Som stolte på seg selv at de var rettferdige. Når du ser på deg selv, finner du da noe å stole på der? De fant rettferdigheten hos seg selv – og det er jo rimelig klart, at den som finner den hos seg selv, hungrer og tørster ikke etter rettferdighet, slik som disse Jesus priser salige i Matt 5:6.
   Men slik som disse fariseerne tenker også de fleste, når de tenker på dette å bli en kristen. Det er å bli og være noe i seg selv. Et nytt og bedre menneske, enn hva man var før. Stikk i strid med hva Per Nordsletten vitner i sangen for eksempel: «Jeg fattig var, er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd.»
   Men ikke å undres på at de fleste har denne forestilling, for det er jo mest slik det blir holdt frem også. Når det tales om å bli en kristen, blir det lagt på deg fra begynnelsen av. Du må ta en bestemmelse, et standpunkt osv. Ja, du kjenner nok til det. Så om du ikke nødvendigvis har gjort så veldig mye fremfor denne verdens mennesker, så har du iallfall denne bestemmelse, dette standpunkt å rose deg av fremfor dem.
   En liter ikke på at Gud kan føde barn ved sitt løftes ord, så en sendes inn til trellkvinnen Hagar – sitt eget hjerte og sin egen vilje, og så fødes det barn på den måten, men det er treller og ikke frie Guds barn. Og når det da skal forkynnes til de kristne, er det gjerne om alt de skal gjøre, være med på, oppleve og bli. Men dette er ikke mat for de sanne troende. De kan ikke leve av den slags kost, for de har en erkjennelse som trellen ikke har – derfor må de også ha en annen kost for å tilfredsstilles – de må høre et bestemt budskap.
   Trellen eller den egenrettferdige har også et slags evangelium, men går du innpå det så ser du det er som et juletre, hvor stammen og grenene – altså selve treet er loven, men pyntet med evangeliske talemåter, hengt på evangeliske ord og uttrykk.  Munnen taler evangelisk, men hjertet er under loven. Er du fri? For den sanne troende er evangeliet både roten, stammen og grenene.

   Hva er det å være en kristen? Er det en masse fint Gud har gjort en til, slik at en i sannhet kan si, som fariseeren i teksten vår: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker» (v.11).
   Nei, det er helt enkelt å være forlatt sine synder for Jesu skyld! Når du ser på deg selv, ser du da noe å takke Gud for? Nei, dersom sannheten og det vil si, Jesus, er i deg, da ser du synd, sier apostelen Johannes.
   Her er så mange som går ut og inn blant oss, bekjenner seg som kristne, driver med sine kristelige aktiviteter osv., men syndere? – å nei, ser ikke så mye av det. Svikter litt nå og da – ja, bevares, ingen er jo fullkomne, men synder tvers igjennom? – å nei, det er da mye godt også.
   Hør Johannes nå - 1 Joh 1:8: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.»
   Har synd! Ikke noe jeg hadde, men noe jeg nå i denne stund som en frelst kristen har!
   Mange som synes å trenge til tilgivelse for det de ikke makter, for svikt og brist, å ja – men da Jesus kom, da kom Han som offerlam, som stedfortreder, fordi vi er syndere og kan ikke annet enn å synde, som Luther vitner.
   Det menneske som lever i den erkjennelse, trenger til en annen kost enn å høre om alt hva det skal gjøre og være. Fordi det ser sant på seg selv, higer det etter en som kan gå i stedet! Hungrer og tørster etter rettferdighet! Etter nåde! Og det er til slike Jesus forkynner som i Luk 22,19: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere.»
   Jesus gikk i stedet, og dette lever de av. Er slikt menneske dømmer og forakter heller ikke sine medmennesker, men ber heller for dem, for han finner akkurat de samme synder hos seg selv.
   Den derimot som tror at han selv er blitt rettferdig, han forakter de andre, som vi leser om det i vers 9 i teksten vår. Det er nødt til å bli slik – selvopphøyelse!
   Mine venner – vi kan ikke fri oss fra oss selv. Vi kan heller ikke forandre oss. Gjøre andre gjerninger enn før, ja – men det forandrer oss jo ikke! Forsøker vi det og angriper en syndig tilbøyelighet hos oss selv, dukker den bare opp igjen i en annen og mye verre form et annet sted. Det vi er, det er og forblir vi, så lenge vi er på denne jord.
   Kan du bringe det vitnesbyrd: Jeg har kjempet forgjeves mot min synd! – Da er du også rede for evangeliet! Det som er for fortapte syndere! – en Guds frie gave!

   Hva kunne vel denne syndige tolleren gjøre? Han hadde jo syndet, og som vi kan lese i Hebr 9:22: «Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.»
   Hva skulle vel han kunne sone med? Han så jo sin synd, det er åpenbart – og han bekjente den også – men hva kunne han gjøre, for å gjøre denne synd ugjort? Det står at han «slo seg for sitt bryst og sa: «Gud, vær meg synder nådig!» (v13).
  Gud, sa han. Han henvendte seg til Gud, om at Han måtte gjøre noe. Være nådig! For det var det han trengte i sin situasjon – nåde!  Og han sto innenfor døren i det hus, hvor offeret for synd ble brakt! Merk deg det!

E.K.

   Tenk om han ble fortalt at han skulle gjøre noe? Han ville vel snart funnet ut – om han var oppriktig – at det slett ikke ble bedre. Om han var mindre oppriktig kunne han vel synes det gikk noe bedre, men når kunne han da være sikker på at det var bra nok?

   Men du, dersom Gud sa at Han ville være nådig, da kunne du være helt sikker, ikke sant? Men det er jo nettopp hva Gud har sagt oss i evangeliet! Hvorfor tror du Jesus var her på jord? Hør hva Han selv sier i Mark 10:45: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.»
   Hans tjeneste er først av alt å rense oss fra vår synd – rense oss for Gud! Og dette rensende blod ble utøst på Golgata kors. Og når du ser dette blodet, så forstå det på bare ett vis – til syndenes forlatelse! Derfor fløt det der! Så er du fri, du som ber med tolleren.

   Hvordan gikk det så med disse to? Akkurat som Jesus sier: «For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (v.14b).
   Tolleren som sto helt bak ble flyttet helt frem – ja, helt inn i Gud!
   Det var ikke dette at Gud likesom ved et trylleslag gjorde denne synderen rettferdig i seg selv – nei! – men han fikk motta Guds rettferdighet som en gave Det er nemlig dette som er gitt oss i Jesus – Guds rettferdighet.

   Derfor kan du være helt sikker på at tolleren ikke følte seg rettferdig, der han gikk ned til sitt hus – men han var det i Guds omdømme! Ja, så rettferdig som Gud selv. Hadde vi ikke hatt Guds ord på det, hadde vi ikke våget å enke det engang. Det er jo så underlig. Det er dette som ikke oppkom i noe menneskes hjerte.
   Hva da med deg som har mottatt Jesus som din eneste trøst mot dommen. Ja, nå vet du det!
   Men hva da med fariseeren som sto der fremst? Han ble flyttet helt bak – ja, ut av Guds hus, under Guds vrede og dom. Han aktet ikke på Guds offer, som tempelofringene vitnet om. Herren elsker sannhet, men løgnen, den hater Han.

   Jeg ser på meg selv – det er så mye, ja alt skulle være annerledes. Jeg skulle vært mer alvorlig, helhjertet, avgjort, stått mer på, bedt mer, lest mer, ikke vært så sløv og slurvete. Ja, det er helt sant! Og mange ville da si: Du kan da ikke bare trøste deg til evangeliet! Nei vel? – men kan du si meg da, hva jeg skal trøste meg til? Evangeliet er meg bekjent for syndere, og for slike noen har Gud ikke hektet noen betingelser ved det. Ikke for andre heller. Det er bare det at de andre ikke har bruk for det.

   «Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» (v.11-12).
   Ja, det synes som om han har mye, men hvor er Jesus hen i alt dette? Og da har han ifølge Skriften, i virkeligheten ikke noe annet enn døde gjerninger, som vil bli ham til dom.
   Ja, tenk å skulle forsøke å erstatte Jesus med noe annet – endatil sitt eget! Du skulle vel ikke ligge i den grøften du – at du sper på Jesu gjerning med dine egne gjerninger, som om Hans gjerning alene ikke skulle være nok?
   Guds syn på dette ser du på hvordan det gikk med fariseeren. Og se så på han som ikke hadde annet enn det som var Gud imot: «Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus!» (v.14a).

   Det står i 2 Mos 25:21-22: «Så skal du sette nådestolen oppå arken. Og i arken skal du legge vitnesbyrdet som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn.»
   Der! Det er nådestolen som Paulus vitner om i Rom 3:22b-26: «- For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi Han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus.»
   Nådestolen i den gamle pakt ble oversprengt med blod. Der vil jeg komme sammen med deg. Der vil Gud også møte deg! Det er vel der du har møtt Ham? Og der vil Han også fortsette å møte deg, og ikke noe annet sted! Kun der hvor Jesu blod ble utgytt til syndenes forlatelse.
   Som Lina Sandell skriver i sangen: «Det er meg openberra, At eg eig barnerett, For Gud med meg i Kristus er forsona!»
   Hun så seg kjøpt med Guds eget blod!