For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i påsketiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Messias måtte!

Luk 24:13-35

   13 Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. 14 Og de talte med hverandre om alt dette som var skjedd. 15 Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. 16 Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente Ham. 17 Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De stod da stille og så bedrøvet opp. 18 Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til Ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? 19 Han sa da til dem: Hva da? De sa til Ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket - 20 og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overgav Ham til dødsdom og korsfestet Ham. 21 Men vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse ting skjedde. 22 Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, 23 men de fant ikke Hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at Han lever. 24 Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men Ham så de ikke. 25 Da sa Han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham. 28 Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot Han som om Han ville gå videre. 29 Men de nødde Ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 30 Og det skjedde da Han satt til bords med dem, da tok Han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. 31 Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Så ble Han usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! 33 Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. 34 Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! 35 De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent Ham igjen da Han brøt brødet.

   Ja, tenk på disse to gilde Jesu disipler, som hadde vandret med Ham, hørt og sett Ham i en periode på iallfall tre år. Likevel forsto de altså ikke bedre. De hadde sine egne tanker om Messias, farget av forkynnelsen i landet – det vil dessverre si, mennesketanker om hvordan Han skulle være og te seg! Og ikke minst dette, at Han skulle forløse Israel på verdslig vis. Altså ved sverd. Ved å nedkjempe Israels fiender, romerne, og frigjøre landet! Altså landet – men selv trengte de ikke til noen frigjørelse, mente de. Vers 19 i teksten her styrket dem i det synet: «Han sa da til dem: Hva da? De sa til Ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket –»
   Men det var ikke det Israel først av alt trengte til. Vi har gjerne også våre tanker om hva vi først og fremst er i behov av, eller hvordan Herren er.
   Men jeg må få si: Gud fri oss fra våre tanker om Ham! Jeg hadde også mine tanker om Jesus – en stor opphøyet, en jeg måtte leve opp til. Jeg måtte være på det ene og det andre vis. Jeg måtte ..! - for Han var jo slik og slik.
   Men så har jeg fått se – altså ikke tenkt meg til, men fått se! – Han steg ned i min elendighet og synd, og ble meg lik idet Han tok alt mitt på seg. Han måtte, for jeg var jo slik og slik.Han selv er den som har steget dypest ned for å berge den dypest falne. Han lot det skje! Du har aldri falt så dypt med all din synd, at ikke Jesus har vært dypere! Han bar all verdens synd!
   Ja, vi har våre tanker, som nevnt, men det er slett ikke sikkert Herren ser det likeens. Derfor opplever vi ofte så for oss forunderlige bønnesvar. Vi kan be om det ene, og får det motsatte.
   Du har sikkert lest beretningen om den lamme de firte ned fremfor Jesus, gjennom en åpning i taket. Hvorfor gjorde de det? Kanskje du tenker som dem – det er da opplagt – for at han skulle bli legt for det de så som hans største behov – han var jo vanfør! Men hva sier Jesus? «Dine synder er deg forlatt!» Se, det var hans største behov! Hva tror du ditt er?
   Hva er det å være vanfør her i livet, mot det å møte Gud som synder, og gå evig fortapt i denne ild som Guds vrede over synd er? Kan det at du har noen legemlige eller psykiske skavanker stenge himmelen for deg? Nei, men synden gjør det, om den ikke blir oppgjort og sonet!
   Se på Jesus i Getsemane og på korset, så får du i det minste en anelse om hva det er å møte Gud med synd.

   Men mannen fikk det han trengte, og det gjør hver den som kommer til Jesus! Han ser vårt egentlige behov alltid, om ikke vi ser det selv. Ikke nødvendigvis det vi vil ha, men det vi må ha!
   Men så står det som kjent om Jerusalem – og måtte det aldri kunne bli sagt om meg og deg – Han gråt over den! De visste ikke – forsto ikke – hva som tjente til deres fred. De så ikke og kjente ikke Guds gave disse religiøse menneskene!
   Israelsfolket var like gjennomfordervet av sine synder, som vi hedningefolk er det – og det var Israels største problem. Ikke deres ytre jordiske fiender, selv om det selvsagt var ille. Men fienden i deres eget bryst – som du har felles med dem – synden, som skilte dem fra Gud og bandt dem fast under Hans vrede og dom. Det var dette de trengte forløsning fra, og det var årsaken til at Jesus kom, eller måtte komme, som Han selv sa! Som Luk 1:77, sier: «- for å lære Hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt.»

E.K.

   Det er altså frelsen, min venn, at dine synder blir deg forlatt for Jesu Kristi skyld! Ikke ved hva du blir, men ved hva Han ble! Gjort til synd for deg, ifølge 2 Kor 5:21.
   Og så bortkomne var altså disse to disiplene da, at de sørget og var bedrøvet over nettopp det som var til frelse for dem – Israels forløsning og hedningenes eneste håp – Kristus korsfestet! Så mye for mennesketanken!
   Det er som Jesus sier dem i Joh 16:20: «Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!»
  Ja, nettopp deres sorg, det vil si, det de sørget over, ble deres glede. Og hva var deres sorg? Jo, at Jesus var korsfestet! Men det forsto de ikke da, at nettopp det skulle bli deres største glede.
   La meg nå få stille deg et alvorlig spørsmål: Er det din største glede? Eller er det andre sider ved det å være en kristen som er vel så stort? Smyg ikke forbi det!
   Har du en Jesus som skal sette deg i rette skikk og gi deg ære, for hva du er blitt i deg selv?

   «Men vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse ting skjedde.» (v.21).
   Hører du den mistrøstige ånd som nå var iferd med å innta dem, i disse ordene? De forsto ikke forløsningen! Forsto ikke hva det var! Gjør vi det? Virkelig? De så det som et skrekkelig nederlag, og var skuffet over Jesus – og Skriften vitner, at det er mange som skal bli skuffet, slik som blant annet Judas – alle de som håpet på en annen Jesus enn Han som har forløst oss med sitt blod!
   Jesus taler til dem, og sier: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (v.26).
   Ja, hva svarer du som er her nå? Måtte Han ikke? Hvor skulle jeg ellers hen med min synd? Er det noen annen som har gjort opp med den og tatt den bort? Jeg har iallfall ikke vært i stand til det! Og nærmer meg møtet med Den Hellige for hvert sekund som går.
   Jesus behøvde jo for så vidt ikke å ha funnet seg i den lidelse som kom over Ham. «Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville Han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?» - sier Han i Matt 26:53.
   Hvorfor gjorde Han det da? Jo, det var frivillig, det vil si, av hjerte, av kjærlighet til fortapte syndere som meg og deg! Det er dette hjerte, eller dette hjertets innhold, du må få se! Det er nemlig rettet på deg, og det er det synet som får ditt hjerte rettet på Ham. Som vi leser det i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
   Han har kjøpt meg til Gud med sitt blod! Det er min kristendom, og med den går jeg frimodig Den Hellige i møte. Det er den dyreste løsepenge som kunne gis, og den er også for deg!
   Har du fått frimodighet for Gud på noe annet grunnlag – se etter nå! – da er det feil grunnlag, og det vil gå ille. Men det Jesus har gjort i stand for deg kan aldri i evighet slå feil! Du ser jo i denne teksten, hvordan Han vil knytte dem til Ordet om Ham, det som står fast, når himmel og jord forgår!