Jesus,
Herren, gråt over Jerusalem, den store - og i jødefolkets
øyne - hellige
staden.
Deres alles perle og smykke.
Her
åpenbares en stor motsetning mellom folket og deres Gud. Det som
var deres store glede, det samlende punkt og senteret for deres gudsdyrkelse,
det var Hans store sorg. Han gråt over
den.
Og Han gråt over hele byen,
fra skjøgen og drankeren i byens bakgater til de av folket som
var samlet til gudstjeneste i templet.
Men hva er
det Jesus gråter over egentlig? Det er ikke i første rekke
over alle de synder som blir begått i byen (selv om det jo alltid
er en hjertesorg for Herren at Hans skapning har falt ned på et
nivå hvor det lever i og for synd), men det er over den åndelige
tilstand byen
befinner seg i Herren fremfor alt sørger - og faktisk gråter.
En tilstand hvor man ikke vet hva som tjener til ens fred.
Her er det da tale om fred i forhold til sine fiender
- Jesus går straks over til å tale om romerne som skal komme
og ødelegge byen og landet. Og det som kunne sikre dem denne fred,
var en sann erkjennelse, og dermed et sant forhold til Gud. «Han
er den som gir dine grenser fred.» (Sal 147:14a). Det var med andre
ord også skjult for dem hvordan man får fred med Gud.
Det var skjult for dem at dette forhold skulle opprettes
ved Jesus Kristus, den som Faderen har utsendt.
De
falt ned for, og tilba forbildet, eller forbildene i seg selv, på
en slik måte at de kom til å forkaste Ham som forbildene pekte
hen til.
Slik står også vi i fare for å bli
opptatt av den ytre virksomheten - det synlige - på en slik måte
at det faktisk
blir et skinn, som skjuler for oss hva som virkelig tjener til vår
fred.
Det
kan vel ikke være noen tvil om at Herren gråter over vårt
folks tilstand i dag - men et spørsmål som burde være
av interesse for oss som kalles ved Hans navn: Smiler Han når Han
ser på den kristne virksomheten i dag? Eller burde vi heller som
Daniel gjorde i sin bønn for folket, si: "Vi
har
syndet!"
Herrens
miskunnhet er stor, og ofte er ordet - langmodig,
brukt om Ham i Skriften. Noe vi også ser her. Ennå var det
ikke for sent, sett fra Herrens side: «Visste også du om enn
først på denne din
dag ....» (v.42a).
Men likevel var det for sent.
Stans noe opp for disse to ord, og la dem få lyse
for deg en stund, før du går videre: «For
sent!»
Det kan bli for sent, og her i vår sammenheng
er det tale om evig for
sent. Det gis da ikke en mulighet til! Så når Han stanser
hos deg, da hør!
«I dag om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres
hjerter,» skriver apostelen i Hebr 3, 7-8. Dette sier Den
Hellige Ånd,
sier apostelen.
Det
var her det - i følge Jesu ord - hadde glippet for Jerusalems innbyggere:
«Du kjente ikke din besøkelsestid.»
(v.44b).
Et menneskes besøkelsestid, det er når
Gud begynner å tale med det mennesket om dets synd,
sier Rosenius.
Han bringer oss inn i sannhets erkjennelse hva oss selv
angår, og så til sant kjennskap av seg selv.
En kristen som ikke vil høre at han er en synder
- og bare det i
seg selv, er en absurditet - han finnes rett og slett ikke. Det er nemlig
et kjennetegn på en sann kristen ifølge 1 Joh 1,9. Han har
jo fått Guds ord, sannhetens ord,
lagt inn i sitt hjerte. Derfor er det en betenkelig ting når talen
om menneskets synd møter en slik motvilje i den kristne forsamling,
som jo nettopp er - eller iallfall ifølge Skriften skal være
-«sannhetens støtte og grunnvoll.» (1 Tim 3:15b). Altså
den som bringer sannheten frem til kjennskap i verden
Jesus
gråter over denne tilstand: «Men nå er det skjult for
dine øyne.» (v.42b).
Ser du Jesus? Han gråter!
Det menneske for hvem veien til fred er skjult, er jo fortapt! Og Herren
ønsker ikke at noe menneske skal gå fortapt - tvert imot,
se bare på Golgata kors!
Herren ønsker ikke at du skal gå fortapt - derfor taler Han
til deg.
|
Det
står om Jesus i Mark 8:12, at Han i møte med noen, «sukket i
sin ånd.» Og videre står dette for dem så skjebnesvangre
ordet: «Og Han forlot dem.»
Nå var dommen over deres forkastelse av Ordet (Jesus) endelig -
fra nå av var det for evig skjult for deres øyne, hva som
tjente til deres fred: Han forlot dem!
Hva
syntes Han så om virksomheten i templet? (les v.45-46).
Dette uttrykket Jesus her bruker om sitt hus, er nettopp
det lekfolket tok i bruk da de opprettet egen virksomhet ved siden av
den verdsliggjorte, autoritære og undertrykkende kirke i Hans Nielsen
Hauges tid: Et bønnens hus
- bedehus.
Disse
hadde gjort det til en røverhule. En røverhule, det er stedet
hvor røveren skjuler seg med sitt
tyvegods.
Slik kan også menigheten og «kristendommen»
bli det sted hvor den uomvendte skjuler sin
uomvendte tilstand. Stedet hvor han skjuler seg med sin synd. Et sted
hvor man søker å skjule sin forretning og sin egeninteresse,
under skinn av å ville fremme Guds rike. Jesus drev dem ut, står
det her. Utenfor, hvor de altså i virkeligheten hørte hjemme
med alt sitt kram, som de hadde ført inn i Guds menighet.
Ved ett tilfelle ble en søndagsskolelærer
avslørt som en som utøvde seksuelle handlinger Guds ord
dømmer og forkaster. Til spørsmålet om hvorfor han
var søndagsskolelærer, lød svaret: Fantes det noe
bedre skalkeskjul?
Bare en sann erkjennelse, som bevirker at en må
søke redning i blodets renselse alene, kan bringe et menneske inn
i fredsforhold til Gud. Han tar bare imot slike elendige.
I
parallellteksten til denne i Matt 21, ender det med dette: «I templet
kom det blinde og halte til Ham, og Han helbredet dem.»
Dette er Herrens vilje med sitt hus, et sted hvor de
elendige kan komme og finne legedom ved Ordets forkynnelse, som det står
her: «Og Han lærte daglig i templet.» (v.47a).
«Men
yppersteprestene og de skriftlærde og de
fremste blant
folket prøvde å få ryddet Ham av veien.» (v.47b).
Disse var det som fremmet, støttet og kjempet
i fremste rekke for den falske gudsdyrkelse, den som førte til
at veien til fred var skjult for dem alle. Så ivrige var de for
den at de ikke ville gå av veien for mord.
Opp igjennom hele kirkens historie, ser vi at det samme
gjentar seg, gang på gang, når denne læren - fariseernes
surdeig, som er hykleriet ifølge Jesu ord i Matt 16:11 - får
innpass. Når Guds rettferdighet, den som fås ved troen på
Kristus (Fil 3,9), blir søkt erstattet med menneskets egen - eller
der hvor vår virksomhet
skyver budskapet om hva Gud har gjort for oss i Kristus, i bakgrunnen.
Dette, så tilsynelatende åndelige og gudfryktige
(hvem vil tale imot en slik iver for hellighet, gudsfrykt og virksomhet
for Guds rikes sak?), skjuler for oss hva som tjener til vår fred:
«Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.»
«Men
de fant ikke ut hvordan de skulle gjøre det - altså få
Ham av veien - for hele folket hang ved Ham og hørte på Ham.»
(v.48).
To ting her. For det første,
det er Gud som råder i enhver situasjon. Til tross for deres store
raseri overfor Jesus, kunne de ingenting gjøre, rett og slett fordi
Hans time - som det heter - ennå ikke var kommet.
I en slik situasjon står også enhver troende.
Og
for det andre -
noe svært alvorlig: «- hele folket hang
ved Ham
og hørte
på Ham.»
(v.48b). Men det var allikevel skjult for storparten av dette folkets
øyne, hva som
tjente til deres fred! De så og så, uten å skjelne,
og hørte og hørte, uten å forstå - som Skriften
vitner. Og Jesus gråt!
Han som hadde sagt til dem: «Se til hvorledes
dere
hører!» (Luk 8:18). Gi akt på
ordet!
Dommen kom over Jerusalem - som Jesus hadde forutsagt
- i år 70, men den egentlige dommen over dette folket var, at veien
til fred var skjult for deres øyne. De var fratatt muligheten til
å se. Dette er også det verste som kan skje vårt folk,
og alle folk. Dette er det verste som kan skje deg!
|