Jesus, Herren, gråt over Jerusalem, den store - og i jødefolkets øyne - hellige staden. Deres alles perle og smykke.

   Her åpenbares en stor motsetning mellom folket og deres Gud. Det som var deres store glede, det samlende punkt og senteret for deres gudsdyrkelse, det var Hans store sorg. Han gråt over den.
Og Han gråt over hele byen, fra skjøgen og drankeren i byens bakgater til de av folket som var samlet til gudstjeneste i templet.
   Men hva er det Jesus gråter over egentlig? Det er ikke i første rekke over alle de synder som blir begått i byen (selv om det jo alltid er en hjertesorg for Herren at Hans skapning har falt ned på et nivå hvor det lever i og for synd), men det er over den åndelige tilstand byen befinner seg i Herren fremfor alt sørger - og faktisk gråter. En tilstand hvor man ikke vet hva som tjener til ens fred.
   Her er det da tale om fred i forhold til sine fiender - Jesus går straks over til å tale om romerne som skal komme og ødelegge byen og landet. Og det som kunne sikre dem denne fred, var en sann erkjennelse, og dermed et sant forhold til Gud. «Han er den som gir dine grenser fred.» (Sal 147:14a). Det var med andre ord også skjult for dem hvordan man får fred med Gud.
   Det var skjult for dem at dette forhold skulle opprettes ved Jesus Kristus, den som Faderen har utsendt.

   De falt ned for, og tilba forbildet, eller forbildene i seg selv, på en slik måte at de kom til å forkaste Ham som forbildene pekte hen til.
   Slik står også vi i fare for å bli opptatt av den ytre virksomheten - det synlige - på en slik måte at det faktisk blir et skinn, som skjuler for oss hva som virkelig tjener til vår fred.

   Det kan vel ikke være noen tvil om at Herren gråter over vårt folks tilstand i dag - men et spørsmål som burde være av interesse for oss som kalles ved Hans navn: Smiler Han når Han ser på den kristne virksomheten i dag? Eller burde vi heller som Daniel gjorde i sin bønn for folket, si: "Vi har syndet!"

   Herrens miskunnhet er stor, og ofte er ordet - langmodig, brukt om Ham i Skriften. Noe vi også ser her. Ennå var det ikke for sent, sett fra Herrens side: «Visste også du om enn først på denne din dag ....» (v.42a).
   Men likevel var det for sent.

   Stans noe opp for disse to ord, og la dem få lyse for deg en stund, før du går videre: «For sent!»
   Det kan bli for sent, og her i vår sammenheng er det tale om evig for sent. Det gis da ikke en mulighet til! Så når Han stanser hos deg, da hør! «I dag om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter,» skriver apostelen i Hebr 3, 7-8. Dette sier Den Hellige Ånd, sier apostelen.

   Det var her det - i følge Jesu ord - hadde glippet for Jerusalems innbyggere: «Du kjente ikke din besøkelsestid.» (v.44b).
   Et menneskes besøkelsestid, det er når Gud begynner å tale med det mennesket om dets synd, sier Rosenius.
   Han bringer oss inn i sannhets erkjennelse hva oss selv angår, og så til sant kjennskap av seg selv.
   En kristen som ikke vil høre at han er en synder - og bare det i seg selv, er en absurditet - han finnes rett og slett ikke. Det er nemlig et kjennetegn på en sann kristen ifølge 1 Joh 1,9. Han har jo fått Guds ord, sannhetens ord, lagt inn i sitt hjerte. Derfor er det en betenkelig ting når talen om menneskets synd møter en slik motvilje i den kristne forsamling, som jo nettopp er - eller iallfall ifølge Skriften skal være -«sannhetens støtte og grunnvoll.» (1 Tim 3:15b). Altså den som bringer sannheten frem til kjennskap i verden

   Jesus gråter over denne tilstand: «Men nå er det skjult for dine øyne.» (v.42b).
   Ser du Jesus? Han gråter! Det menneske for hvem veien til fred er skjult, er jo fortapt! Og Herren ønsker ikke at noe menneske skal gå fortapt - tvert imot, se bare på Golgata kors!
Herren ønsker ikke at du skal gå fortapt - derfor taler Han til deg.

   Det står om Jesus i Mark 8:12, at Han i møte med noen, «sukket i sin ånd.» Og videre står dette for dem så skjebnesvangre ordet: «Og Han forlot dem.» Nå var dommen over deres forkastelse av Ordet (Jesus) endelig - fra nå av var det for evig skjult for deres øyne, hva som tjente til deres fred: Han forlot dem!

   Hva syntes Han så om virksomheten i templet? (les v.45-46).
   Dette uttrykket Jesus her bruker om sitt hus, er nettopp det lekfolket tok i bruk da de opprettet egen virksomhet ved siden av den verdsliggjorte, autoritære og undertrykkende kirke i Hans Nielsen Hauges tid: Et bønnens hus - bedehus.
   Disse hadde gjort det til en røverhule. En røverhule, det er stedet hvor røveren skjuler seg med sitt tyvegods.
   Slik kan også menigheten og «kristendommen» bli det sted hvor den uomvendte skjuler sin uomvendte tilstand. Stedet hvor han skjuler seg med sin synd. Et sted hvor man søker å skjule sin forretning og sin egeninteresse, under skinn av å ville fremme Guds rike. Jesus drev dem ut, står det her. Utenfor, hvor de altså i virkeligheten hørte hjemme med alt sitt kram, som de hadde ført inn i Guds menighet.
   Ved ett tilfelle ble en søndagsskolelærer avslørt som en som utøvde seksuelle handlinger Guds ord dømmer og forkaster. Til spørsmålet om hvorfor han var søndagsskolelærer, lød svaret: Fantes det noe bedre skalkeskjul?
   Bare en sann erkjennelse, som bevirker at en må søke redning i blodets renselse alene, kan bringe et menneske inn i fredsforhold til Gud. Han tar bare imot slike elendige.

   I parallellteksten til denne i Matt 21, ender det med dette: «I templet kom det blinde og halte til Ham, og Han helbredet dem.»
   Dette er Herrens vilje med sitt hus, et sted hvor de elendige kan komme og finne legedom ved Ordets forkynnelse, som det står her: «Og Han lærte daglig i templet.» (v.47a).

   «Men yppersteprestene og de skriftlærde og de fremste blant folket prøvde å få ryddet Ham av veien.» (v.47b).
   Disse var det som fremmet, støttet og kjempet i fremste rekke for den falske gudsdyrkelse, den som førte til at veien til fred var skjult for dem alle. Så ivrige var de for den at de ikke ville gå av veien for mord.
   Opp igjennom hele kirkens historie, ser vi at det samme gjentar seg, gang på gang, når denne læren - fariseernes surdeig, som er hykleriet ifølge Jesu ord i Matt 16:11 - får innpass. Når Guds rettferdighet, den som fås ved troen på Kristus (Fil 3,9), blir søkt erstattet med menneskets egen - eller der hvor vår virksomhet skyver budskapet om hva Gud har gjort for oss i Kristus, i bakgrunnen.
   Dette, så tilsynelatende åndelige og gudfryktige (hvem vil tale imot en slik iver for hellighet, gudsfrykt og virksomhet for Guds rikes sak?), skjuler for oss hva som tjener til vår fred: «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.»

   «Men de fant ikke ut hvordan de skulle gjøre det - altså få Ham av veien - for hele folket hang ved Ham og hørte på Ham.» (v.48).
   To ting her. For det første, det er Gud som råder i enhver situasjon. Til tross for deres store raseri overfor Jesus, kunne de ingenting gjøre, rett og slett fordi Hans time - som det heter - ennå ikke var kommet.
   I en slik situasjon står også enhver troende.

   Og for det andre - noe svært alvorlig: «- hele folket hang ved Ham og hørte på Ham.» (v.48b). Men det var allikevel skjult for storparten av dette folkets øyne, hva som tjente til deres fred! De så og så, uten å skjelne, og hørte og hørte, uten å forstå - som Skriften vitner. Og Jesus gråt! Han som hadde sagt til dem: «Se til hvorledes dere hører!» (Luk 8:18). Gi akt på ordet!
   Dommen kom over Jerusalem - som Jesus hadde forutsagt - i år 70, men den egentlige dommen over dette folket var, at veien til fred var skjult for deres øyne. De var fratatt muligheten til å se. Dette er også det verste som kan skje vårt folk, og alle folk. Dette er det verste som kan skje deg!

   La Ordet gå i arv og eie
Til våre barn i tusen ledd
Og vise oss de rette veie
Til liv i nåde, trøst og fred
Og lede alle inn til Gud
Så har det ført sin gjerning ut!

   Ja, se det var meningen med Guds ord!

E.K.