Det er de som tenker som så: Å, Jesus har gitt oss et nytt bud, og det er bare dette at vi skal elske hverandre. Og det er sant. Men det som gjør det så galt for oss, det er at vi naturlig tenker helt galt om det, dersom vi ikke har gjort erfaringer under loven, og kommet til Gud som helt fortapte og fordømte syndere. Vi tenker da ellers, at dette kan vi da.
   Vi er jo da omsorgsfulle og kjærlige og medfølende mennesker. Er vi ikke det da? Men la du merke til, hva som sto i teksten her: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt.» (v.10a). Ikke noe! - Overhodet ikke noe! Aldri! Den som da altså gjør sin neste noe ondt, i tanker, ord eller gjerning, har altså syndet imot kjærligheten. Da har du syndet imot det bud Jesus har gitt deg. 
   Har du aldri baktalt noen? - Tenkt ondt om noen? - Vært misunnelig? - Da har du jo brutt budet i tilfelle, for kjærligheten gjør nemlig ikke nesten noe ondt! Og synd må som kjent sones! Hva vil du gi?

   Har du gitt deg ut på dette budet fordi du ikke har sett, hva det i virkeligheten innebærer? Nemlig det som videre står: «Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse!» (v.10b). Lovens oppfyllelse!
   Johannes skriver noe underlig om dette nye bud i sitt brev: «Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle bud er det ord som dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg skriver til dere, og det er sant i Ham og i dere. For mørket viker bort og det sanne lys skinner allerede.» (1 Joh 2:7-8).
   Det er ikke noe nytt. Kjærligheten har alltid vært lovens oppfyllelse, og det har også alltid vært årsaken til, at vi mennesker aldri har maktet å holde og oppfylle loven: Vi har ikke denne kjærlighet! Vi er ikke i besittelse av den! 

   Hvordan skal du da nå frem? - Når du altså mangler forutsetningen. Det vi mennesker måtte mangle i vår karakter, i vår personlighet, det må vi bare leve med. Jeg tenker da på de grunnleggende trekk - det er jo ikke å skaffe noe sted! Et menneske som for eksempel mangler samvittighet - vel, samvittighet er ikke å få kjøpt noe sted. Det vi er, det er vi! - Ingenting kan forandre det. Det er denne sannhets erkjennelse Guds Ånd driver et menneske til - og før et menneske kommer dit hen, vil det aldri kunne forstå og gripe Guds vei og tanke. 
   Salmisten han uttrykker det blant annet slik: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.» Og: «Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.» (Sal 119:67 og 71).
   Denne ydmykelsen han peker på her var altså en forutsetning. Uten den var ikke det andre mulig. Og denne ydmykelse, det er den sannhets erkjennelse vi har pekt på, da mennesket innser sannheten om seg selv: Jeg er fortapt! Jeg mangler selve forutsetningen for å ha med Gud å gjøre.
   Derfor måtte Gud gå utenom oss, da det gjaldt vår frelse. Det var ingen forutsetning i skapningen selv. Han måtte føde en helt ny, en Stedfortreder, en som kunne gjelde for alle de andre - i deres sted. Og så regnet Han Hans gjerning til gode for alle de andre.

   Når Gud nå har gjort det, og allerede har fullbrakt frelse for deg, hvorfor tenker da du, at det også må bero noe på deg, og hva du bidrar med? Da var jo ikke frelsen fullbrakt! - Ikke før du også hadde lagt ditt til! Hvordan kan det da ha seg, at Jesus, Guds Sønn, Han som var sendt til jord for å fullbringe frelse for oss, faktisk ropte det ut fra korsets tre for vel 2000 år siden: «Det er fullbrakt?»
   Han er da også den - og det må du ha i minne, når du hører dette ropet - som bærer navnet, og følgelig er - sannheten!
   Et menneske som umiddelbart tenker: Å så godt, tenk Han krever ikke mer av meg, enn at jeg skal elske de andre! - Det mennesket mangler noe vesentlig. Etter verdens målestokk har det ingen mangel - og nå skal vi se noe av hvor annerledes det ser ut fra Guds side, enn vår.

E.K.

Vi sier jo i denne verden, at når et menneske er sykt, da mangler det noe, og når det er friskt, så har det. Og det er rett, når det gjelder livet her på jord, og vi har så snart for å overføre det i åndelig sammenheng også. Men i den sammenheng som vi nå er inne på, tar vi helt feil når vi tror vi er friske. - Vi mangler da altså noe, nemlig sannhets erkjennelse, for sannheten er tvert imot: Vi er syke! - ja, vi er syke til døden faktisk! 
   Jesus selv sier om dette: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!» (Luk 5:31). Altså, så lenge man tror om seg selv å være frisk, kommer man ikke til legen for å bli legt. Og så blir man gående i sitt eget, og tror på Jesus akkurat så mye som man selv synes man har bruk for det. Derfor også denne frimodighet overfor det nye bud: Å tenk! - ikke mer enn det! 
   Men du som har sett noe av hva dette innebærer - og har tenkt deg til himmelen - du må høre nå, hva apostelen sier om kjærligheten. - Du må høre nøye, for dette er det avgjørende: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh 4:10). 
   Det er disse - de som har sett dette og lever der - det er de som har fått det nye bud av Jesus - ja, de har fått det inn i sitt hjerte og sinn - et oppfylt bud! Du skal ikke bestå for Gud ved din kjærlighet, verken til Ham eller medmennesker, men ved Hans kjærlighet til deg. Derfor: Elsk hverandre! 
   De troende er de frie! - Og hva er det de tror? - Jo, evangeliet! - De tror å ha fått alt både til liv og gudsfrykt i Ham!
   Derfor er vi skyldige å elske hverandre, står det. Ja, det står skyldige! - Men ikke i den forstand, at vi skal frelses ved det, eller fortapes ved å ikke gjøre det, men fordi vi selv har møtt og står midt i en slik ubegripelig kjærlighet, som fra sekund til sekund renser oss fra all vår synd og urettferdighet. Er vi ikke da skyldige å elske hverandre? «Dere er ikke under loven, men under nåden» sier Ordet, og så føyes det til: Derfor skal ikke synden få herske over dere.» (Rom 6:14). Ikke fordi vi under loven går inn for å kjempe mot synden, men fordi vi under nåden er satt fri fra den, ved Jesus Kristus.
   Du er satt fri fra synden, både dens skyld og makt og følger! - Nei, ikke i deg, men i Ham. Når skal du begynne å tro? Dette skal du tro, om du så ble slått over ende 100 ganger om dagen, så skal du nok også få se noe av dette etter hvert, at Han har seiret! Han som du i denne nød har tatt din tilflukt til. Men bare tro! – Hvor galt det enn ser ut - gjør bare ikke som disse vi har advart imot, de som tror på seg selv, og som evangeliet derfor bare er tomme ord for. De har aldri opplevd kraften i det, for det er det bare fortapte og hjelpeløse syndere som gjør: Tenk Gud ikke bare tar imot meg, men tar imot meg med glede stund for stund, tross alt i meg, for Jesu skyld!
   Er du så ond? - Vel, det forandrer vel ikke Hans godhet? Er du så full av synd? - Han blir vel ikke uren av det? Er du så falsk? - Han blir vel ikke en hykler ved det? Er du så usann i alt ditt? - Det gjør vel ikke Ham til en løgner? - Står ikke Hans Ord like fast for det? «Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut!»
   Å være en troende kristen, det er altså å tro på Kristus! - Og glemme seg selv!

   Hva skriver vel ikke Lina Sandell i sangen sin, etter å sett inn i denne Guds usigelige gave:

   Visst har eg lite elska og lite ottast deg,
Og enno er min kjærleik høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den
- Då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.