Her åpenbarer Jesus for oss hemmeligheten ved hva det vil si å be i Hans navn, eller å eie Hans navn - det navn som er oss gitt av Faderen til frelse og barnekår, det navn som har betydningen: «Herrens frelse.»

   Idet det ved forkynnelsen begynner å gå opp for deg - for ditt hjerte - at Gud virkelig har gitt deg dette navnet, denne person, Jesus, da kommer også troen til deg. Det er nemlig å komme til troen - ikke at du har tatt den bestemmelse at nå vil du være en kristen, nå vil du tro på Jesus, ta et standpunkt for Ham og lignende, men at forkynnelsen virker tillit til Guds ord i ditt hjerte, noe som har den frukt at du tar din tilflukt til Jesus.
   Dette er altså fra A til Å en Guds gave, formidlet til deg ved forkynnelsen av Ordet.

   Og har vi først fått forståelsen av det, da forstår vi også hvor viktig det er, hva som blir forkynt. Når vi jo vet at troen kommer av hørelsen - og da igjen; ikke av hva som helst, men Kristi ord.
   Jeg må dessverre si at jeg opplever det som at det er få som kommer til møter i dag for virkelig å høre Kristi ord egentlig. Få som er klar over hva Kristi ord i det hele tatt er. I noen sammenhenger er det jo ren underholdning, hvor forkynneren fremstår mer som en entertainer enn en forkynner av det mest alvorlige og livgivende ord som finnes på jord – eller kun stemninger som appellerer til det sjelelige og setter sentimentale følelser i sving.

   Gud forkynner i sitt ord at Han har gitt Jesus Kristus i ditt sted, deg til en fullkommen frelse. - Det er bare én betingelse, ett krav - ja, for det er et krav, det er en betingelse, og hva er det? At du er et menneske! Det var vel vanskelig å oppfylle?

   Nåde, nåde - sier vi så ofte, men hvem fatter det? Uforskyldt av nåde! Det er virkelig nok at du er et menneske, så gjelder det deg. Det spørres altså ikke etter hva slags menneske - slik loven gjør det. Evangeliet sier: «En soning for hele verdens synd.» (1 Joh 2:2).

   Idet dette går opp for deg - at det allerede er gitt deg i Ham - får du også helt og fullt del i det. Og da ser du at teksten her taler om helt ufattelige ting. - Du skal få gå fritt ut og inn hos Faderen, som barn i faderhuset, fordi Jesus alltid lever for Guds trone som den som er såret - ja, død! - for dine overtredelser.
   Det er å tro på Jesu navn - det er å be i Jesu navn - det er å henvise til hva Guds sanne ord forkynner om hva som skjedde ved Ham her på jord, og hva som nå åpenbares i himmelen - Jesus gjelder i mitt sted!

   Det at Jesus går i forbønn for deg, må du aldri se på som om Jesus stadig må be om tilgivelse for deg på ny. Som om Gud likesom måtte forsones igjen og igjen, hver dag på ny. Nei, den forsoning og forlatelse er deg vunnet én gang for alle, ved Jesu offer på korsets tre. - Jesu forbønn for deg, det er det som skjedde på Golgata kors, én gang for alle! Det er det Gud ser. Skriften forkynner ikke at Gud skal forsones, men at Han er!

   Det er skjedd ved Lammets blod, det som Han selv en gang brakte inn og la på himmelens alter. Da Guds øye falt på det, så Han ikke lenger noen synd hos deg. Det behøves ikke noe tillegg til det som ligger der.
  Den som gjør det, bringer noe eget - og det gjør kan hende de fleste som vil til himmelen, dessverre - han forkaster i virkeligheten, ved det, det offer som allerede ligger der. Det som har Guds eget innsegl ved Jesu oppstandelse fra de døde, at det er fullstendig tilstrekkelig. Tilstrekkelig til hva? Til å forsone Gud, og dermed også til din frelse. Dersom du da kommer med noe eget - ja, så er jo det en regelrett vantroshandling! Du sier jo ved det, at det ikke er tilstrekkelig det som allerede ligger der.

E.K.

   Jesus sier noe underlig her, med tanke på den gjengse kristelige oppfatning: «Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere.» (v.26b). «Å, ikke det?» Nei, for det har Han jo allerede gjort, som vi nevnte. «Nei,» sier Han, «Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» (v.27).

   Altså, ved denne din tilflukt til Jesus - «meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam, ene i din rettferdighet skjules all min skam» - har du kommet inn i et helt nytt forhold til Faderen selv. Du kan for Hans offers og Hans navns skyld, gå inn og ut hos Ham som om du var Jesus selv - og du kan be Ham om hva du vil, og du skal få det.
   Ikke alt som du etter din gamle natur kan ønske deg, men alt du trenger til. Og da fremfor alt dette - å kjenne Faderen.
   Det finnes ikke noe rikere liv for et menneske på jord, enn dette å kjenne Faderen. Det er få som gjør det, også av de som kalles ved Hans navn. Men hør: Han er all trøsts Gud, Han er kjærlighet, Han er barmhjertighetens Far, Han er livets kilde, og da er bare noe nevnt. Og merk deg for all del, dette er ikke gaver Han gir, det er hva Han er. Skulle ikke dette være nok?
   Men skal du lære Faderen å kjenne, må du lære Sønnen å kjenne, for det er i Ham Han er åpenbart. Han er Veien. Det er helt i Hans hånd, som Han også selv sier: «- og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt 11:27).

   Kanskje på tide å begynne å rope - rope til Ham om lys - frelseslys? Kanskje på tide å begynne å søke Guds rike og Hans rettferdighet først, fremfor alt dette skrammelet i denne verden, som du også likevel må forlate en dag?
   Tenk hvor naken, tenk hvor fattig, å måtte gå inn i evigheten med en ufrelst sjel! Vi fatter det ikke, hvilken tragedie det er, og så var det i tillegg så unødvendig - det var jo nok at du var et menneske!

   Jesus sier blant annet et par ting som vi skal merke oss: «Se derfor til hvorledes dere hører» (Luk. 8,18). Og: «Kom Lots hustru i hu!» (Luk 17:32).
   Hun maktet ikke å forlate det hun hadde i denne verden, og ble stående igjen her som en saltstøtte.
   Det finnes en del slike i den kristne forsamling også - uten åndelig liv, med hjertet hengende fast ved det som er i denne verden - enten det åpenbart verdslige eller det religiøse, egenrettferdige - og Jesus er nærmest for en slik «søndagsting» eller «andaktsstundting» å regne.
   «Kom Lots hustru i hu!»

   Hør hva Han sier, den gode Gud: «Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.» (v.24b).
   Den glede - den fullkomne - kan ikke noe i denne verden gi. Den kan bare Jesus gi - at du kjenner den eneste sanne Gud, nettopp ved den Han utsendte, Jesus Kristus. Kun derfor ble Han sendt til jord, kun derfor er Han ennå iblant oss - at du skal finne hjem til Gud.
   Har ikke dette lyktes i ditt liv, så hjelper det ingenting hva som ellers har lyktes, og du er faktisk å regne for en hedning, og ingen kristen. Så avgjørende er dette.
   Kjenner du Jesus, Skriftens Jesus? Hør bare: «For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» (v.27).

   Be, og du skal få!

   Veien oppad er fri -
Husk det så titt du vil bede.