Stedfortrederne!

Rom 5:15-21

   15 Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. 16 Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. 17 For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. 18 Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. 19 For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. 20 Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! 21 Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

   Her møter vi to store sannheter og virkeligheter, kan vi si, som begge er livsviktige – ja, livsavgjørende for oss enten vi akter på det eller ikke. Alvoret i fallets følger forsvinner jo ikke fordi vi ikke bryr oss. Det kommer likevel en dag, da vi ikke blir spurt om vi bryr oss eller ikke, det er den dagen døden kommer til vår dør. Den banker ikke engang på, om vi vil åpne, men den går like inn og tar det som hører den til, nemlig vårt naturlige liv, det vi har fra Adam, han vi leser om her i teksten - stedfortrederen til død, kan vi si.
   Og så kan vi jo spørre: Er det et viktig budskap til oss dette om de to sannheter – fallet og følgene av det på den ene side, og nåden i Kristus og gjenopprettelsen på den annen?
   Her i teksten er disse to satt opp imot hverandre – to motsetninger, men begge har reell betydning for oss, vi befinner oss i en av disse to virkeligheter. Enten er vi fremdeles i fallet, og må høste frukten av det, eller vi er i Kristus og høster frukten av det!
   Tror du det er noen stor forskjell på disse to fruktene? Ja, det har vel allerede gått opp for deg!

   Det er Adam på den ene side og Kristus på den annen som er satt opp som motsetninger her, men begge er forbilder for oss, begge er stedfortredere, hver på sin måte, og her ligger muligheten for mennesket til å se herligheten i Guds frelse, her vi lever i troen på Jesus.
   Stans nå for tilfellet med Adam. Han falt i synd. Det var han som falt, ikke du, men likevel bærer du følgene av hans fall i dypet av ditt hjerte, det vil si, i dypet av din personlighet. Sangforfatteren og predikanten Per Nordsletten uttrykker det så radikalt i sangen sin: I fra hode til fot, Hjertets innerste rot, Kun en eneste masse av synd!
   Hvorfor? Jo, fordi du har en stedfortreder! Det han er, det gjelder også for deg! Synden kom inn i verden ved hans fall kan vi lese om det, og døden på grunn av synden, og slik trengte døden gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle!
   Her løste Gud ved sitt sannhets ord en gåte for deg – hvorfor dør jeg? Du dør altså fordi du har arven fra Adam, du har synd og synder som en følge av det! Om du så hadde viljestyrke til å unngå enhver synd i ditt ytre liv, så du kunne gå omkring i bygda som et regelrett dydsmønster, hva da med den iboende synd? Hvordan skulle du få den ut?
   Det er ikke det at vi gjør synd, som gjør oss til syndere, men vi gjør synd fordi vi er syndere!

   Men så er det kommet en annen stedfortreder inn i verden, vitner Guds ord. Vil du Hans navn få visst, spør Luther i sangen, og svarer: Han heter Jesus Krist!
   Da kan du ta forbildet med Adam for deg, hvor mektig det var, og så kan du sette Jesus inn i hans sted, så begynner vel lyset å gå opp der inne, hvor veldig og gjennomgripende denne stedfortredelse er. Adams fall er helt og fullt oppslukt i Ham! Som du hører av vitnesbyrdet om Ham: Se der, Guds lam, som bærer verdens synd!
   Verdens synd, den som altså hadde sitt opphav og sin grunn i Adams fall, den ble nå lagt på Ham! Ja, men da ligger den jo ikke lenger på verden! Nå har jo Gud lagt den på Ham! Og da ligger den heller ikke lenger på deg! Dette er ikke noe jeg sier deg, eller Luther eller Rosenius eller en engel ifra himmelen for den saks skyld, dette forkynner Guds ord deg: Se, jeg har tatt din synd fra deg og lagt den på min Sønn, og Han har nå båret den bort fra mitt åsyn! – jeg ser den ikke mer!

E.K.

   Det er jo nettopp det som er evangeliet! - og legges noe til dette, så er det ikke lenger evangeliet du har med å gjøre, men åndelig gift - dødelig gift!
   Det vi får presentert i teksten vi har for oss er jo at denne Jesu stedfortredelse er også langt større enn Adams. Bare hør igjen – vers 15: «Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.» Hvem var størst her? La du merke til uttrykket – meget mer? Ikke bare mer, men meget mer!
   Vers 16, taler det i samme gate, mon tro? La oss høre: «Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse.» Hvem var størst her? Og merk deg du som har tatt din tilflukt til Jesus, fordi synden var en altfor stor makt å hanskes med for deg – du er ikke bare en benådet forbryter, som vi ofte kan høre det, men du er frifunnet, som om du aldri hadde syndet eller hatt noen synd!
   Vi går videre til vers 17: «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.» Igjen hørte du det velsignede – hvor meget mer! Og merk deg nå det – den gave vi taler om og leser om nå, det er nettopp Guds gave til deg menneske! Bare hør videre i vers 18: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.»
   Nei, ikke for alle mennesker vel? Noen er vel for store syndere? Tenk på alle spottere og fiender av Guds rike – ja, av Gud selv! Hva leste vi i teksten her: For alle mennesker! Guds nåde og barmhjertighet når ned i den dypeste avgrunn! De fleste unndrar seg til fortapelse, vitner Ordet, men frelsen i Jesus Kristus var også for dem!
   Men hør nå hva du har del i i Adam ifølge dette verset; «- én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle!» Du har del i fordømmelsen ved det du har arvet fra ham! Så fly til den fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår!
   Men jeg har ikke de nødvendige vinger til å fly dit, vil du kanskje hevde – jeg har både villet og prøvd å tro, men det har visst lykkes dårlig! Ja, sikkert fordi du prøver selv! Men nå skal du høre til slutt fra denne salige teksten vår, at den saken er ordnet av den annen stedfortreder – bare hør vers 19. «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.»
   Ved hvilken lydighet skal du ifølge dette ordet, stå rettferdig for Gud? Din egen? Nei, ved den enes, det vil si, Jesu lydighet! Kan du ikke la det ligge der, og begynne å takke Gud for Hans store nåde?

   «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» (v.20-21).
   Det er en veldig kraft i dette evangeliet – ja, det er Guds kraft – så ikke tenk at du må ha noe mer! Ikke tenk så mye som et øyeblikk på det, men takk heller Gud for det Han har satt ferdig fremfor deg!