Ja, det med troen, det er en vanskelig ting, ikke sant? Det verdslige menneske, enten det er et åpenbart verdensmenneske eller et religiøst, forstår jo ikke noe av det, men gjør seg gjerne tanker om det helt ute i det blå, som en sier, og en troende kristen, hva med han, er troen alltid like klar og ren? Nei, den ene stund tror du, og da er det så enkelt og liketil å tro – du synes du forstår Herrens ord og ser det så klart, og i neste stund, er det svart som natten. Da er det enten kaos og vonde følelser, eller bare stille og dødt. Herren er likesom så langt borte, og troens innhold synes så fjernt, der du går omkring i denne moderne verden. Du er bare så kald og tom og verdslig – uåndelig på alle vis. Og alt dette du syntes du så så klart, det er nå mulm og mørke. Nå er likesom alt som fulgte med den frimodige troen borte, ikke noe der du kan lene deg på, ikke noe som forteller deg at alt er vel. Nå har du bare det nakne ordet å holde deg til.
   Dette åpenbarer for meg, hvor lite jeg selv har å stille opp med i denne sammenheng – ja, ingenting i grunnen, og det er en nyttig, enn si, nødvendig erfaring. Det er ikke rare sakene, når det kommer til stykket.
   David sier i Sal 30:7-9: «Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes! Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt åsyn, da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren.»
   Kjenner du det igjen? Plutselig kom det en mørk sky for solen! Og det er en bestemt sak som følger slike solløse tider – for å bli i bildet – da kommer gjerne alle anklagene. Ditt eget hjertes fordømmelse for alle disse brist og forsømmelser og svikt, verdslighet og synd. Og du vet med deg selv, at det er så altfor sant også. Og som en følge av at dette får kverne rundt i bevisstheten og samvittigheten, begynner du å trelle og arbeide for å komme ut av dette igjen. Men vikler deg i virkeligheten bare enda mer inn i det. Fristelsene blir så sterke og voldsomme fordi du er i et så vanskelig - og for en troende unaturlig - forhold til Herren, og du forsøker å løse dette på egenhånd, i egen kraft – med andre ord: under loven!
   Og så kommer tanken: Jeg er visst overlatt til meg selv, og jeg ser det selv, det er med god grunn, slik som jeg nå engang er! For du må også erkjenne – nettopp fordi du er av sannheten – at dersom Herren virkelig har forkastet deg, så er det med all mulig rett!

   Må tenke på enken i Sarepta i den forbindelse – du vet, da hennes sønn dør, da sier hun umiddelbart til Elias: Det er på grunn av min synd! Det er jo så typisk for dette gamle hjerte, som i bunn og grunn er så fremmed for Guds sanne vesen. Og det er fordi det er et synderhjerte! Slik at når det kommer nær Gud blir det engstelig – og som det står – fordømmer oss. Det fordømmer seg selv, for i møte med Gud erkjenner det sin synd. Og det kan aldri bli annerledes – derfor, søker du Gud i ditt indre, vil du alltid ende på avveie, for synderhjertet, det gir deg trygghet, når Gud er langt borte, og du får hvile i din egen fromhet og åndelighet, og gir deg på den annen side angst, når Han er nær. Hvis du da ikke har fått ankret opp i noe ganske annet! Det gamle menneske kan meget vel finne ro i sin religiøsitet, men rykker Herren innpå han eller henne, da blir det angst og uro!

   Johannes skriver videre i forbindelse med dette hjertets fordømmelse: Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet, det vil si, for Gud.

E. K.

   At hjertet ikke fordømmer? Hvordan kan det gå til? Jo, som Paulus skriver her i teksten vår – vers 17: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»
   Ved Kristi ord! Hele tiden, mens du har tumlet omkring i ditt eget, og forsøkt å finne en vei ut av mørket, har Kristi ord stått der som et fyrtårn, men det er ikke dit du har sett!
   Utfrielsen skjer – gjerne igjen og igjen – ene og alene ved at jeg får feste blikket på Jesus, det vil si, hva som er gitt meg i Ham. Der ser jeg, at denne synd i hjertet som blir meg til fordømmelse, den er lagt på Ham og sonet fullt ut. Da kommer gleden og frimodigheten tilbake, da begynner jeg å takke Gud, da ser jeg at min frelse var hel og full hele tiden, ingenting hadde forandret den, det var bare denne mørke skyen – men Herren er like trofast!
   Da går jeg inn til Ham! Da vil jeg gjerne være der Han er! Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham, kan vi lese i Luk 15:1. Det er kommet inn noe helt nytt – og hør du!: Det kom med Jesus! I denne frigjorte sjelstilstand vitner salmisten i Sal 119:32: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst.»
   Ingen kan stå i tjeneste hos Gud, om ikke samvittigheten er fridd fra loven. Det står om Jesus i Hebr 7:19: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.»
   Hva, eller rettere – hvem, er dette bedre håp? Du vet, Han (Jesus) beskrives som det levende håp i 1 Pet 1:3 – og ved det kan vi nærme oss Gud. Ved det! – og intet annet!
   Vi finner ikke noe i oss selv, som kan gi oss en slik frimodighet, bare en falsk frimodighet bygd på sandgrunn. Der inne i ditt eget hjerte sitter en utspekulert vranglærer, mer enn villig til å forkynne og vitne for deg, en lære og en vei som fører deg i fortapelse. Han følger de fleste, dessverre! Men Ordet overbeviser om noe annet! Ja, det er riktignok en smal vei og en trang port i møte med det naturlige menneske, men det fører til livet – det evige!
   Hvordan skal jeg så få komme til Herren og bli værende hos Ham? – Som jeg er! Med mi synd og mi sorg og mi sut, som vi synger i en sang. Det er gjerne bøygen for oss – å tro det! Vite for visst, at det i grunn ikke er mitt komme til Jesus frelsen består i, men Hans komme til meg! Men var jeg uten dette sanne lys over mitt eget, hadde jeg ikke hatt noe behov for dette legeme og blod Han gav i mitt og ditt sted. Det rekkes nemlig nettopp til syndere uten liv i seg selv – uten rettferdighet, uten hellighet, uten godhet, uten de frukter Herren vil ha! Uren flyr jeg til ditt blod, Rens meg frelser i den flod! Uren! Samtidig synder og rettferdig, som reformatorene fikk åpenbart!
   Ja, det er livet som er rakt oss og allerede gitt oss, og enten vi makter å tro det slik eller ikke, er det derfor like sant! Frelsen er ikke her og der i alle våre påfunn – og du finner den slett ikke i deg selv, men den er i Ham som kom og ble gitt for oss – i Ham som Ordet vitner om! Det er Kristi ord, som fører deg inn i den frelse som alt er gitt deg i Ham!
   Gud være lovet, Min sjel er frelst, I kraft av blodet, ja, blodet!