Det kom mange til Jesus i den tid Han vandret her på jord – mange forskjellige sjelstilstander, mange som ville være noe i seg selv og mange åpenbare syndere og syke. Og Jesus åpenbarte seg for dem alt ettersom hvor de befant seg åndelig.
   Disse som trodde seg å være noe, for dem åpenbarte Han seg som loven, og la lovens bud og krav innover dem. For de som var nedbøyd åpenbarte Han seg som den som var kommet for å tjene. Det ser vi jo også i denne teksten vår.
   Jesus åpenbarer seg både som forbilde og stedfortreder. For de som vil være store, sier Han: Se på meg! – jeg som er stor, jeg er blitt alles tjener – ja, så langt at jeg er blitt mat og drikke for dem. Og så vil altså du som er en synder bli stor på noen annen måte? Det er nettopp fordi du er en synder det! Du vil i alt du foretar deg mele din egen kake. Vil du bli stor i Hans rike da må du bli som Han i vesen og sinn! – nemlig, alles tjener!

   Ja, du kan begynne å prøve ditt kristenliv på dette: Din andakt, din bønn og ditt vitnesbyrd – ja, hele ditt kristenliv! Da kan det nok hende det mister mye av sin glans det hele – for ikke å si, all!
   Når vi skal søke å være Jesus lik på det viset – følge i Jesu fotspor som det gjerne heter – da dreier det seg ikke bare om å være snill og grei, så langt det står til deg, men alles tjener, også de som slår deg i hodet med et rør, skal du elske av hjertet. Det var nemlig hva Jesus gjorde!

   Men Jesus åpenbarer seg også som stedfortreder i denne teksten: «- likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (v.28).
   Og da er vi inne ved selve kjernen i evangeliet – det springende punkt, det som skiller kristendom fra religion. Og her er det vel ingen av oss som våger å si, at vi kjenner dette som vi burde? Men det er ingen frelse uten å kjenne dette, for det er jo det som er frelse – at Han gav sitt liv til en løsepenge.
   Kommer du bort fra det, og blir stående igjen med Jesus kun som forbilde – og det skjer hver gang du vil bli stor – da beveger du deg bort fra den veien som fører til målet!
   Jesus er ikke kommet for å la seg tjene. Da tenker det naturlige menneske, at da må vi for all del ikke gjøre noen ting. Samme tanke som du møter i forhold til syndenes forlatelse – er kristendom, det vil si, Guds frelse, syndenes forlatelse, da er det jo bare å fortsette å synde! Er ikke Jesus kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, da er det jo bare for oss å sette oss ned og nyte selvlivet!
   Slik tenker vi fordi vi ikke kjenner Gud, og ikke kjenner Hans frelse! Som det heter i en av våre kjente sanger: Vår formørkede forstand, Kan jo ikke sannhet kjenne, Uten din den gode Ånd, Vil sitt lys i oss opptenne!
   Du vet jo det, du som lever med Gud, at visst faller du i synd, dessverre, det skjer, men du vil for all del ikke synde imot Jesus!
   Og da vil jeg komme med en påstand: Det er ikke loven som har brakt deg dit, men det nye liv du har fått i Jesus!
   Loven var det som brakte meg til erkjennelse av hva synd i virkeligheten var for noe. Det sier også Skriften som i Rom 7:7: «Men jeg kjente ikke synden uten ved loven.»
   Men loven kunne jo ikke fri meg fra synden og dens konsekvenser, og kan det heller ikke i dag. Det gjorde Jesus – og Jesus er veien helt frem.
   Du som hører Jesus til, du er fri fra din synd! Ja, tenker du kan hende: Jeg skal bli fri fra min synd. Nei, sier Ordet til den forståelse, du er fri fra din synd! Det blir aldri i evighet tilregnet deg! Skulle Herren fortsatt tilregne deg synd, når skulle du da komme inn i Guds rike? Når skulle da kunne oppnå frelsesvisshet? Ditt kjød blir jo aldri annerledes!

   Du som står utenfor dette, du tenker muligens: Hva med meg? Jeg ligger jo under for så mye forskjellig, og vet ikke om at jeg er noen kristen! Hør hva Ordet forkynner: Akkurat det samme er gitt deg i Jesus! I Ham er du løst – ja, skilt fra din synd, «- så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen,» leser vi i 2 Kor 5:19. Altså gitt oss som har mottatt ordet om forlikelsen, å forkynne det for deg!

   Nå i forbindelse med tjeneste: Maria som satt ved Hans føtter og lyttet til Hans ord, hadde valgt den gode del, sier Herren.

E.K.

   Det at Maria satt der og ikke gjorde noen ting, var det den gode del? Det er mange som åndeliggjør dette. Nei, Maria gjorde så visst noen ting – hun satt ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord, som er den gode del!
   Og så var det også hun som fikk gjøre den gjerning, som Jesus sier i Joh 12:3, å salve Ham til Hans gravferd – hun så hva de andre ikke så, at Han skulle gi sitt liv for våre synder: «Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket Hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft.»
   Hvorfor roste Jesus denne gjerning? Jo, fordi det var en direkte frukt av Hans forkynnelse: Et hjerte som var rettet – ikke på tjenesten, men på Jesus selv! Da fikk hun tjene!
   En bakvendt vei for kjøtt og blod – og disiplene forsto det ikke på dette tidspunkt – men ett er nødvendig, sa Jesus. Og det er her alt dette tjenestepratet i dag blir en fare for oss!
   Den som lever godt med Herren kommer til å tjene. Ja, tenk det står at Han tjener Guds lov med sitt sinn. Men så vil jeg omsette dette i praksis, og oppdager en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn. Det viser seg å være noe ved meg som ikke går med på dette. Som ikke blir kristensinnet og vil være Guds lov lydig. Og så har jeg ikke annet sted å gå med dette, enn til Jesus.
   Det er dette det vil si, at en kristen er korsfestet med Jesus. Han får tjene så lenge han får henge stille. Der er mitt kjøds rette plass. Det kan ikke tjene Gud!
   Her peker Paulus på en hemmelighet i Rom 7:25b: «Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.»
   Han gjorde ikke lenger dette, som vi så altfor ofte gjør, forsøkte å forbedre kjødet. Det som er ondt, det er ondt – det som med rette kan kalles godt, det har jeg i Herren. Jeg lever ikke lenger selv, men i Kristus, ved troen! Ja, evangeliet er vel et foraktet budskap! Dårskap for hedningen, men for oss som blir frelst, en Guds kraft!
   Har du fått se noe inn i denne hemmelighet? Jeg kan vel tale om det – det lille jeg forstår av det da – men bare Den Hellige Ånd kan virke at du lever i det. Da vandrer du fri og glad, og da tjener du Herren med glede! For da tjener du ikke lenger for å fylle en konto i himmelen, men lever i den sannhet at kontoen allerede er full! «Alt det du treng for himmel og jord, Er gøymt i det eine ord, Jesus!»
   I dag hører vi gjerne om forpliktelse. Du har plikt på deg til å sørge for at evangeliet kommer videre. Gjennom slikt får mange et sugerør inn i bankkontoen til mange. Gud elsker en glad giver, ja – men ikke det som gis av tvang, frykt og som betaling for sjelen.
   Så langt jeg synes å kunne se, kan en slik forkynnelse aldri sette sjelen i frihet, og virke sann tjeneste. Den kan bare binde samvittigheten. Gjerne til en bestemt virksomhet også da, og jeg er redd det er bakgrunn for mye av denne forkynnelsen også. Men der hvor en sjel er satt i frihet ved Guds nåde, der er det en indre trang til å bringe evangeliet videre. Dette må de få høre, de som sliter her!
   Men så er det en del svake iblant oss, som det likesom aldri blir noe greie på. De skal du tjene, sier Skriften. Sørg for at de får åndelig mat, for også de skal bli frelst.
   Men dette forstår du og jeg bare om vi selv har forstått at frelsen – den er uforskyldt av nåde!
   Vil noen bruke dette til en frihet for kjødet – ja, så har Skriften selv advart mot det.

   «Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.»
   Her er noe du og jeg trenger å høre og igjen og igjen føres tilbake til, at den det er gitt løsepenge for, han står ikke lenger i gjeld!
   Men jeg kjenner likevel på en gjeld til alle dem som har fått den samme gave av Herren, men ikke har hørt det og fått gripe det.