Vi må nå ungdommen, sies det så ofte. Er så enig i det, men har vært borti en del ting underveis og ser utviklingen, da melder faktisk det spørsmål seg: Er de til å nå? Jeg har ikke noe klart svar på det, men tror likevel vi skal stanse for dette alvorlige spørsmålet.
   Et folk – og nå er det tale om dem som kalles Guds folk – kan komme så langt i synd og bli så grepet av den ånd som er i verden, at de ikke lenger er til nå med frelse! Det vil si, frelsesbudskapet.
   Dette vises oss gjentatte ganger i Israels historie, og i denne teksten vi har for oss nå. Det var nettopp det som skjedde i Lots dager – Sodoma og Gomorra, og i Noahs dager – Gud kunne ikke lenger nå dem med sin frelse, og da sto følgelig bare ett tilbake, og det var en total utslettelse.
   Og så sier Han her Jesus: «- slik skal det også være i Menneskesønnens dager.»

   I dag opplever en at unge som bekjenner kristennavnet – og eldre med forresten – ikke bare lever åpenlyst i åpenbare synder, det vil si, i ting som Guds ord helt klart holder frem som under Guds dom – men i tillegg også denne fleip og harselas med det hellige. Vi ser da hva ånd det er av!
   Ingen hjelp i å høre til menigheter eller organisasjoner som tradisjonelt har vært konservative – nei, hvordan er ditt forhold til Jesus? Har du fred med Gud i en god samvittighet? Det nye livet er fred med Gud!

   Til teksten her – Jesus taler med disse jødene – å du, hvor Han ønsker å nå oss der hvor vi går så feil. Jødene ventet at Han skulle komme til denne verden og opprette et synlig rike – et rike for kjøtt og blod, som la alle andre riker, inkludert den romerske okkupasjonsmakt, under seg. Men du, hvor de tok feil, enda de hadde studert Skriftene fra barnsben av.
   Jesus åpenbarer deres tro som en vrangforestilling. Deres tro var altså en vrangforestilling til tross for at den var bygd på hva de leste i Skriften. Det viser oss at vi ikke kan studere oss frem til tro, det må bli åpenbart, hva som er oss til frelse, og den sanne tro er virket ved det. Der hvor det virkes lit til Herren ved denne åpenbaring, der finner vi en tro som ikke gjør til skamme. Den som liter på sin egen forstand derimot går vill.
   Guds rike fremstår ikke her i verden, så en kan se det med det naturlige øye. Det er ikke noen av disse lekmannsorganisasjonene, det er ikke høykirken eller noen annen synlig gruppering. Det er ikke slik at vi noensinne kan si: Se, der er det! Nei, det er et åndelig rike som bare dem som er født av Ånden ser. Som vi leser det i 1 Kor 2:14-16: «Men et sjelelig menneske* (forklart som et menneske som bare har sjel, men ikke Guds Ånd. Som også apostelen Judas skriver i sitt brev vers 19: «Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige* mennesker som ikke har Ånden.») tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme. For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn.»
   Dette kommer til ved en fødsel. I Matt 12:28, sier Jesus til sitt gjenstridige folk: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Ja, i Ham er virkelig Guds rike kommet til oss. Dette rike er i hvert eneste menneskehjerte som har mottatt Ham. Det menneske som er født ved sannhets ord i evangeliet. Det er et ord Gud gjenføder ved, og apostelen Jakob skriver om det i Jak 1:18: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.»
   Ved dette tar Den Hellige Ånd bolig i et menneske. Det Gamle Testamente er fullt av forbilder på dette – Josva – han som tok over etter Moses - er en av dem. Blant annet ser vi hva kristen tjeneste er. Han skulle føre folket inn i Kanaan – dette forbilde på Guds rike, landet som flyter med melk og honning.
   Hva tror du det er å føre folk inn i Guds rike? I Kol 1:28, står det slik: «Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.»
   Fullkomment i Kristus! Ikke prektige mennesker fullkomne i seg selv. Nei, i Kristus! Moses, det vil si, loven, kunne ikke føre dem inn. Og dette skjer altså ved et Ord. Forkynn Ordet, kan vi lese i 2 Tim 4:2.
   Han var satt til å føre folket inn i landet Gud hadde vist ham. Dersom du ikke selv har sett landet og kjenner veien dit, hvordan kan du da føre andre dit?

   Her står om Jesu komme på to vis. Først – usynlig, skjult for det naturlige øye. Når Han tar bolig i det menneske som kommer til tro på Hans ord, evangeliet. Og så Hans synlige komme, også for det naturlige øye. Hvert øye skal se Ham. Da kommer Han for å frelse de som venter på Ham. Det vil si, de som er frelst. De som allerede har mottatt, og i tillegg til dom over denne verden som har avvist Ham som talte til dem.
   Det er ingen som blir frelst den dagen! For å bli bevart i denne frelsende tro inntil Jesus kommer, så må Guds barn høre evangeliet igjen og igjen. Det er også derfor vi forkynner det samme igjen og igjen! De sanne de eter og drikker Jesus. Liv i Ham og ikke i seg selv, som det ugjenfødte religiøse menneske, som klarer seg med hva det er i seg selv. Det må bare få høre om, hva det skal gjøre, og så få noe hjelp og kraft, så skal det gå.
   Men Guds barn på den annen side, er avhengig av Ordet. Kan ikke ut fra seg selv tro, som vi leser i katekismen, vår barnelærdom: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til Ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.»
   Det er jo dette synden viser seg i – jeg tror ikke på Ham, men på mitt eget, og ved det forkaster jeg hjørnesteinen som det hele er bygget på. Dette er hva Den Hellige Ånd skal overbevise om. Tenkte du at du kunne tro, om du bare ville? – det er ikke i samsvar med sannheten. Nettopp i det åpenbares vår synd – jeg makter ikke å tro! – Herren må legge det inn! Derfor går jeg og hører Guds ord, og er da ikke lenger likegyldig til hva jeg hører.
   Gjennom sitt ord vil Herren vise deg landet, som vi ser av Joh 6:40: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise Ham på den siste dag.» Ser du landet?

   Abrahams kall lød slik i 1 Mos 12:1: «Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!»
   «Men Han sa til sine disipler: De dager skal komme, da dere skal stunde etter å få se en av Menneskesønnens dager, og dere skal ikke få se den.» (v.22). Har Herren fått vise deg landet, eller går du og treller under ditt eget? Vi lever alt nå i en vanskelig tid, det kan det ikke herske noen tvil om, og det skal også komme en natt ifølge Jesu ord i Joh 9:4, da, ingen kan arbeide! Så mørkt vil det bli åndelig! De skal, som allerede profeten Amos skriver i Am 8:12: «Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.» Og som Han også sier i Luk 18:8, Jesus: «Men når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?» Og det selvsagt fordi det ord, det budskap, som troen blir født ved blir borte!

E.K.

   Herren banker på hjertedøren – han vil inn og holde nattverd med deg, og der er Guds rike i verden, i den som har mottatt Hans ord og ved det har sitt liv i Jesus.

   «Og de skal si til dere: Se her! – eller: Se der er Han! – Gå ikke dit og følg ikke etter!» (v.23).
   Vi må aldri falle i den grøften å forkynne oss selv. Vi har vår eksistensberettigelse, som kristen virksomhet for eksempel, så lenge vi har dette budskap å gå med. Så lenge skal Herren selv holde sin hånd over oss – men ikke lenger!
   Gud har en ferdig frelse å forkynne, og vi blir bare som Hans munn: Se, det Guds lam! – Se, Guds rike! - det er Jesus!
   Denne selvopphøyelsen Jesus peker på i teksten vår, viser seg i, at vi ikke roser oss av Herren alene. Det åpenbarer en ånd som ikke er av Gud!
   Hva roser du deg av? Vi har det! Kom til oss! Nei, gå ikke der bort og følg ikke etter, hører vi Jesus si. Det er åndsmakter vi har å gjøre med!

   Men vi forkynner ikke oss selv, skriver Paulus, men Kristus korsfestet, for jøder, det religiøse menneske, et anstøt, og for grekere, det verdsligvise menneske, en dårskap. Ingen av dem har bruk for det sett med egne øyne, så lenge de befinner seg der. Men vi som tror derimot, vi frykter for å miste evangeliet, Jesus! – selv om Han ved Ordet har flyttet oss inn i sitt evige rike, så er vi så snare til å flytte tilbake til denne jordiske hytte. Begynner å snekre og pynte på den. Derfor kommer Guds ord til oss i lov og evangelium. Det skal åpenbare sannheten om denne jordiske hytte og hva sann frelse er!
   Kjøtt og blod arver ikke Guds rike, som han skriver Paulus i 1 Kor 15:50, men bare det liv som er gitt oss i Jesus, Guds Sønn. Dette er anstøtet!

   Stefanus, der han sto anklaget for det høye råd, vitner: «Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» Hva skjedde da blant disse selvhellige menneskene i dette råd? Jo hør!: «Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham.» Dette kan du lese i Apg 7:56-58.
   Vi minnes Jesu ord i Joh 10:26 da: «Men dere tror ikke, fordi dere ikke er av mine får.» Det er hele grunnen!

   Vi skal lese om Noah i Hebr 11:7, han tålte Herrens ord, kan vi si: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro.»
   I hellig frykt! Hvor finner du denne frykten i dag? Den troende frykter å miste evangeliet av syne, hans eneste redning, hans eneste håp. Evangeliet er ikke noe han kan en gang for alle! Ved den, arken, fordømte han verden, det vil si, forkynte Guds ord i sin tid. Han var varslet av Gud om hva som var på vei.
   Er det noen forskjell på Noah og oss her? Nei, vi er også varslet i det ord vi leste – slik skal det også være i Menneskesønnens dager.
   Men her var en stor forskjell på Noah – som hadde med Herren å gjøre – og de mennesker som levde omkring han. Om Noah heter det hellig frykt! Menneskene omkring ham levde sin vane tro i sine synder, et liv i sus og dus, som vi gjerne kaller det. Dette som av den levende Gud var dømt til undergang, det var deres gud, det de tilba. Opptatt med det jordiske – at de åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, bygde og plantet osv., like til den dag Noah gikk inn i arken. Og det står i 1 Mos 7:16, at Herren lukket etter ham. Det er altså tale om en tid da det er for sent – bare Gud vet når! Som det også står i beretningen om de ti jomfruene i Matt 25 – da de fem kloke var gått inn: «Og døren ble stengt!» - og det av Han som lukker til og ingen lukker opp. Da er det evig for sent.
   Slik også i det som kalles Menneskesønnens dager – livet går sin vante gang: Danselokaler, discoer, veddeløp, fotball. kino, TV og underholdning av diverse slag – og så, i ett nu - stengt! Arken er full – ikke mer nådetid! Mennesket blir overlatt til dommen. Blodet som var gitt til deres frelse ble forkastet. Hva skal da berge dem?
   I ett nu, sier Skriften. Ordet som er brukt på grunnspråket er atomos, det vil si, noe som ikke kan deles i to. På engelsk er det oversatt twinkling of an eye, det vi kaller øyeblikk. Det vil altså si den tid det tar å blunke. Ingen tid til omvendelse da.
   Er blodet strøket på din hjertedør – NÅ! Er du viss på det? Bygger du i hellig frykt, for å bli i bildet.
   Hør om ett folk falt fra Herren i Esek 14:12-20 nå til slutt: «Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Når et land synder mot meg og gjør seg skyldig i troløshet, og jeg rekker ut min hånd mot det og bryter i stykker brødets stav for det og sender hungersnød over det og utrydder både folk og fe av det, og selv om da disse tre menn, Noah, Daniel og Job, var der i landet, da skulle de ved sin rettferdighet bare kunne berge sitt eget liv, sier Herren Herren. Om jeg lot ville dyr fare gjennom landet, og de gjorde det folketomt, og det ble til en ørken, så ingen kunne dra gjennom det på grunn av de ville dyrene, da skulle, så sant jeg lever, sier Herren Herren, disse tre menn, om de var der, verken kunne berge sønner eller døtre. Bare de selv skulle bli berget, men landet skulle bli en ørken. Eller om jeg lot sverd komme over dette landet og sa: Sverd skal fare gjennom landet! – og jeg utryddet både folk og fe av det, og disse tre menn var der i landet, da skulle de, så sant jeg lever, sier Herren Herren, ikke kunne berge sønner eller døtre, bare de selv skulle bli berget. Eller om jeg sendte pest i dette landet, og utøste min harme over det med blod for å utrydde både folk og fe av det, og Noah, Daniel og Job var der i landet, da skulle de, så sant jeg lever, sier Herren Herren, verken kunne berge sønn eller datter. Bare sitt eget liv skulle de berge ved sin rettferdighet.»
   Er dette alvorlig nok tale? Bare sitt eget liv skulle de berge ved sin rettferdighet. Legg merke til det! Vi kan si det slik – om du skulle være sønn eller datter av en rettferdig for Gud, så kan ikke det hjelpe deg – du må ha din egen! – du må selv ha Jesu Kristi rettferdighet som din. Gud i sin hellige vrede over synden straffer Han den – men hvem rammet dette slaget? Vi synger det i en kjent sang blant annet, helt i samsvar med Guds ords vitnesbyrd: Du gikk for meg en blodig sti, Og jeg som skyldig var slapp fri!
   Han stilte seg i synderes sted! Han bar selv straffen! Fly for ditt liv – fly dit!