Kan hende du synes det er et noe underlig uttrykk - kan hende har du aldri tenkt på det slik: «I denne natt kreves din sjel av deg.» (v.20).
   Kreves! Altså dette at Gud, Han som skapte din sjel, Han har også krav på den! Den tilhører Ham, med andre ord! Men et menneskes sjel er fra fallets dag av i opprør mot Gud! Det vil ikke eies, men være fritt, som det gjerne heter. Men ender i virkeligheten - ja, ikke bare ender, men er fra unnfangelsen av en slave av sine egne begjær og lyster. Det er kjød! Det vil ikke bare si at det er kjøtt og blod, men inntatt av et vesen som er Gud imot på alle plan. Det beskrives i Skriften kort og godt som kjødet. Det hever seg i virkeligheten så høyt i sitt hovmod, at det kun vil godta Gud om Han svarer til deres begjæringer. Om Han samsvarer med de mål de har satt! Det er tale om en total åndelig forblindelse. Det er som om den som er iferd med å falle i avgrunnen skulle stille krav til redningsmannen. Ja, det er jo verre enn som så, men vi må bruke noen ofte haltende bilder for å illustrere hva det er tale om.

   Det er dette forkomne og fiendtlige kjødets vei til redning Jesus advarer mot her. Det søker en plattform her i verden, her i tiden, uavhengig av Gud.
   Men hør Jesu alvorlige og 100% sanne ord her: «Ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.» (v.15).
   Kjødet, dette verdslige og gudfiendtlige vesen har flust opp med forskjellig det kan tilfredsstilles av, men sjelen den er tom og går inn i en evig tomhet. Den forble i fiendskapet mot Gud, og tenkte at den kunne mettes av det som er her, skilt fra Ham som er Livet, og Livets kilde. Nå skal den møte Gud, og kjenner ingen mellommann.
   Den kristne sjel, den frelste sjel derimot, den kjenner en mellommann - en som har gått imellom og påtatt seg å være løsepenge og garantist. Dette kaller Han her å være rik i Gud!
   Det er hva Jesus er kommet hit til jord for å gjøre oss - nemlig rike i Gud. Han er kommet for å forene vår sjel med Gud. Det kostet Ham livet! Han måtte utøse sitt blod til det offer for synd som Guds hellige lov krevde. Og Han var villig å bli nettopp det! Gjort til synd, som det heter i 2 Kor 5:21. Og da skal du merke deg noe bestemt - gjort til synd for oss! For oss! Det må du ha med hele veien, ellers er det ikke i samsvar med Guds ords vitnesbyrd! Det er alt for oss! - for deg!

   Se hvordan det hele begynte - et utslag av havesyken: «En i mengden sa da til Ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» (v.13).
   Det er vanskelig for oss å forholde oss til det Jesus svarer her. Hvor mange arveoppgjør har ikke skilt familiemedlemmer i total uforsonlighet for resten av livet her på jord! Det var noe jeg egentlig skulle hatt, men den andre fikk det. Kan hende du er blitt urettferdig behandlet også - og så kommer du til Jesus med det, og tenker at Han som er rettferdig, Han skal nok hjelpe meg! - og så får du dette svaret: «Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for all havesyke!» (v.14-15).
   Denne i mengden her som henvender seg til Jesus - kan hende han virkelig er blitt urettferdig behandlet. Og så kan vi spørre: Bryr ikke Jesus seg om det som er rett? Jo visst gjør Han det - Han er den som har gitt dem loven, til å dømme også i slike saker, Og den som begår urett og altså bryter loven, han skal Gud dømme! Trodde vi det så ville vi alle søke rettferdighet i alle saker, og iallfall ikke stille oss inn under Guds dom for ussel vinnings skyld!

E.K.

   Jesus var kommet for noe langt viktigere, enn at vi fikk beholde vår jordiske eiendom til enhver tid. Men det var igrunn denne forventning hele Israel - bortsett fra noen få, som hadde fått se dypere - hadde. De ventet på en Messias som skulle sørge for at de fikk sin rett, overfor romerne. Han skulle på et vis skifte rett mellom dem, så de fikk det de mente var deres rett - landet Gud hadde gitt dem å bo i. At det var deres egne synder som var årsak til at de befant seg underlagt hedninger - nei, det var ingen erkjennelse av det. De så det kun som en stor urett Gud, ved sin Messias skulle fri dem fra. Men sannheten var den at de lå under hedningene med rette.
   Det var dette Jesus ville overbevise dem om - dere bærer dette for deres synders skyld, og det er deres synder jeg er kommet for å ha et oppgjør med. Men de tok ikke imot dette. Igjen og igjen reiste de seg mot den sannhet Jesus forkynte dem, og mente det sto vel til med dem. Vi er Abrahams barn! - den møtte de Ham stadig med, når Han prøvde å overbevise dem om deres sanne behov - nemlig å bli skilt fra deres synd ved et offer! Det var og er vårt alles største behov!
   De trengte ikke noe offer - de var fornøyd med de offer de selv brakte av forskjellige slag.
   Et betimelig spørsmål da: Hvordan står det til med det som kalles Guds folk i dag? - og da tenkes på de som kalles ved Jesu navn! Vi kan være så snare til å fordømme fariseerne og likesom henge dem ut, som om vi var hundre ganger bedre selv. Men er vi det? Regner du ikke både titt og ofte på det du finner, og det du ikke finner der inne i ditt eget? Drages du ikke stadig mot det som er av verden? Alt som kan gjøre det mer behagelig for deg her. Fordømmer du ikke ofte andre mennesker? For eksempel forbrytere, politikere, ateister og mennesker i andre leirer, sekter osv. - og ofte med rette, men hvorfor unntar du deg selv, som om du ikke kunne vært en av dem? Kanskje står du frem og fordømmer homofile og prostitusjon og porno og lignende, mens du ikke helt klarer å unngå det på internett selv.
   Ja, vi er kalt til å fordømme synden, men synderen er det Gud som skal ta seg av - ellers havner vi jo under samme dom selv. Du er på dette området som heter moral og etikk blitt rik som denne bonden i teksten vår, så du på det grunnlag mer og mer, og mer og mindre bevisst, heller til å si det samme som han: «Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro - et, drikk, vær glad!» (v.19).
   Du opplever en åndelig trygghet ved hva du finner i ditt eget! Men er du rik i Gud? Det er bare den som i sin synd og i sitt åndelige mørke må ty hen til Ham som er offer og lys, som er rik i Gud! Han har byttet ut sin sorte drakt i himmelens hellige skrud - intet mindre. Det vil si, at han ikke lenger ser noe monn i sitt eget, og derfor tar sin tilflukt til det Guds Ånd har åpenbart ham i Jesus!

«Alene i håp til Gud, Min sjel vær stille!» synger vi i en sang. Jeg vil ikke stilles åndelig til ro ved noe annet enn hva jeg finner i og hos Jesus, min frelser og forsoner! Alt dette som dukker opp i meg og vil ha ros og en plass innfor Gud, det fordømmer jeg - og jeg ber til Ham om at jeg alltid må få nåde til å vandre i dette lys, som avslører det gamle menneske i meg, med alle dets krumspring, løgn og bedrag. Med andre ord: Jeg vil rose meg av Herren alene! Han er korsfestet for meg! Han bar min synd på sitt legeme! Han var villig å slippe alt, for at jeg skulle bli frelst! Alene av Ham vil jeg rose meg! Alene Han er verd all vår ros!
   Ve deg, om du ikke ser det før den natt, den dag, din sjel kreves av deg! Ser det store under at Gud ofret sin Sønn i ditt sted, og Han er evig fornøyd med det!