Yppersteprest betyr mellommann. En som står mellom Gud og mennesket. Det var én bestemt årsak til at folket selv ikke kunne trå frem for Gud – synden! Den hadde skapt skilsmisse. Det vi er i vår natur er nemlig gjenstand for Guds vrede. – Så dersom vi som personer ikke på ett eller annet vis blir skilt fra vår synd, rammes vi av denne vrede! Det er hva Skriften kaller fortapelse. Det er ikke djevelen som representerer den største fare for oss, rett forstått, men Gud – Han som dømmer den minste synd.
   Det står om denne mellommann, at Han innsettes for mennesker til tjeneste for Gud. Her åpenbarer Gud en annen side ved seg, for dette er også av Gud. Denne side er kjærligheten!
   Det er altså Han som gjør det for mennesket som Gud vil ha gjort av mennesket. Han kunne i sin kjærlighet ikke forlate oss i vår usalige tilstand.
   Vi kan ha våre meninger om vår egen betydning og våre egne bidrag i så måte, men det er jo Jesu gjerning alene dette. I Hebr 9:26b, leser vi: «Men nå er Han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.»
   Det er altså ikke tale om vår tjeneste for Gud, men Hans tjeneste for oss. Denne tjenesten som ypperstepresten var pålagt, sier noe vesentlig både om Gud og om mennesket. Mennesket befinner seg i en slik tilstand at det ikke kan gå like til Gud. Det må soning og renselse til! Det åpenbarer Gud i sin hellighet. I Hebr 9:22b, leser vi: «Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.»
   Han er en fortærende ild imot all synd kan vi lese i Hebr 12:29.
   Ypperstepresten skulle bringe slaktoffer. Her er altså tale om noe som bringer død. Gud har i sin hellige vrede over synden felt dødsdommen over deg og meg. Det skal vi vite! Dette dyret som dør som et offer er en stedfortreder for oss. Det er egentlig oss selv vi ser i disse dyrene i møte med Gud. Vi er syndere og synd må sones. Gud vil at vi skal forstå dette, så vi kan gripe det evige liv som er oss gitt. For disse offer forkynner mer enn død over syndere, de forkynner fremfor alt stedfortredende død!
   Men er det noen som kan gå i stedet? Bukker og kalver duger ikke. De var bare forbilder. Ypperstepresten kan ikke gi sitt blod for folket, han er selv en synder som trenger til renselse, og har mer enn nok å sone for seg selv. Dette skal vi merke oss, for det bærer en helt bestemt frukt hos ypperstepresten - vers 2 og 3 i teksten: «Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet, og derfor må frembære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv.»
   Finner vi mye av denne frukt blant oss? Om ikke, må det nødvendigvis skyldes mangelen på frøet som bringer denne frukten!
   Alt kjød er urent for Gud, enten det er mennesker eller bukker og kalver. Hva skal vi gi Ham?
   Du kan høre denne laodikearøsten så ofte i dag: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - .» (Åp 3:17).
   Hva er det egentlig vi har? Det eneste vi har som ikke brenner opp i dommen, det er Jesus og Hans gjerninger.
   Hva skal vi gi Ham? Jo, sannheten er den ser vi, at vi har ikke noe å gi Ham. Alt vi har er urent for Gud, og går under i møte med Ham. Ja, det er forbannet! Det var dommen som lød for Adam i 1 Mos 3:17: «- jorden skal være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.»
   Det er å være fortapt! – å være skyldig en uendelig gjeld og så ikke ha noe å betale med. Å innse dette er å være fattig i ånden – jeg har ikke noe jeg kan kalle mitt, det tilhører en annen.
   Hva skal jeg rose meg av? Jeg er en som en annen måtte gjøre soning for. Men jeg har fått Kristus å rose meg av. I Hans navn kan jeg trå innfor Guds trone – som ikke lenger er en fortærende ild imot meg – men nådens trone for Jesu skyld. Det er Han – Hans blod – som har gjort den til en nådens trone. Det skal vi være klar over.
   Våre gode forsetter, gaver, gjerninger, vilje eller noe annet, har ikke gjort det.

E.K.

      Spørsmålet lød: Hvem er det så som har gjort den til en nådens trone? I dette svaret ligger selve frelsesbudskapet. Han, Han har gjort det! Som vi leser det i Hebr 10:14: «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.»
   Med ett offer! Han gjorde fred – brakte forsoning! Ved Hans korses blod! Etter sin vilje! Og her går du så ofte og strever! Strever med det som likevel aldri blir bra nok, da Gud kun er fornøyd med det fullkomne!
   Men det står at hver yppersteprest tas iblant mennesker og innsettes til tjeneste for mennesker. Det var mennesket som hadde syndet, det var derfor også mennesket som måtte sone og betale. Det måtte komme en fullkommen! Det måtte komme en fra himmelen – en ny Adam. En ny og ikke en etterkommer med del i slektens synd. Denne som kom direkte fra Gud og ble et nytt menneske. I sin natur som Adam før fallet – et menneske som Gud vil ha det.
   Denne fullkomne er det altså som har møtt Gud i vårt sted. Ypperstepresten som gav sitt hellige og uskyldige blod, en gang for alle for alle mennesker – ja, for all verdens synd.

   Døperen Johannes vitner i Joh 3:27: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.» Og da blir jo det naturlige spørsmål: Er det gitt oss noe fra himmelen? Ja, virkelig, vitner Ordet i Joh 3:16: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
   Alle har fått alt som trenges! Hva er ditt forhold til det? Det er hva det hele står om. Hvordan har du stilt deg til Vår Herres vitnesbyrd, om den gjerning – frelsesgjerning – Han har gjort for deg? Å streve med å bli en enda bedre kristen er aldeles forgjeves! Det er gitt oss fra himmelen! Det er Jesus! Å eie Ham!
   Ja, vi kan ofte og veldig snart komme i lovstrev, og da blir alt dunkelt for oss, vet du. Det er ikke noe liv å finne i loven, den kaster bare lys over hvor fortapte vi i virkeligheten er. Ja, rett og slett at vi er døde i synder og overtredelser!
   Da kaller Gud på oss igjen og sier: Stram deg opp! Nei, hør! «Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i et himmelsk kall: Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner.» (Hebr 3:1). Gi akt på Ham!
   «Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også Han selv er underlagt skrøpelighet,» leser vi i vers 2 i teksten vår. Han som var tro – gi akt på Han som var tro for deg, i ditt sted. Å du, for et budskap!
   Du ser gjerne på deg selv og må si: Her er visst ikke noe å regne med i denne sammenheng! Nei, slik ser Herren det også. Han regner ikke med deg i dette, derfor skal heller ikke du gjøre det. Til deg heter det fra Jesu munn i Luk 12:32: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.»
   Du som strever og kaver – det kan forstås lettvint, når en sier det slik, men ta det der med ro, det har nemlig behaget Han å gi deg det. Derfor – og kun derfor – er det ditt!
   Det er ikke å få kjøpt. Det blir for dyrt til det. De som forsøker det får ingenting, for de vanærer Gud ved det.

   Hør Hebr 3:6, til slutt: «Men Kristus var tro som Sønn over Hans hus. Og Hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av.»
   Og Hans hus er vi! Hva er så vår frimodighet og det håp vi roser oss av? Det er Jesus!
   Hør da til slutt: Er det synden som plager deg så ofte? Merk deg hvordan vår tekst begynte: «For enhver yppersteprest blir uttatt blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære frem gaver og offer for synder.» (v.1).
   For synder! Hørte du det?