«Det skjedde at Han på en sabbat var kommet inn i huset til en av de øverste fariseerne for å holde måltid.» (v.1).
   Han var kommet inn i huset, leser vi her. Det høres jo ut som Han hadde kommet inn dit uforvarende - som om det egentlig ikke var tilsiktet altså. Men sannheten var selvsagt den at Han var innbudt til denne fariseerens måltid. Akkurat som vi kan lese om fariseeren Simon i Luk 7 - der hvor vi møter den velkjente fortellingen om synderinnen som væter Jesu føtter med sine tårer og tørker dem med sitt hår - der var Han også innbudt.
   Det var noe urolig i disse høye herrers indre i forholdet til Jesus - de kunne ikke bli kloke på Ham. Han syntes å gå imot loven - kunne Han da være en Guds mann, enn si Guds Sønn! Han lot denne synderinnen røre ved seg - dette ville Han ikke tillatt om Han virkelig var en Herrens profet, mente Simon i sin totalt åndelige blindhet. Men samtidig talte Han som ingen annen, og med en myndighet de slett ikke var vant til, og gjorde i tillegg mange tegn og under. Hva var det med denne karen altså?
   Slike tanker som vi får høre fra rådsherren Nikodemus, der han kommer til Jesus om natten: «Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.» (Joh 3:2).
   De fikk ikke fred i sin religiøsitet, så lenge Han gikk omkring blant dem og forkynte - for Han brakte frem et budskap som gikk kraftig imot deres eget, og tiltrakk seg en type mennesker som de i sin egenrettferdighet tok sterk avstand fra.
   Han tiltrakk seg jo syndere! - kunne Han da være en hellig mann? Blant annet slike som Han nevner for dem her, og oppfordrer dem til å innby: «Innby fattige, vanføre, lamme, blinde!» (v.13).
   Slike som ifølge deres åndelighet måtte være forbannet av Gud, siden de var stedt i slik ulykke! Disse tankene er jo velkjente fra vår tid også - og merk deg da at det var fariseerne som målbar dem.

   Jesus forkynte jo også loven. At Han ikke gjorde det, eller gikk imot den var en av de mange falske anklager mot Ham. Men Han forkynte loven på en slik måte at også de ble dømte syndere under den, og det kunne de i sin åndelighet ikke forstå.
   Nettopp det skal vi merke oss nøye - det kunne de i sin åndelighet ikke forstå. Det finnes åndelighet, som kan stråle for mennesker, men gjør i virkeligheten åndelig blind. Så du går den motsatte vei, stadig lenger bort fra frelsens vei, i den tro at du blir stadig mer åndelig og gudfryktig. Og denne falske tro er da grunnet på hva du ser hos deg selv, opplevelser, følelser og lignende. Fariseerne levde der. De hadde i sitt eget omdømme noe som Gud kunne være tilfreds med. De kunne ikke tatt mer feil! Og Jesus prøvde igjen og igjen å overbevise dem om det, men resultatet - eller rettere mangelen på resultat - viser oss med all ønskelig tydelighet, hvor farlig religiøsiteten er. Den er en del av oss, og Satan forfører oss så snart ved den.

   Det er ikke noe i mennesket som består for Gud! Heller ikke religiøsiteten! Den søker ikke Gud, men sitt eget. Den søker tilfredsstillelse for seg selv!
   Det var dette Jesus ved sin forkynnelse, sin Ånd, avslørte hos disse menneskene - derfor leser vi om denne ondskapen her: «Og de voktet nøye på Ham.» (v.1b).
   Ja, det var hva de gjorde til enhver tid, for å få noe å anklage Ham for. Kjærligheten får dette vitnesbyrd i kjærlighetens høysang 1 Kor 13:6: «Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.» Disse, de samlet på det onde. Gav seg ut for å være vennlige, mens de pønsket på det onde, noe å felle Ham på. Men hvorfor? Fordi Han hadde krenket deres åndelighet! Slått sprekker i det fromme ytre hos dem, og avslørt hva som bodde i hjertet!
   «Og Han sa en lignelse til gjestene, da Han la merke til hvorledes de valgte seg ut de øverste setene.» (v.7).
   Deres åndelighet gikk også ut på ydmykhet. Det har det da også ikke manglet på i kristenheten. Her ser vi hvor mye det var verd.

E.K.

   Så talte Han til dem: Kanskje du ikke er så gjev som du selv tror? Da risikerer du jo å bli flyttet nedover for en annens skyld, og det i alles påsyn. Å, du kan tro det sved i den fariseiske ånd. Kan hende skulle du i ydmykhet sette deg nederst, da kan det jo hende at du blir flyttet oppover, og det også i alles påsyn.
   Han rører likesom rundt i den egenrettferdige ånd. Dette var fremmede tanker hos disse som hadde så høye tanker om seg selv. Hva med deg? Hva med deg i forhold til dette?    Vi hører fariseeren be i templet - også der bringer Jesus, Han som i sin egen person er lyset, denne ånd frem i lyset - Luk 18:11: «Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren.»
   Å, så fromt! - Gud, jeg takker deg! Enn du? - takker du for at du er bedre enn andre mennesker? Svar ærlig nå!

   I en hvilken som helst kristen forsamling - om du spør: Har du satt deg selv nederst her nå? Hvor mange tror det var som kunne svare et sant ja på det? Her er ikke tale om hvilken benkerad du sitter på, men det er en hjertets sak. Hvor har du plassert deg? Den stilling du har inntatt overfor andre mennesker, sier også noe om hvilken stilling du har inntatt overfor Gud.

   Nå forkynnes loven! Nå møter du loven, og må erkjenne at den er åndelig! Den er ikke bare noen bud og regler som kan overholdes, men den er Guds hellighet i møte med menneskets syndighet. Og vi ser at vi er fortapt! Jeg er ikke i samsvar med denne Hellige Ånd fra himmelen, jeg er synder! Jeg når aldri frem om jeg ikke settes fri fra dette!
   Det er da korsets gåte blir løst i et menneskes hjerte! Det er da det kommer til sannhets erkjennelse! Til da har korset vært en gåte for deg, selv om du har rost deg av det og likesom opphøyd det - men du har ikke forstått det! Du har egentlig ikke forstått hvordan Paulus kan vitne som i Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!»
   Det er fint at du viul gjøre ting rett! - men vokt deg at du ikke begynner å sette dette inn på noen slags frelseskonto i himmelen, for der det ikke plass til mer, den er allerede full! - så full som den kan bli, for det første, og for det annet, så forkaster du det som allerede er satt inn på denne din konto som utilstrekkelig.
   «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!»
   Jesu Kristi kors! Det var alt han hadde innfor den levende Gud! Det var alt han hadde i sitt samfunn med Gud! Men det var da også nok! Nettopp som han i sin nød hadde hørt fra Herren, der han kjempet med sin torn i kjødet - 2 Kor 12:9: «Men Han sa til meg: «Min nåde er nok for deg!» Paulus trengte ikke noe mer enn den nåde som ble åpenbart nettopp ved Kristi kors!
   Men det var ikke alt Herren sa til Paulus ved den anledning, men «- for min kraft fullendes i skrøpelighet.»
   I skrøpelighet! - hvordan virket nå det på den tidligere så stolte fariseer og skriftlærde? Jo, han hadde lært å ta imot sannheten, derfor vitner han på dette: «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.»
   Der var Kristi kraft virksom! Der hvor apostelen var skrøpelig og svak, og derfor i behov av sin frelser og Hans kraft.
   Det kom aldri en dag da apostelen ble sterk i seg - å nei, den åndelighet, den fariseiske åndelighet, var han nå ferdig med. Nå vandret Han på den vei som var av Gud, og den heter Jesus Kristus alene!
   Å du, hvor annerledes enn den vei fariseerne både i fortid og nåtid vandret/vandrer på! Ja, en helt annen vei! En helt annen retning! Hjertets rettethet på Jesus, heter den!