Her møter vi Jesus og Hans velsignede gjerning til vår fordel, midt i det som gjerne kalles hustavlene, hvor vi informeres om hvordan vi skal innrette oss som kristne i denne verden. Midt i dette stiger Jesus inn med sitt salige evangelium.
   Jeg sa til vår fordel - men det kan synes som om det er temmelig begrenset, det Jesus har satt oss inn i og gitt oss del i. Visse fordeler likesom. Nei, Han har forvandlet vår tilværelse fullkomment og fullstendig! Han har gjort et verk for oss, som har sørget for at vår destinasjon nå er en evig himmel og salighet i stedet for en evig fortapelse i sorg og gru!
   Han har altså fullstendig transformert din situasjon. Men - og dette er viktig! - når og hvordan gjorde Han det? Hvordan? Det står her at Han gav seg selv for menigheten! Altså ikke ved noe menigheten gjorde eller var, men ene og alene ved at Han gav seg selv!
   Men da kommer vi inn på noe veldig viktig for oss her - det vil si, viktig i betydningen at vi forstår dette rett. Sannheten er saliggjørende! Når gjorde Han dette? Han gjorde det på Golgata vil du kanskje si, og det er jo ikke feil, men poenget her - hvor var menigheten da Han gjorde dette? Den var selvsagt ikke til i det hele tatt! Den ble til ved troen på Hans offer!
   Et par vers fra den første kristne tid - først Apg 2,47: «De lovet Gud og var velsett av hele folket.» - Altså, de troende. - «Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.» Og Apg 5,14: «Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner.»
   Ser du! - ved troen på Hans offer! Ved å se dette at Han gav seg selv for dem, mens de ennå var syndere! Ved denne tro ble de lagt til menigheten! Og det skjer aldri ved noe annet!
   Men merk deg det - Han hadde gitt seg for dem før de kom til tro - hvordan skulle de ellers komme til tro, om det ikke alt var ferdig for dem? - men de fikk ikke del i det, del i Ham, ble en del av menigheten, uten ved troen!
   Evangeliet forkynnes blant mennesker, for det er det redskap Gud ved sin Hellige Ånd bruker til å virke troen i oss. Og hva er evangeliet? - jo, det er nettopp det vi hørte fra teksten vår: «Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den!» (v.25).
   Menigheten, den sanne menighet, er et Guds kjærlighetsverk i verden. Han har vunnet deg ved å forkynne deg hva Han i sin kjærlighet, nettopp til deg, var villig å betale for at din sjel skulle ha det evig godt! Han har vunnet deg ved Kristi ord, som vi kan lese i Rom 10,17, eller så har Han ikke vunnet deg i det hele tatt!
   Jesus har satt inn en evig frelse på din konto, før du hadde hørt om det! Denne dyrebare skatt har Han satt inn på konto for hvert eneste menneske på jord! Men nå skal du høre, så du ikke skal la deg forføre her: Satte jeg inn en million på konto for deg, så var den din fra dag en av innsettelsen - men hva hjalp det deg om du ikke fikk høre det til tro? Ser du? Den ville vært din, og ikke din på samme tid!
   Hadde ikke Gud gitt Israel Kana'ans land allerede mens de ennå var i Egypt? Jo visst! Det var deres, gitt dem av Gud, men hvor mange av dem som dro ut av Egypt opplevde å komme inn i Kana'an? To! Og Hebreerbrevets forfatter gjør det klart for oss, hva som var årsaken til dette i Hebr 3,18-19, først: «Og om hvem var det Han sverget at de ikke skulle komme inn til Hans hvile? Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro? Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.» Vantro - altså det motsatte av tro!

   Og i Hebr 4,2: «For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» Ser du? - ved troen!

   Og videre Hebr 4,6: «Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.» Vantro! Og da skal du være klar over - som allerede nevnt - det var deres, gitt dem av Gud - men de fikk aldri del i det!

   Hør dette, du som gjerne vil høre Jesus til, og derfor er av dem som snart kan engstes av slike ord, som disse i Hebreerbrevet, fordi du er av sannheten - det er et utrykk i denne teksten som nok kan stille deg til ro, om du bare får se det - det sto: «Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro?» Som ikke hadde villet! Passer det på deg? Nei, sier du, det er ikke noe jeg heller vil, men min tro er så ustabil og svak at jeg ofte må tvile på om jeg i det hele tatt har noen tro!
   Du det er ikke troen i seg selv som frelser deg, men Han du tror på! Det er ikke troens kvalitet som frelser deg, men kvaliteten i Ham du tror på! Er Hans offer nok for deg! For det er jo ingen tvil i Guds ord at det er brakt for deg! Og da vet du, da står det jo og faller med kvaliteten i offeret!

E.K.

   Å ja, det finnes flust av mennesker som ikke vil tro, og som mener de har argumenter imot å tro Guds ord! Og det finnes mennesker som bare vil tro, dersom det svarer til deres begjæringer - det de selv synes om! De søker noe eget i kristendommen, og følger Jesus av urene motiver. Judas var vel en slik en - og når Jesus til sist viste seg å ikke svare til hans forventninger - ja, du kjenner historien, og hvordan det endte.

   Så kan noen ut av dette spørre: Hvordan kan jeg være så sikker på at jeg følger Jesus av rene motiver? - jeg er jo en synder det dukker allslags opp i! For min egen del har jeg bare en ting å svare: Jeg vet meg ikke noe annet til frelse, enn det offer Jesus var villig å bringe på korsets tre! Og som du hørte av teksten vår - det er dette som legger et menneske til menigheten - ja, det er årsaken til menigheten, at Han gav seg selv!

   «- for å hellige den» - det vil si, menigheten - «ved å rense den ved vannbadet i Ordet,» kan vi lese her. (v.26). Sigurd Odland skriver i sin Bibelfortolkning at dette verset burde vært oversatt: «- idet Han renset den ved vannbadet i kraft av et ord.» Dette viser bort fra den forståelse eller det syn, at vannet i seg selv skulle ha noen magisk religiøs virkning. Det som skjer med et menneske i dåpen innfor Gud, det skjer i kraft av det ord som blir uttalt - det ord som blir forkynt - Kristi ord!

   Merk deg sammenhengen her, når du leser vers 25 og 26: «Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet.»
   Altså, det måtte gå noe forut for dåpen - det var ikke mulig å hellige den i dåpen, det ville ikke vært noe grunnlag for det, uten det som gikk forut, og det var at Han gav seg selv for den! Og det er grunnlaget for alt i ditt forhold til Gud! Alt er grunnet på dette at Jesus gav seg selv for deg! Er ikke det et salig grunnlag? Et salig grunnlag for den som bærer noe i sitt eget bryst, som alltid gjør en møye! Argeste fiende i ditt eget bryst! Hvor godt da at dette samfunn ikke er grunnet på mine kvaliteter, men på Hans! - og på Hans alene!
   Altså, du som gjerne vil til himmel og salighet, det er vel bare ett spørsmål du er i behov av å få klarhet i, ikke sant? - har Jesus gitt seg selv for deg? Hva mer trodde du at du trengte? Men vender du deg bort i vantro, så blir det fremdeles stående der, men da ikke til frelse for deg, men til en evig dom!
   Jo, Jesus gav seg selv for deg! - på det kan du være viss! - hør bare fra 1 Joh 2,2, og hør om du ikke er inkludert her: «Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»
   Var du utelukket her? Nei, du var ikke det, vet du! Ved dette budskapet legger Han også deg til sin menighet! Dette er Ordet i dåpen! - Dette er Ordet som lyder i forkynnelsen! - Dette er Ordet som kommer til deg i nattverden! Han døde for deg! Han døde ikke fordi du var et så elskelig vesen, men Han døde tvert imot for dine synder! Ikke som en gevinst for synder, men som en løsning på dette svære problem - hvordan skulle en gjennomsyret av synd kunne stå for Den Hellige? Det problemet har Han løst, idet Han gav seg selv for deg! Hør det!

   «- slik at Han kunne stille menigheten frem for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig,» leser vi her til sist i teksten vår. Igjen grunnet i Hans offer! På grunn av det alene kan Han stille deg frem for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men hellig og ulastelig! Nå må du bare få se på grunnlaget for dette - ikke deg, men i Jesus du er! Som vi hører i siste vers i teksten: «For vi er lemmer på Hans legeme.» (v.30).
   Ikke noe i oss selv her, men kun i Ham! Som lemmer på Ham! Som det synges i en gammel sang: «Selv er jeg intet, Jesus mitt alt.»
   Ja, Jesus mitt alt!

   Et lite ord om hustavlen til sist – se på Jesus og etterlev Ham i ditt forhold til din hustru! Hvem tror du har fått den største og vanskeligste oppgaven da, kvinnen eller mannen?
   Da tenker jeg du skal bli glad for at Gud ikke har lagt det til grunn for din frelse, men sitt eget dyre offer!