Jesus taler her igjen om de to riker - Guds rike og verdens rike - som er så vesensforskjellige. Det ene er et åndelig rike som opplyses ved åndelig lys, veiledes og drives fremad ved Herrens egen Ånd: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Sak 4:6).

   Og så på den annen side et verdslig rike som opplyses ved menneskets egne tanker, forstand og fornuft, og drives fremad ved maktbruk og list.

   Skriften holder ikke noe tilbake når den beskriver disse to rikene - det ene er lysets og fredens rike som består - det andre er mørkets og ufredens rike som går til grunne.
   Det ene har Herren selv til konge, det andre djevelen, som nettopp går under betegnelsen denne verdens fyrste. (Joh 12:31; 14:30; 16:11).

   Styrkeforholdet ser også ut til å være skjevt i Guds rikes disfavør. - Guds rike svakt og underkuet - ofte av den ytre kirke som gir seg ut for å være Guds rike, uten å være det, men tvert imot er en skjøge - til tider bare som et svakt bluss.
   Men dette er kun for det øye som ser på det uten Guds Ånds lys. Uten opplysning av Ham som Jesus i Joh 14:17, benevner som sannhetens Ånd. Guds rike har nemlig allerede seiret. Det beskrives i Hebr 12:28, som det rike som ikke rystes. Så når rystelsen kommer (Hebr 12:26) går verdens rike til grunne - for det kan rystes - men det som ikke kan rokkes (Hebr 12:27) blir stående.

   Hos Dan 2:34-35, leser vi: «Mens du stod og så på, ble en stein revet løs, men ikke med hender. Den traff billedstøtten (verdensriket) på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem. Da knustes på en gang både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden.»
   Ikke spor igjen av det riket som forgår, men det nye tar hele dets plass! Det «fylte hele jorden.»
   «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå frem på støvet,» vitner Job i Job 19:25.
   Hvilket støv skal Han stå frem på? Støvet av det riket som satte seg opp imot Ham, og støvet av hva vi selv er etter naturen, kjødet som ikke vil, og heller ikke kan være Guds lov lydig. (Rom 8:7).

   Derfor skal du ikke frykte når du leser slike tekster, du som har tatt din tilflukt til nåden i Jesus Kristus, men tvert imot, når du ser disse ting begynner å skje, løfte ditt hode, for din forløsning stunder til. (Luk 21:28). Det er Herrens ord til deg!

   Det står noe underlig i 2 Tess 2:6, som er vanskelig for oss i dag å vite med sikkerhet hva er. Men de troende på Paulus' tid visste åpenbart hva det var tale om, for han skriver til dem: «Og nå vet dere hva det er som holder igjen, slik at han (Antikrist) først skal bli åpenbart når tiden for dette er inne.»
   Noe må bort før han kan åpenbares. Det vil si, stå frem på verdensarenaen.

   Vi får en pekepinn gjennom det Jesus sier her i teksten: «- like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen ...» (v.26). Og: «Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel osv.»
   Her var det disse rettferdige (troende) som holdt igjen.

   «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene.» Det er altså ikke en synlig institusjon i denne verden.
   Det er for eksempel ikke noe bestemt kirkesamfunn. Hvordan det har gått når bestemte institusjoner har tilranet og tilskrevet seg selv denne autoriteten lærer historien - og også vår samtid oss noe om og det er ikke hyggelig.

   Blant annet fariseerne som her spurte Jesus, ventet nettopp på et synlig rike. Og legg merke til hva Jesus gjør her - Han forkynner først hvordan det ikke er. Med andre ord så forteller Han dem like ut at de tar feil. Og så deretter hvordan det virkelig er: «For se, Guds rike er inne i dere.» (v.21).
   Det er den sanne forkynnelse. Den er sann om alt. Den sier også hva som er feil, hva som er galt, hva som er falskt og hva som er synd. Den prøver ikke å lose mennesker inn i Guds rike ved for eksempel å underslå sannheten om det falne mennesket slik det er åpenbart i Skriften, slik som en såkalt «gladkristendom» forsøker å få til.
   Det vil likevel bare føre til bryllupsgjester i bryllupssalen uten den sanne bryllupskledning, hvis ende er å bli kastet ut i mørket utenfor. (Matt 22:11-13). Hva er så vunnet ved det?
   Når Guds ord forkynner at kjød og blod ikke arver Guds rike, må nettopp det sies til kjød og blod, for at de da skal spørre: Hvor går så veien? Hvem kan da bli frelst? - som disiplene utbrøt ved et tilfelle (Matt 19:25; Mark 10:26; Luk 18:26), da det av Jesu tale gikk opp for dem at det ikke skjedde ved at de ble rike, det vil si, ved at de ble forvandlet til noe annet og bedre enn hva de i utgangspunktet var. Nei, tvert imot hører vi av Per Nordsletten, der han vandrer på helliggjørelsens vei: «Jeg fattig var, er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd!»
   Her kan man ikke ta hensyn til kjøds- og blods finfølelse. Hensynet til de fine og fromme har ført mange mennesker på avveie - ja, i avgrunnen. Du trodde du hadde nok, og så hadde du ikke det ene nødvendige! Nei, hva skulle vel du med det? - du var jo så fin og from!

   Verden hadde aldri rast imot kristendommen dersom den var ønsket velkommen i Guds rike slik som den er - det vil si, i sin egen rettferdighets drakt. Da hadde den tatt glad imot det, og gått glad fortapt - for det er ikke sannheten.
   Sannheten er: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!» (Joh 6:53). Med andre ord, man må få liv i en annen! Og der er Guds rike - der hvor Jesus har adgang - der hvor Jesus har bolig - der hvor evangeliet har fått opplyst et hjerte til tro. Der er ikke det menneske lenger bare kjød, det er også ånd! Det er på samme tid synder og rettferdig. Synder i seg selv, rettferdig i Jesus Kristus!
   «Guds rike kommer ikke på en slik måte at ...» (v.20).
   Nei vel, da vet vi jo det - det er jo Jesus, Guds rikes Herre, som taler her. - Men hvordan kommer det da? Ved Den Hellige Ånds lys over ordet om Jesus!
   «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord ...» vitner Jakob i Jak 1:18.

   Dette må vi legge oss særlig på hjertet, da den siste tid - som Jesus også peker på det her - skal være oversvømt av falsk lære. Den skal være full av «bevegelser» som hevder å ha Ham. Som mener å ha «gjerdet» Ham inne på en slik måte at det står i deres makt å vise Ham frem: «Se her! - eller: Se der er Han!» (v.23).
   Det må da vel mest være ved tegn og under - manifestasjoner av ymse slag. Noe ytre og synlig, som bevis for troens retthet, bevis for at Jesus er midt iblant dem.

   Ja det skal de si. Men Jesus selv sier om dette: «Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt 11:27).

   Han er virksom i sitt ord. Og Ordet råder aldri noe menneske med, i egentlig forstand. Ordet blir aldri redskap for mennesket - som jo er en ganske gjengs oppfatning, dessverre - men mennesket kan bli et redskap for Ordet - og der, ved disse mennesker, åpenbarer Jesus seg.

   Det står blant annet om noen jøder som ville gjøre Jesus til (sin) konge.
   Det er her det blir feil. Vi skal ikke - og det står da heller ikke i vår makt - å gjøre Ham til noe som helst - da ender vi nemlig nettopp opp med en falsk Kristus - men ta imot Guds ords og Ånds vitnesbyrd om, og åpenbaring av Ham, og bøye oss for det.

   Hadde disse jødene hatt såpass åndelig teft, og forståelse av Jesu person, ville de snart ha skjønt og innsett at Jesus var konge - det var ikke noe de skulle gjøre Ham til.

   Når mennesker skal gjøre Ham til konge, da blir Han også en konge etter menneskets tanke og ikke den konge Han virkelig er.
   Den som vil være sant bibeltro, må først av alt ha lært å si i sannhet: «Jeg forstår ingenting!» (1 Kor 3:18).

   Det var i denne villfarelse - at de hadde Ordet/Jesus i sin makt - de befant seg disse som roper i teksten vår her, og mener å kunne vise folket hvor Han virkelig er.
   Vi skal være klar over at de bevegelser og enkeltmennesker som farer vill og fører vill, ikke alltid er bevisste vranglærere som ikke akter på, men bare bruker Guds ord til egen vinning med vitende og vilje, men også slike som går inn for å være sanne og tro mot Guds ord. Tenk det! - Men de hadde aldri erkjent og bøyd seg for sannheten!
   Nettopp denne «gåen inn for» er det da som åpenbarer falskheten og villfarelsen. Nemlig fraværet av den ydmyke og fattige ånd. Å, hvor mennesket er fortapt i seg selv. Tenk når det er din iver og virksomhet i den ytre menighet på jord som vitner imot deg!
   Paulus har et oppklarende ord til oss om dette i 1 Kor 15:10: «- jeg har arbeidet mer enn de alle» - manglet ikke på iver og virksomhet altså - men så får vi høre: «- det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» Her settes jeg og Guds nåde opp imot hinannen!
   En helt annen ting er det, altså, at den sanne troende jo også går inn for å være tro og sann overfor Guds ord. Det er grunnvollen og dermed drivkraften, som er forskjellig!

   Sauene tar seg ikke frem på egen hånd i det fremmede og farlige landskap - ikke et skritt - de følger hyrden og kjenner ikke noe annet lys til frelse enn det som er blitt åpenbart dem ved evangeliet.

   V.22 - 24 forkynner oss en mørk tid, det kan virkelig tales om «midnatt.» «De dager skal komme, da dere skal stunde etter å få se en av Menneskesønnens dager, og dere skal ikke få se den. Og de skal si til dere: Se her! - eller : Se der er Han! - Gå ikke dit og følg ikke etter! For likesom lynet, når det glimter, lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal Menneskesønnen være på sin dag.»
   Derfor gjelder det om å legge seg på hjertet det Herrens ord taler til oss: «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter.» (Hebr 3:8).

  E.K