En kan snart komme til å tenke at Jesus sammenligner Gud og denne urettferdige dommeren, som om det var noen likhet der, men poenget er jo tvert imot – Gud er nettopp ikke slik. Men det er et godt bilde, denne enken og dommeren, for det er jo nettopp slik vi ter oss så ofte, som om Faderen var en gnien herre, du riktig må tigge om du skal ha noe håp om å få noe. Men hør nå hva Jesus sier her – for Han stiller spørsmål om Han overhodet vil finne troen på jorden, når Han kommer tilbake, og troen er nettopp tilliten til Sønnen – så hør nå hva Han sier om Faderen i forhold til oss - v.8: «Han skal skynde seg å hjelpe dem til sin rett!»
   Skynde seg! Som Han skyndte seg, da den bortkomne sønn kom til seg selv og vendte nesa hjemover! Løp Ham i møte! Det er Gud!
   Men vi har i utgangspunktet et forkjært forhold til Ham, for vårt kjød kan ikke forstå seg rett på Han. De fleste mennesker som i det hele tatt regner seg til Ham, har enten et kjødelig sikkert forhold til Ham – de synes Han jo må synes vel om dem, de har jo en del bra ting å vise til, må vite. De åpenbarer et sinn som aldri har hatt med den levende Gud å gjøre. Eller det kan være som for denne enken – en må tigge og mase, for Han står for en som vanskelig gir noe fra seg. Du må fortjene det! Du kan ikke vente å få noe fra Ham om du ikke arbeider.
   En pastor jeg kjente for en del år siden – jeg var forholdsvis ny på veien, som det heter – han hadde et yndlingsuttrykk, når han syntes nåden ble for billig, som de våger å kalle det: Herren hjelper den som hjelper seg selv! Hvor står det skrevet? Ja, du gjettet det, ikke sant? Så flink du er! Det står så i loven. Men vet du hva ord som sto for meg da han sa dette? Jo hør - Sal 127:2: «Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.»
   Det er den Gud Jesus taler til oss om i teksten her – Han som skynder seg med hjelp. Og hvem er det Han skynder seg til? Jo, de som roper til Ham dag og natt! Det er nemlig en høyst vanlig situasjon for de levende kristne – roper i nød, og den største nød alt dette som viser seg å bo i deres eget bryst, og vil ta frimodigheten fra dem og fylle dem med mismots ånd i stedet. Men igjen og igjen opplyser Han oss ved sin Hellige Ånd om hva Han selv har gitt oss i sin Sønn – et legeme og et blod som garanterer oss å nå vel frem, ikke ved hva som bor i oss, men ved hva som er gitt oss i Ham!
    Legg merke til hva som står i forbindelse med at Han skynder seg med hjelp: Han skal skynde seg å hjelpe dem til sin rett! Sin rett! Han har kjøpt oss en rett, rett til himmel og salighet. Det er uvant for oss å se det slik, ikke minst av den grunn at vi så sjelden får høre det forkynt. Og det er nok den tro Jesus taler om her i teksten, som Han frykter å ikke finne, når Han kommer!

E.K.

   Hør du – legg du deg trygt til ro i den visshet at det evangelium Han har forkynt deg bringer deg helt frem til målet, uten noen gjerning fra din side!
   «Kom som du er til din Frelser, legg deg til ro ved Hans bryst!» - som vi synger i en av disse kjente sangene.
   Vet du hva som skjer med meg, når jeg får hvile i dette? – jo, jeg får lyst til å forkynne evangeliet! Og du som gjerne vil være en forkynner for andre, hør hva Han du da mener deg å tjene, sier ved profeten Jesaja – Jes 50:4: «Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre, hver morgen, Han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører.» Styrke den trette! Hørte du det? Det er Jesus selv som taler i denne profetien, Han som kommer til den som strever og bærer tunge byrder, for å gi ham eller henne hvile, som du kan lese det i Matt 11:28!  – så legg fra deg pisken!
   De som lever sant med Herren, de ligger allerede nede, de har ikke noe eget å støtte seg til, men er fullstendig avhengig av den mat som er fra himmelen. Så du skal vokte deg at du ikke slår dem – at du ikke tar maten fra dem, fordi du ikke er lært av Ånden selv, men din egen forstand.
   Du skjønner – jeg skal ikke, kan ikke og må ikke ha noen egen gjerning, men Hans’. Herren selv har kjøpt deg denne rett, og Han skynder seg til deg med den, som du ser her, du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus, og det som korsfestet!
   Hør det som om du aldri hadde hørt det før – slik åpenbarer Gud seg i verden: Som korsfestet! Kjenner du ikke den korsfestede Gud – Han som ønsket å dø for å berge deg ved det, ja, så kjenner du ikke Gud i det hele tatt, og kunne like gjerne bedt til en hedensk guddom, om du kaller Ham Jesus aldri så mange ganger!
   I 1 Kor 2:2, skriver Paulus noe du kan hende har hørt sitert og gjerne lest selv mange ganger, men er du vis så legger du deg det ettertrykkelig på hjerte! Han skriver: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Korsfestet er ordet du bør merke deg nøye her. «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus.» Å ja, det slutter nok alle i forsamlingen seg greit til – men han peker videre på hvilken Jesus han da taler om. Han viser ikke da til den Jesus som gjorde tegn og under, helbredet syke, oppreiste døde osv., det vil si den allmektige – nei, men den korsfestede! Han som gjenløste deg ved sin død! Hvor er Han i din kristendom? Det er det spørsmål vi aldri må slutte å stille oss – for merk deg det siste vi hørte i teksten vår: «Men når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?»
   Å ja, Han vil nok finne mye tro – men TROEN! – vil Han finne den?