Med takk til Gud Fader ved Ham!

Kol 3:12 - 17

   12. Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, 13. så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. 14. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. 15. La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige! 16. La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. 17. Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved Ham!

   Et spørsmål til å begynne med: Har de hellige synder? Ja, så visst! Vi skal til å begynne med ta for oss de to vanligste iblant oss, og se om det ikke har noen aktualitet, og hva løsningen eventuelt er.

   «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da ...!»
   Slik ansporer Paulus de troende i Kolossæ: Kom i hu hvem dere som kristne er! - Kom i hu hva dere har fått del i! - Kom i hu hva dere er blitt! - Og det ikke av dere selv, av noen egen fortjeneste, men for intet, av nåde, for Kristi skyld, og i Ham, den gang da dere ennå var skrøpelige - ja, ugudelige!

   Burde ikke dette få enhver av oss til å stanse opp hver gang vi kjenner dommen og anklagen mot andre mennesker stige frem i oss? Men hva med meg selv! Hva er ikke jeg tilgitt! - Og da ikke bare alt dette før jeg ble en kristen, men hva har Han ikke måttet forlate meg etter at jeg ble en kristen!
   Skulle ikke det få dommen og anklagen mot andre til å kjølne? - Og skulle ikke det heller anspore til å vise det samme sinn mot andre som Han har vist mot meg? Han har jo gjort nettopp som Han taler om i sitt Ord, Han tilgir sytti ganger sju - og det kan jeg personlig vitne om!
   Forhåpentligvis kan også du det.

   Han tilgir deg som har anklaget og dømt din neste også - du som går omkring med et sinn som ikke er av Jesus, men av djevelen, for det er nemlig saken, han er anklageren og bakvaskeren fremfor noen andre - og det til tross for at du er en kristen! - Men du må komme til Ham og bekjenne dette som synd, så du ikke etter hvert skal bli overgitt til det!

   De som ennå våger å kalle synden ved dets rette navn iblant oss - de taler gjerne om samboerskap, gjengifte, å leve sammen seksuelt utenom ekteskapet, homofili - og ære være dem for det, dersom det tales i en ånd som vil vinne synderen for himmelen, for dette er i sannhet synd, og i tillegg synd som mer og mer aksepteres som ikke-synd iblant oss. Men hva leste vi her: «Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.» (v.13b).
   Leste vi: - bør helst! Nei, vi leste: - skal! Du skal tilgi! - Det er ikke et tema for diskusjon. 
   Har du problemer med dette? Er det et eller annet menneske som stiger frem i bevisstheten din nå? - En som du likesom ikke kan noe med - eller enda verre: Som du nærmest hater. Du som «er Guds utvalgte, hellige og elskede!» - Du skal tilgi!
   Eller la oss ta en synd som florerer så til de grader blant troende at en skulle tro det var en god gjerning Herren selv hadde pålagt oss – nemlig: Baktalelse! 
   Helt ærlig nå: Hvordan kommer du ut av det i forholdet til denne grimme synd? Hvorfor kaller jeg det en grim synd? - Det er da vel ikke så farlig!
   Les du den såkalte kjærlighetens lovsang i 1 Kor. 13, så vil det snart gå opp for deg at kjærligheten gjør ikke dette, og hvem er kjærligheten? - Det er Gud! Gud er kjærlighet, sier Ordet oss. (1 Joh 4:8; 16).
   Du gjør dette fordi du ikke har kjærlighet! For dersom du hadde hatt det, hadde du ikke kunnet glede deg over å gjøre slikt! Det er jo det som er det forferdelige med det, ikke sant - at vi har glede av det! - Vi nyter likesom å gjøre det! Ondskapen! - Ondskapen i oss!
   Og dette driver altså du med, du «Guds utvalgte, hellige og elskede!»

   Jeg vil spørre deg nå: Får du ikke mer enn nok med deg selv? Og nå har vi bare nevnt to synder! - Og det to som ikke regnes for noe særlig heller til daglig. Gjør det da så mye om jeg bærer på noe nag imot den og den? Og det er jo gjerne dette baktalelsen springer ut av også, at du bærer nag til vedkommende - så de henger gjerne sammen disse to. Du baktaler iallfall ikke et menneske du elsker! Og da er vi inne på noe som er verd å ta med seg her: Du baktaler ikke dine egne barn for eksempel, du er tvert imot mer opptatt av å dekke til og tilgi. Men du kan tale med en du har tillit til om ditt barn, dersom du er bekymret for det. Du ville heller ikke betenke deg om det var en i nærheten som utgjorde en trussel mot dine barn, du ville nevne det for noen. Ikke noe av dette er baktalelse. Baktalelse er dette som sies for å ramme, selv om det ofte søkes kledd i finere klær.

   Baktalelse kan det være uten at et ord er blitt sagt også. Det har jeg har opplevd flere ganger. Jeg har truffet et menneske på min vei som jeg synes om, og så nevner jeg vedkommende for en - han eller hun sier ikke et ord imot den jeg nevnte, men det sies for eksempel: Å han! - Dette sies da med et bestemt tonefall - eller det er bare ansiktsuttrykket som foregir å vite noe om vedkommende som ikke er fordelaktig.

   Og så blir jeg gående og tenke: Hva er det for noe med denne personen som jeg ikke vet! Vi som er forkynnere er særlig utsatt for dette, forresten.
   Det en burde gjøre var å trekke disse menneskene ut i lyset med en gang, og spørre: Hva er det du mener for noe? Hva er det du antyder?

   «Hvorfor stirrer du ned for deg?» Slik trakk Herren Kain frem i lyset. (1 Mos 4:6). 
   Er det noen her i kveld som har begynt å se ned for seg ved det de har hørt?
   Gjør ikke det! - Det er Kains vei, det er dødens vei! Men løft blikket, nettopp midt i din synd, slik som de slangebitte israelittene i ørkenen - løft blikket til Golgata og se hva som skjer der, og kom nå som den synder du i virkeligheten er, uten den innbilte fromheten vi er så snare til å innhylle oss i! - Den kan aldri bringe deg til målet! - Ja, vi er til og med frekke nok til å ta den med oss innfor Herrens åsyn! - Innfor Ham, den tre ganger hellige Gud, som om vi der hadde noe å rose oss av annet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet!

   Hør nå, du som er kommet til Jesus - visst må du erkjenne at det ennå henger så mye ondt ved deg, og når lyset fra Guds lov, fra Guds hellighet og renhet, begynner å skinne, får du trang til å fly å gjemme deg et mørkt sted. - Hør nå evangeliet: «Likesom Kristus har tilgitt dere!» (v.13b). Han er først, vet du! Det er derfor du skal søke Ham, midt i din nød - for å «få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid!» (Hebr 4:16).
   Smak nå litt på det ordet: - nåde til hjelp! - nåde til hjelp!

   Når du står der så dømt, da skal du altså ikke slå blikket ned og trekke deg bort - og slett ikke søke å gjøre noen slags soning for dette selv - angre nok, ta det alvorlig, gjøre en ekstra innsats eller lignende - men søke miskunn og nåde - for det finnes rikelig av det hos Gud!
   Men et dypt alvor i dette: Gjør du det første, blir du overgitt til deg selv!

   Og det er altså dette, når det går opp for et menneske at det kan komme til Gud med sin synd og som en synder, at det også gjør noe med et menneskes sinn, eller at Kristi sinn vinner frem i en!
   Hos lovtrellen finner du enten et hardt hjerte - ubotferdig hjerte, som de gamle kalte det - som hos fariseerne og de skriftlærde, eller et sorgfullt hjerte som lengter etter frihet fra disse bånd loven legger på dem.
   Her går nok så altfor mange og stirrer ned for seg i den kristne forsamling, så mange som bærer - ja, til og med tar vare på, sin synd! -Kan likesom ikke tro det forlatt! - Så mange lukkede ansikter - for de forstår ikke hva, og hvilken herlighet de er kalt til, nemlig å «la Kristi fred råde i hjertene!» (v.15a) - som vi leste det i teksten her.

   Når du får tro det evangelium jeg nettopp forkynte deg, merker du ikke da hvordan mørke og uro må vike for Kristi fred? Du kan løfte blikket! Jeg har ikke lenger noe å skjule for Gud, alt ligger åpent fremfor Ham, og jeg får likevel være et Guds barn av nåde. Alt for Kristi skyld!

   Her står om å være takknemlige, og om å synge med takknemlighet - det er ikke da tenkt på en beslutning fra vår side, en kraftanstrengelse, men det henger sammen med det evangelium vi har hørt! Når det går opp for meg blir jeg takknemlig! Takknemlig for at en slik en som jeg skal få eie dette!
   Når Herren taler til meg, og sier: «Du Guds utvalgte, hellige og elskede» - blir jeg da «høy på pæra?» - Er det jeg som får trang til å bryske meg? - Nei, tvert imot, du kjenner nok også til den følelsen du får da, dersom du er av sannheten. Du blir så liten - men også så takknemlig! Tenk at Gud holder meg synderen for å være dette!
   Og så har du altså, uten å ha anstrengt deg det minste for det, plutselig også et sinn som er mer enn villig til å tilgi, og som finner en bitter smak i baktalelse.
   Hvor kom det fra? Det kom som en frukt av det du selv fikk for intet!
   Så slutter da også vår tekst: «Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn!»

   Det er altså så om å gjøre at du, synder, i kveld får tro Guds evangelium!
   Ta det inn over deg: Jeg skal tilgi! - Jeg skal ikke baktale! - Jeg skal ikke utøve noen som helst synd, for jeg er «Guds utvalgte, hellige og elskede!» Denne visshet og erkjennelse av hvem du er i Jesus Kristus, skal også holde deg i en sann og våken erkjennelse av hvem du er i deg selv! - Og kom så dag for dag til Jesus med nettopp din synd! Det er veien!

   Å, kor rik eg er, eg har Jesus!
Eg for Gud er kjær gjennom Jesus.
Eg har Gud til far, himmelarv eg har.
Å. kor rik eg er!

E.K.