|
Ja, dette er så visst et alvorlig ord av Paulus
– det kan ha vært forgjeves! Det er i tilfelle tale om et frafall,
som kan skje med oss alle. Mennesker som har opplevd friheten i Kristus,
faller tilbake til den veien de før vandret på – å selv skulle stille
Gud tilfreds ved gjerninger, ved måten å te seg på, ved egen åndelighet
eller ved hva Gud har fått virke i og/eller ved oss.
Ja, en kan undres,
men har du ikke selv opplevd hvor snart det kan skje? Den glade frimodigheten
i Herren blir borte, det blir tørt, det floker seg til og blir uklart
for deg. Du blir gjerne gående der i den skodden en tid, men så begynner
du å søke en b\vei ut, i stedet for å fortrøste seg på og vente på
Herren. Så er det gjerninger en går inn på, eller å søke en spesiell
opplevelse til bekreftelse av sitt åndelige liv. Kan hende du får
en opplevelse – ja, kan hende en mektig opplevelse også, men det du
ikke ser er, at du nå har forlatt Ordet, og hvor kommer da den mektige
opplevelsen fra, mon tro?
Kunne jeg bare få se eller
oppleve noe herlig, da skulle jeg tro. Som om troen alltid besto av
denne frimodige følbare gleden. Taler ikke Skriften også om en prøvet
tro? Skulle Jesus forlate sine i en fortvilet situasjon? Han som har
sagt: «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg,» (Hebr
13:5b).
Ja, men min synd, sier du
– jeg får ikke bukt med den! Men er det du som skal få bukt med den
da? Hvor har du det fra? Jo, fra lovens bud og krav! Men hva sier
Skriften nå om din synd? – Hvor er den ifølge Guds ord? Den ble lagt
på Jesu Kristi legeme og korsfestet på Golgata kors! Hvordan kan den
da fordømme deg? Jo, kun ved at du i vantro velger å beholde den!
Det vil si, at du ikke vil tro evangeliet!
Men det er her fristelsen
ligger til å slå inn på gjerningenes vei, for det er en vei vi synes
å forstå. Og da er det virkelig fare på ferde, for gjerningenes vei,
det er ikke bare dette å gjøre visse gjerninger, men å søke spesielle
opplevelser, som skal gjøre deg til en stadig bedre kristen etter
eget omdømme. Å selv bli noe, som da igjen skal fungerer som en stadfestelse
på at alt er i orden.
Grekerne søker visdom og
jødene søker tegn, skriver apostelen Paulus, men vi – det vil si,
vi sanne apostler – vi forkynner Kristus som korsfestet!
Det er jo også et ord til
vår tid, hvor det tales så mye om tegn og under – å, kunne det bare
skje tegn og under blant oss, da skulle folket tro! Men tro på hva?
Midt imot dette taler Paulus i 1 Kor 1:23: «- men vi forkynner Kristus
korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.»
Men vi! – i motsetning
til de falske altså! Et anstøt og en dårskap, at et blikk på denne
korsfestede skulle være nok. Nok!
Ja, vitner Skriften, der triumferte Han over maktene, satte
dem ut av spill, og der ble Gud forsonet med sin falne skapning! Veien
oppad er nå fri! For deg, min venn! – hvem du så er! Og der døde døden,
og livet seiret! Å, om folk bare visste! At livet seiret vil jo si
at døden ikke er mer! Men fremdeles bærer de sine til grav i dyp sorg
og uten håp! Fordi man ikke vil tro!
E.K.
|
Der på korset er din og min synd! Kobberslangen Moses opphøyde
i ørkenen til legedom for det slangebitte Israel, den symboliserte
hvem som døde den dagen, nemlig slangen, djevelen – der tapte han
slaget, der tapte han sin makt over deg! Der fikk han banesåret! En spidd igjennom hodet og hengt opp. Dødens fyrste – død!
Hengt opp, så alle skulle se, nå har han som sprøyter giften tapt.
Etter profetien i 1 Mosebok om kvinnens ætt – Han skal knuse ditt
hode! Ingen tilfeldigheter i Guds ord, vet du!
Vi er i Kristus fri fra alt! Djevelen kan ikke
mer enn å plage oss, og likeså synden. «Synden meg plager netter og
dager, Ofte den plager meg såre,» vitner en sanger, men den kan ikke
mer heller. – Den kan ikke fordømme meg!
Ja, disse ting er vel kjente
for en troende. Men det er ikke farlig, så lenge det ikke får slokke
troen på Kristus, og vekke troen på gjerninger i Hans sted.
Nei, det er ikke farlig, men det er en ting vi burde be Gud bevare
oss fra, og det er all denne «selvfølgeligkristendommen» vi ser i
dag. Som jo er en falsk kristendom. Den er ikke sprunget ut av åpenbaring
i Guds ord, men menneskers standpunkt og vilje.
Bare én ting vil jeg nevne her mot slutten.
Når du våkner opp, etter å ha vært høyt oppe noen tid kan hende, og
oppdager at synden er så visst ikke død, da ligger fristelsen der
til å gripe til gjerninger.
Vi kan lese fra kirkehistorien
om forskjellige eremitter og originaler gjennom tiden. En
sto visstnok på ett ben, oppe på en høy søyle, det meste av
livet sitt. Slik skulle han tyne kjødet og overvinne synden. En annen
gikk med munnen full av stein, for å styre tungen. Ja, vi ler gjerne
av dem, vi såkalte evangeliske – å du, hvilken dårskap. Og det er
det jo – det vitner ikke minst at de var fremmede for evangeliet,
men det er noe mange bekjennende kristne i dag skulle legge seg på
hjertet, før de ler – dette vitner om at én ting forsto de iallfall, synd og verdslighet
kan ikke leve i et sant gudsforhold! Herren kan ikke leve sammen med
synd! Det visste de! Du kan ikke vandre både i kjød og ånd – gå på
møte og likesom skulle mate ånden, for øvrig
mater du kjødet!
Taler ikke nå om dem som
fortviles over sin synd – Jesus talte aldri hårdt til dem – men om
dem som ikke vil omvende seg fra sin synd, men heller gir den et fint
navn kan hende. Som altså ikke vil bli kvitt selve synden. Mange vil
bare i beste fall, bli kvitt det som synden fører med seg, men altså
ikke selve synden.
Tenk om Gud lot deg få det
som du vil – tok bort følgene som kunne drive deg til omvendelse,
slaget i samvittigheten, og lot deg beholde selve synden? Så ble du
trygg og rolig i din uomvendte tilstand! Det kan skje! Du er vraket
sølv – det onde slagg lot seg ikke skille ut.
Du og jeg kunne aldri skille
ut og drive ut det onde i oss, men det er et sted Gud har hatt et
oppgjør med dette onde, og skilt det ut – på korset, der Guds lam
henger som et offer til din frigjørelse!
Det er altså vårt eneste
håp, den eneste vei! Frikjøpt ved Lammets blod!
|
For
forfulgte
