Ham og forkynner Hans ord sant og rett. Som Paulus skriver i 2 Kor 6:8: «- i ære og vanære, med dårlig rykte og godt rykte. Som forførere og likevel sannferdige.»
   Det har du sikkert en viss erfaring av. Kan risikere å bli stående alene. Men det er ikke farlig! – det er farligere å være der hvor Jesus ikke er.
   Han er ifølge sitt eget ord kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk 19:10). For å sette deg på beina, slik at du kan gå resten av veien selv? Nei! «Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake.» (v.34-35).
   Vi har fått en som har sørget for oss helt frem! Jesus er ikke bare død for deg – om en kan bruke ordet bare i denne sammenheng – men Han har også levd livet for deg. Et slikt liv måtte du ha, og det har du også fått i Ham. Har du mottatt Jesus, så er Hans liv ditt liv i Guds øyne, like fra mors liv og inn i helligdommen. Det er hva Gud har gitt deg i Ham Hva står det da igjen for deg å gjøre? Ve det menneske som regner med noe annet, eller noe i tillegg. Gud har gitt oss det vi trenger i en annen person – Stedfortrederen. Han har betalt helt frem! Derfor står det også om de som blir frelst – de som ved Guds makt holdes oppe ved troen, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.
   Ja, hadde det gått rett opp for oss, at troen er Guds gjerning, og ikke vår. En Guds gave, som gis gjennom forkynnelsen, hørelsen - da var vi nok ikke så likegyldige med hva som ble forkynt. Mon Han vil finne troen på jorden, når Han kommer, sier Han selv i Luk 18:8.
   Alt er ferdig! Har du mottatt det? Har det mislyktes for deg? Ikke for Jesus! – og det er Han Gud regner med! Derfor står det også i 1 Joh 5:12: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.»
   Har du Sønnen eller forsøker du å ta deg frem til himmelen på egenhånd? – opparbeide deg en gevinst! Det er høyt opp dit, vet du! Mange bruker ordet i vers 37 her: «Gå du bort og gjør likeså!» som en formaning om hva vi skal gjøre for vår neste, men det er ikke det Han vil ha sagt oss, selv om Herren selvfølgelig vil at du skal hjelpe din neste – men Han sier dette lovens ord til fariseerne, de som setter sin lit til loven – gå bort og gjør likeså! – for å åpne deres øyne for at de ikke holder mål etter loven – de har ikke gjort det loven krever.
   Måtte Gud få åpne våre øyne, så vi kan se hva som virkelig står her. Det salige evangelium om Ham som kom, ikke for å kalle rettferdige, men syndere.
   Og når du slik har fått motta frelse som synder, da først er det blitt nåde for deg, og da blir Jesus stor og umistelig. Og først da har du fått noe å vitne om. Da blir du også mild i din dom over dine medmennesker, og skulle så gjerne ha fått vist dem hva Jesus har gjort for dem.
   Da vi er inne i en tid, hvor ikke bare de som står utenfor menigheten, på ingen måte vil finne seg i å høre at de er slike stakkarer som er falt blant røvere, men også de som skal være innenfor.
   Vil du være med og bære smerten ved å holde dette frem i dag? Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere! Da må du selv først oppleve å bli berget som en slik stakkar.