|
Mennesket, slik det er, det er et Guds verk som ble forstyrret. Ikke
lenger som det opprinnelig var. Vi kjenner alle til skapelsesberetningen,
og slangen som siden kom i hagen og forførte mennesket.
Forførelsen besto ikke bare i at de begikk noen feil,
men det var en forførelse bort fra Gud! Det vil si, at de ved dette
skilte seg fra Gud. Skyldte på hverandre og på slangen,
men de gjorde det! Du er skyldig i den synd du begår!
Vi leser i evangeliene om Judas' forræderi og synes det
er avskyelig selvsagt, men det var nettopp hva som skjedde i fallet.
Du ser det, ikke sant?
Disse første menneskene befant seg midt i en prosess
kan vi si. Ved sitt fortrolige samfunn - livssamfunn - med Gud, ble
de ført mot et høyere mål, en herligere tilstand. Det var dette som
nå ble kuttet av. Forstyrrelsen - om vi skal kalle det ved det navnet
- var så stor at det førte til et totalt brudd med opphavsmannen.
I stedet for å gå videre frem på Guds vei, falt de nå
helt ut av den - ble fremmede for den. Fremmede for Guds vei! I stedet
for lys ble det mørke, i stedet for klarhet ble det forvirring, i
stedet for hellighet ble det synd osv. Og det er dette vi nå lever
midt oppe i!
Legg merke til hva ord Skriften bruker når den taler
om frelsen - ja, ordet frelse sier jo i seg selv ganske så
mye om hva det dreier seg om: Du er i behov av å bli frelst! Det vil
jo si at du befinner deg i en nødssituasjon! Det er jo
bare den som er i en nødssituasjon som er i behov å bli
frelst!
Ellers hører vi ord som: Kall til omvendelse!
Omvende seg, vil jo si å snu fra din nåværende retning, for så å begynne
å gå i den helt motsatte. Å «vende seg fra mørke til lys og fra Satans
makt til Gud.» (Apg 26:18). Er det virkelig så ille med oss? Fra mørke -
fra Satans makt!
Mørke - og da er det tale om det åndelige mørke. Når
det gjelder våre naturlige øyne, så er det jo slik at, om du for eksempel
slår av lyset i et rom, så blir det stummende mørkt, med det samme
- du ser ikke hånd for deg, som vi sier - men litt etter litt vender
øynene seg til mørket, slik at du ser stadig mer, selv om det ikke
kommer lys til. Slik er det ikke med det åndelige mørke vi befinner
oss i - det er gått ut en gang for alle - og har etterlatt oss i et
stummende mørke, hvor vi fabler om Gud! Skaper eventyr
om Gud altså! Alle disse religioner i verden, all denne gudsdyrkelse,
det er eventyr om Gud - det er fabler om Gud! Vi er rett og slett
åndelig blinde, med andre ord!
I begynnelsen skapte Gud mennesket i sitt bilde - i dette
åndelige mørke skaper mennesket seg bilder av Gud! Men de stemmer
ikke!
Men hør du - jeg har gode nyheter
til deg i kveld: Gud har i sitt evige råd besluttet å fortsette den
prosessen Han begynte på! Han har besluttet å gi deg lyset tilbake!
Det var jo det vi leste om - å åpne dine øyne, så du kan «vende deg
fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud.»
Men først skal vi se på hva som er så feil, der vi driver
på, på egenhånd - for det er viktig for oss å være klar over,
ellers så roter vi oss inn i det samme villniset
igjen og igjen. Mennesket ble løsrevet fra Gud i fallet - ble det
vi kan kalle en selvstendig skapning, og trodde dermed at alt berodde
på dem selv. De fikk altså høye tanker om seg selv og sine muligheter!
Derfor ser du at all menneskeskapt religion er en lovreligion.
Det innebærer altså, at mennesket ved å oppfylle visse kriterier som
en eventuell guddom har satt opp, frelser seg selv. Altså frelse ved
egne gjerninger! Vis meg en religion i denne verden som ikke har dette!
Det er avslørende! Det er troen på oss selv som åpenbares
i dette!
Derfor gav også Gud sin lov - som er en åpenbaring av
Hans hellighet - ikke for å gi mennesket mulighet til å bli så fromt
og hellig at det kunne bane seg adgang til himmel og salighet, men
for tvert imot å overbevise mennesket om, at det var så fanget i synd,
så fortapt, at denne veien var stengt for det i all evighet!
Vi kan bruke et menneskelig bilde: Hva skjer med deg
i det øyeblikk det går opp for deg, at du befinner deg i livsfare?
Jo, du begynner å se etter en redning. Når denne veien er stengt,
hvordan skal jeg da bli frelst?
Du ser, alt som stiger opp i ditt hjerte med tanke på
Gud, frelse, det å skulle kunne leve i samfunn med Ham og lignende
- det er en lovreligion. For hva dreier det seg vel ikke om: Hvordan
skal jeg være? Hvordan må jeg være? Hva skal jeg gjøre? osv. Hele
tiden kretser det om deg - for en ting står klart for deg: Jeg kan
ikke møte Gud slik som jeg er! Jeg må forandre meg først! Ja men,
det er vel ikke så godt å få til! Det var nettopp det fariseerne sa
det: Skal du bli frelst, så må du gjøre slik og slik og slik og slik
- og slik fortsatte det med flere hundre bud og regler, for de fant
jo stadig nye ting som en hellig Gud selvsagt måtte kreve -
og stadig nye ting Han umulig kunne godta - og så ble det plusset
på.
|
Derfor gikk også så mange fortvilte
omkring, for de visste at de aldri kunne bli slik. De var for svake!
Derfor var de seg også bevisst at de var fortapte! Og så kommer
da Jesus med sitt budskap: «For Menneskesønnen er kommet for å søke
og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10).
Ikke å undres på at «alle tollere og syndere holdt seg
nær til Ham for å høre Ham.» (Luk 15:1). Her kom det en som hevdet
å være Guds egen Sønn, og hva er det Han forkynner?: Han er kommet
for å søke og frelse det som er fortapt! Altså, det som ikke kan berge
seg selv! Den som ikke får til å forandre seg!
Nå var Han kommet, Han vi leste om i teksten vår - Han
som blant annet kalles den annen Adam, og den siste Adam: Han «ble
til en ånd som gir liv.» En livgivende ånd! Altså
ved Ham har Gud gjenopprettet hele fallet igjen - slik at det lyder,
dette utrolige: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus
Jesus.» (Rom 8:1). Tenk ingen fordømmelse! Ingen! Absolutt
ingen!
Men så er det jo nettopp dette et menneske føler på -
og spesielt etter at en er blitt en kristen, og har fått Den Hellige
Ånd - at en er under fordømmelse. For nå ser en jo seg selv i lyset!
En ser sant på seg selv!
Her skal vi forsøke å skille det falske fra det ekte:
Vi har retninger hvor man nærmest bare blåser av dette med synd. Vi
er ikke syndere lenger, sier de, vi er hellige, så gå ikke der som
disse elendige lutheranerne og vær opptatt med synden! Der er ingen
følelse eller opplevelse av å være en synder. Men så ser du også at
behovet for den sanne frelser, Han som har frelst oss ved sitt blod,
også er svært liten - det er andre sider ved Jesus som er langt mer
interessante for dem!
Men så har du andre igjen, som i sannhet har Den Hellige
Ånd - sannhetens Ånd - så de ser begge dele. De ser at de er syndere
for Gud ved hva de er i seg selv, og de ser at de er rettferdige og
hellige for Gud ved hva de er i Jesus! Så
holder de disse to ting fra hinannen altså, men erkjenner begge! Den
fare de alltid står i, er at de kan begynne å blande disse to ting
sammen! Så blir det en lovisk tilværelse, hvor man prøver å bygge
både på Jesus og seg selv - en «kristendom» som fører i fortapelse.
Dette i stedet for at man bygger helt og fullt på Jesus, nettopp fordi
du ser sant på ditt eget!
Hos disse som lever her i sannhets erkjennelse, møter
du et helt annet vitnesbyrd om Jesus - slik som Per Nordslettens
for eksempel: «Fremfor alt la ditt blod, Denne rensende flod, Være
daglig mitt kjæreste sted Hvor jeg senker meg ned, Hvor jeg finner
min fred - Herre, det er det største jeg vet.»
Du og jeg, som alt er kristne, vi trenger å øve oss i
å skjelne mellom det gamle og det nye, det som hører jorden til, og
det som hører himmelen til, som Paulus peker på her i teksten: «Slik
er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet,
det oppstår i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det oppstår
i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det oppstår i kraft. Det blir
sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme. Så sant det
finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.» (v.42-44).
Som allerede nevnt - vi står i fare for å gå den motsatte
vei, og begynner å blande disse to ting sammen, og resultatet er ikke
et frigjort liv, men trelldom.
Og du som ennå ikke er en kristen - det er ikke du som
skal forbedres på noe vis, så du til sist passer inn i himmelen, men
det er gitt deg som en fri og uforskyldt gave i Jesus Kristus! Han
har sonet dine synder - Han har betalt hele gjelden!
Hør nå til sist, hva som
er gitt deg i Jesus Kristus, og hvilke fremtidsutsikter
som er gitt deg i Ham - både du som allerede er en kristen, og du
som ennå ikke er det: «Det første mennesket var av jorden, jordisk.
Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske var, slik er
også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske
være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også
bære bildet av den himmelske.» (v.47-49).
Nå må du altså leve i tro - og det kan ofte være en vanskelig
sak, fordi du fremdeles har det jordiske med deg - men det er altså
tale om å strekke seg etter det som er der fremme - da vi er endelig
løst fra alt det som er jordisk. Inntil da, nå i denne stund, skal
du få lov til å glede deg i, ha fred i, at alt det du trenger for
himmel og jord, det har du fått av Gud, i Ham, Jesus Kristus!
|
Fastelavnssøndag
