|
En
alvorlig tekst dette, men også i den ligger lyset for den troende.
Evangeliet er åpenbart i den, om vi bare får opplyste øyne, så ser
vi det - for det vanlige er jo at slike tekster truer med å
dra deg inn under loven igjen. Ja, slik blir det om en ikke får
sant lys over det. Hva vil dette si for meg som allerede er i samfunn
med Gud?.
Men
det står noen veldig alvorlige ord om disse hedningene som er omtalt
her - det står at «de har forherdet sine hjerter,» og derfor er de
«fremmede for livet i Gud.» - Den uvitenhet som opprinnelig er i mennesket
blir da værende i dem.
De er altså helt inn i sitt innerste vesen, fremmede
for det liv i Gud, som den troende på sin side er så fortrolig med.
Det er likesom en avgrunn som skiller, det er som om en befinner seg
på hver sin side av en ugjennomtrengelig vegg.
Man
lever altså i en uvitenhet, og det da ikke uten skyld - man lever
i det fordi man helt bevisst har skjøvet lyset fra seg og stengt igjen
for det. Man har med vitende og vilje valgt denne uvitenheten,
som vi leste det: «- de har forherdet sine hjerter.» (v.18b).
Altså, står det ikke, at de er blitt forherdet,
men at de selv har gjort det!
Farao, i det gamle Egypt, er vel kanskje det klareste
eksempel i hele Skriften på, hvordan dette går til - nemlig dette,
at han ikke tar imot, bøyer og retter seg etter det Guds ord som kom
til ham, ved Moses.
Så står det fem ganger, at Farao forherdet seg,
og videre om ham, at Gud forherdet Farao! Da hadde han altså passert
en grense, hvorfra det ikke var noen vei tilbake.
Det er dette blant annet Paulus skriver så alvorlig
om: «Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav
Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.»
(Rom 1:28).
Det var altså en helt spesiell grunn til at Gud
overgav dem, som du hørte: «- de brydde seg ikke om å eie Gud
i kunnskap.»
Brydde seg ikke om! Likegyldige til, med andre ord!
Vi finner det samme i 2 Tess. brev:
«Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og
tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant
dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten,
så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse,
så de tror løgnen.» (2 Tess 2:9-11).
Her ser du også, at Gud først sendte dem sannheten,
men da de ikke tok imot kjærlighet til den - Han ville altså gi
dem det! - vi kan si, at de ikke brydde seg om den - så lot Han dem
få løgnen i stedet. Og det blir altså så galt med det menneske, som
overgis slik, og kommer i den stilling, at han tror løgnen er
sannheten!
Vi kjenner også igjen kjente skriftsteder om dette:
«Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.» (Joh 1:5).
Og Guds ord forklarer oss med rene ord, hvorfor dette skjer - og da
får enhver av oss prøve oss på det: «Og dette er dommen, at lyset
er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for
deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset
og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.»
(Joh 3:19-20).
Det er altså da, noe i mitt liv - det kan være hele
min livsstil eller livsførsel, eller det kan være en enkelt bestemt
ting, som jeg vet ikke tåler lyset, og derfor kommer jeg heller ikke
til lyset.
En mark kan ligge helt stille under en stein, som
død, i mørket, men vender du den steinen, slik at lyset slipper til,
så begynner en voldsom aktivitet - den spreller vilt i et desperat
forsøk på å komme seg i skjul, og alt annet kryp som hører mørket
til under der, piler i alle retninger for å komme i skjul.
Det samme skjer i et menneske, der hvor Guds lys
slipper til - det blir en hektisk aktivitet for å komme i skjul.
All slags «fikenblader» blir hentet frem, til forsvar og dekke. -
Alt fra et helt livsverk, som ender i en stor produksjon av hele filosofiske
verk, til primitive håndgripeligheter og en påtatt likegyldig holdning.
Men merk deg - bare så lenge du lever i uvitenhet! - For dette
lys, det sanne lys, som Gud sendte til verden ved Jesus Kristus, kom
ikke for å avsløre til dom, men til frelse! Tenk hvilken
nåde som ligger i det! Guds mål med det var ikke at vi skulle
bli stående med dom, men med frelse! «For Gud sendte ikke sin Sønn
til verden, for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst
ved Ham.» (Joh 3:17).
Det er Jesu egne ord om saken.
Om
vi leser videre i Johannes kapittel 3 - hvor vi leste om, at den som
gjør det onde ikke kommer til lyset - ser vi også noe ganske annet,
ett helt annet forhold til lyset: «Men den som gjør sannheten, kommer
til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret,
for de er gjort i Gud.» (Joh 3:21).
Tenk, de kommer til lyset! - De må da være helt
rene, disse menneskene da? Det er visst her vi alltid tar feil!
Nei, grunnen som oppgis er, at de gjør sannheten! Annetsteds
så beskrives det som å gjøre Ordet.
|
Vi
bør gjøre det klart for oss med det samme, så vi ikke skal tro det
dreier seg om lovgjerninger og lovoppfyllelse - å gjøre Ordet,
det er det samme som å ta imot det - å tro det - det vil si, å anvende
det på seg selv. Slik også å gjøre sannheten. Den som lever
i sannheten, har bøyd seg for sannheten - den gjør sannheten.
Det er dette som har skjedd med disse menneskene,
som kommer til lyset.
Et sted heter det: «Etter at Gud har båret over
med uvitenhetens tider, befaler Han nå alle mennesker alle steder,
at de skal omvende seg.» (Apg 17:30).
«- at de skal omvende seg!» - altså ta imot sannheten,
som nå er blitt åpenbart for alle mennesker. - Uvitenhetens tider
er nå med andre ord forbi, og ingen behøver å bli i det!
Og så vet vi da, både av Skriften og erfaringen,
at noen, ja, de fleste, velger å bli i den. - De forherder seg, som
Ordet sier.
Du kjenner nok til dette fra ditt eget liv, noe
du har og driver med, men du både aner og vet, at dette ikke tåler
det sanne lyset, og så kjenner du, hvordan det likesom krymper seg
i deg, når lyset blir sterkt, når Ordet lyder klart. Du begynner så
smått å foretrekke «skumringen,» der hvor ikke noe er riktig klart.
Men de som gjør sannheten, de kommer til lyset,
leste vi. Altså er det en farlig vei, du er inne på da.
Men
disse som lever i lyset da, det er vel bare slike rene og hellige
mennesker, som ikke har noe de helst ville skjule?
Det er her, som nevnt til å begynne med, at lyset
fra evangeliet skinner gjennom i denne teksten. Paulus skriver til
disse frelste og hellige i Efesus: «Når det gjelder deres tidligere
ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved
de forførende lyster.» (v.22).
De er frelst! - De er hellige! - De er rettferdige!
- Og disse menneskene får altså formaning om, å legge av seg, noe
som er fordervet ved de forførende lyster!
Men kan det være en kristen da? - Kan det være et
menneske som med stor frimodighet lever i samfunn med Gud - ja, i
fortrolig samfunn med glede og fred - en som bærer på et fordømt kjød,
fullt av forførende lyster? - Forførende lyster som også overrumpler
ham til tider. De blir til og med formant til å legge av løgnen og
tale sannhet - etter at de er frelst! (v.25a).
Altså må deres frelse, deres samfunn med Gud, være
grunnet på noe helt annet - noe helt annet - noe
som ikke har det minste med dette å gjøre. Hva kan så
det være? Det er Jesus Kristus, sier Ordet!
Men hvis Guds frelse er Jesus Kristus, ja,
så er det jo ikke noe ved deg! Dette er den sannhet de gjør,
som kommer til lyset.
De kommer ikke fordi de er fromme og rene og rettferdige
i seg selv, men fordi Han er det for dem. Dette er det frie
og salige liv i Gud, som er alternativet til uvitenheten, som altså
enkelte - ja, som nevnt, de fleste - dessverre velger å bli
i.
Og hvorfor velger de å bli i den? - Fordi synden
er en slik gruelig makt! Det er ikke noe vi skal leke med, for da
leker snart den med oss. Det er en makt så sterk, at ikke noe menneske
kan frigjøre seg fra den - det kan bare skje ved å motta Ham som er
sterkere, og har seiret over den.
Kjenner du til dette ropet til Jesus, fordi du erfarer
din egen vanmakt?
Jeg
husker fra min første tid som kristen - jeg ville fatte og forstå
alt med det samme - dette at det var vesentlige ting jeg ennå ikke
forsto og hadde «grepet» på, gjorde meg urolig og forårsaket at jeg
ikke fikk fred. Jeg kunne ikke forstå, når Jesus hadde seiret over,
og fridd meg fra min synd, at jeg da skulle kjenne den så mektig i
meg! - Det måtte da være noe galt! osv. Du vet, jeg ville leve i beskuelse
og ikke i tro! - Jeg ville gå fra første til tiende klasse med det
samme.
Men du vet, når det nå engang er slik, at vi forstår
stykkevis, så må vi vandre i tro til Ham - i tro til at Han dekker
alle mine mangler der jeg er, akkurat nå!
Men for oss ligger det å tenke, at det er vår mengde
av kunnskap, og hvor langt vi er kommet på veien, som er avgjørende
- derfor er vi også så ofte urolige og engstelige, har så lite frimodighet
for Gud osv. Men når vi ser, at det er i Ham vi har vår frimodighet,
da blir det noe ganske annet - for Han er jo den samme for meg, som
Han er for en som måtte ha nådd mye lenger enn meg i kunnskap og innsikt
og helliggjørelse. - Han er den samme for meg som bærer så lite frukt,
som Han er for den som bærer mye.
Det er ingen som får ha fortrolig samfunn med Gud,
eller nå frem til himmel og salighet, på noe annet grunnlag enn at
Jesus er alt for ham. Tror du det, da er du blitt bedratt!
- Det er denne sannhet du er kalt til å motta og leve i, det
vil si, gjøre - her og nå! Da kommer du til lyset, og da ser
du, at jeg skal ikke legge av meg dette, det gamle menneske som plager
meg hele veien, for å bli frelst ved det, men fordi jeg er
frelst fra det!
|
Samefolkets
dag
