Du vet, det er et veldig angrep på det kristne menneskesynet i dag. Det er så negativt, så mørkt, all denne tale om synd, og at vi kan ingenting gjøre. Nei, la oss heller høre noe lyst og trivelig!
   Ja, vi er vel alle glad for å høre noe lyst og trivelig, men hva om det lyse og trivelige ikke er sannheten? Har du tenkt nøye over det?
   La det være sagt, er du kommet til dette møtet for å høre en positiv skildring av mennesket i sin naturlige tilstand, er du kommet forgjeves, for Skriften gir ingen slik positiv skildring, men tvert imot – og det er Skriftens ord jeg forkynner. Den sier - som du kan lese i, blant annet Ef 2, at mennesket er dødt i synder og overtredelser.
   Det er altså langt verre enn noen av oss er i stand til å innse fullt ut. Å være en synder er ikke å gjøre noen feil her og der, som vi da trenger tilgivelse for, men det er å være død – åndelig død og skilt fra Gud som er livets kilde.
   Konklusjonen blir da følgelig den: Det menneske som ikke er kommet til liv i Gud, det mennesket er dødt! Det vil si, før den fysiske død og grav! Det være seg så religiøst og kristelig interessert det bare er mulig.
   Skriften taler da også om det nye livet, slik som i teksten her – og da taler den om et lys som er kommet inn, en ny forstand.
   Johannes skriver i Joh 1:9, om at det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden – og da taler han om Jesus.
   Vi ser Peters møte med Jesus i Luk 5:8, han faller ned for Ham og bekjenner seg som en synder: «Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!»
   Jesus hadde ikke sagt et ord om det, men Peter sanset Hans hellighet! – og i det lyset så han sant på seg selv. Vi ser også disse egenrettferdige fariseerne i Joh 8, som kom trekkende med denne kvinnen som var grepet i hor. De fikk i stedet se sin egen synd, og gikk slukøret bort, de eldste først.
   Jeg er verdens lys, sier Jesus om seg selv. Og vi vet hvordan det er – i mørket ser du ikke. Et menneske som ikke har fått motta Jesus, det er i mørket, dødt! Det kan verken lukte, smake, føle, se og høre i åndelig forstand. Det kan bare følge sin formørkede forstand, og går som en følge av det alltid feil. Så når et slikt menneske begir seg ut på vandringen til himmelen, da skjer det ved å forsøke å være kristen på beste måte, og håper på Guds hjelp og kraft i dette.
   Å du, hvor mange som er såkalte åndelige veiledere fører ikke inn på denne veien i dag – en vei som ikke fører frem. Gjennom dette åpenbares det at det fremdeles er i mørket – det står ikke i sannheten. Det kan ha de ytre formene, men lyset mangler. Det kan være stor aktivitet, men livet mangler. Det har tatt lampen, men mangler olje. Hadde jeg hatt lyset, så hadde jeg sett min feil. Jeg er jo ikke i stand til å være en kristen, det er ikke stoff i meg til det.

   Hva sier teksten her? Jo, jeg ser at jeg har synd! Altså ikke i første rekke begår synd, men er en synder. Disse ytre utslag av synden kan jeg iallfall langt på vei legge av meg – iallfall hvis jeg har en såkalt sterk karakter – som enkelte jo har - men det jeg er det er jeg jo uansett. Det kan jeg jo ikke forandre eller legge av meg.
   Uten denne syndserkjennelse – sier Ordet oss her – er du ikke i lyset, i sannheten. Sannheten er ikke i deg! Og Jesus Han sier om seg selv: Jeg er sannheten! Det vil da si: Jesus er ikke i det menneske!

E.K.

   Jeg vil spørre her i kveld: Har du erfaring av å ha gått over ifra døden til livet? Å ha fått et nytt syn, med andre ord! Har du blitt møtte av Ordet? Har det fått overbevise deg? Har du måttet bøye deg og gi Gud rett? Har Jesus fått åpenbare seg for ditt hjerte, som den Han virkelig er? – din frelser og forsoner! Ja, da vet jeg du har fått noe du ikke hadde før, nemlig fred med Gud i en god samvittighet, til tross for følelsen av uverdighet og syndighet, som ikke er en falsk følelse, men nettopp et resultat av at sannheten er i deg.
   Fred med Gud? Å du, hvor jeg lette etter freden her inne i mitt eget hjerte. Men du vet, dess mer du leter der, dess mer urolig blir du, dersom du ser sant på deg selv. Men nå har jeg fått se, at min fred med Gud er en person – Jesus! Han er vår fred i og med at Han bar alt det som kunne stenge oss ute fra Gud med seg opp på korsets tre og gjorde fullgod soning for det. Så er det ikke mer!
   Når det går riktig opp for deg kan du også oppleve en følbar fred – å, ja – men også da, når jeg ikke har noen følbar fred, har jeg like fullt fred med Gud, for jeg har fått det som ikke rokkes av noe, Før det var jeg likesom kristen bare når jeg følte meg som det, eller når jeg syntes det lyktes så tålelig for meg. Ja, det var en forferdelig kristendom! Det var likesom jeg som bar hele kristendommen på min nakke. Sannheten var jo den, vet du, at det slett ikke var kristendom, men trelldom. Sannhetens Ånd hadde ennå ikke fått frigjøre meg fra trelldommens ånd. Jeg var uten kjennskap til at Guds harme over synden – min synd – for lengst hadde rammet Jesus i mitt sted. Synden var tatt bort – ikke fra mitt kjød, men fra Guds åsyn! Som døperen Johannes vitner om Jesus: «Se der Guds lam som bærer verdens synd!» Den ble lagt på Ham og båret bort!
   Når apostelen her taler om den sannhet, er det ikke noe diffust, noe dunkelt, men de så, de hørte, de rørte ved. Det var altså en person som vandret sammen med dem. Han var Guds ord – livets ord!

   Å være kristen er altså ikke å gjøre og være, så langt det beror på oss, men det er å tro på Jesus i stedet for dette. «Den rettferdige av tro, skal leve,» som vi leser i Rom 1:17b.
   Gud var først! Som vi også leser i Rom 5:6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.»
   Ikke bare var Han først, men for ugudelige! Hvem kan fatte det?

   Det er ikke vår vilje som frelser oss, men Guds vilje til vår frelse, som drev Ham til å stige hit ned for å bli det eviggyldige offer for all verdens synd! – for å være stedfortredende for alle dem som ikke får til å være en kristen. Det gjelder alt som heter menneske, men ikke alle ser det. Hør det du som må si: Jeg makter ikke å være en kristen! – Jesus er heller ikke for dem som makter å være en kristen i den betydning, men kom for å søke og frelse det som var fortapt, som vi kan lese i Luk 19:10.
   Omvend dere og tro evangeliet, sier Ordet! Det uomvendte religiøse menneske tror egentlig ikke på evangeliet, men på seg selv og sine egne veier, og hva Gud kan gjøre ut av det. Men apostelen forkynner Jesus Kristus, og det som korsfestet!
Er du klar over at det som ble ofret for din synd, det er det som lovprises i himmelen. Da er det vel på tide, at det er det som blir lovprist av deg også, ikke sant?