Som skriftlærd jøde mente Paulus, som da het Saulus, at han kjente Gud – ja, han mente at han kjente den sanne Gud så godt at han forfulgte, fengslet og drepte de kristne det vil si, de som virkelig kjente Gud, - nettopp ved Jesus Kristus. Så på avveien kan religiøsitet føre et menneske. Vi ser jo klare eksempler på det i dag, ikke minst. Men han kjente ikke Gud i det hele tatt! Han visste ikke med all sin lærdom og kunnskap, at den sanne Gud, Han som er opphavet til det skapte du ser, og ikke ser, for den saks skyld, Han hadde vært her på jord som menneske, mennesket Jesus Kristus, og ordnet saken mellom Gud og oss mennesker. Og det er Ham han vitner om her for kolosserne. For det gjaldt ikke bare jødene – det gjaldt også grekerne, disse han skriver til her i teksten, og det gjelder også deg.
   Gud taler også til deg gjennom sitt ord, og ved sin Ånd! Jesus sier i Joh 6:63: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»
   Og hva var så målet med Jesu gjerning her på jord? Jo, det leste vi her i teksten: «- for å stille dere (deg) frem hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.

   Mange vil jo si – og sier det faktisk også: Ja men er jeg ikke hellig og ulastelig og ustraffelig da? Ikke at jeg vil bruke så store og sterke ord, men jeg er da bare et alminnelig bra menneske! Du har vel hørt det? Kanskje du sier det selv også? Det kalles her i teksten å være i mørkets makt!
   Hør du! - han som skrev dette, han var mer enn et alminnelig bra menneske, før han møtte Jesus. Han vitner om sitt liv som fariseer og skriftlærd en som hadde forpliktet seg på Guds lov: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil 3:6).
   Uten lyte! - tenk det! Hvem av oss her kan si det om oss selv? Han kunne det – men det var i sin fariseiske blindhet. Men altså sitt ytre liv – det vi kaller vandel, var det ikke et menneske som kunne finne noe å anklage Saulus for. Han var det som måtte ha Jesus mellom seg og Gud for å kunne stå hellig og ulastelig og ustraffelig i Guds dom. Hva da med meg og deg?

   Derfor måtte Gud selv komme og gjøre opp vår sak. Du ser i teksten her hvem apostelen taler om: «Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved Ham og til Ham. Han er før alle ting, og alt består ved Ham.» (v.15-17).
   Skaperen!

   Det var en sak mellom meg og deg på den ene side og Gud på den annen, som måtte gjøres opp. Om dette heter det i Rom 3:23: «- alle har syndet og står uten ære for Gud.» Og i Kol 2:14, står det om et skyldbrev mot oss, som var skrevet med bud, og som gikk oss imot.
   Det gode og det glade budskap apostelen var sendt ut for å forkynne disse hedningene, det var at dette skyldbrevet nå var utslettet. Og hvordan var det utslettet? Jo, det heter: «Det tok Han bort da Han naglet det til korset.»
   Altså din frelse har Han allerede fullbrakt – men vender du og jeg ryggen til det, da blir det uten betydning for oss. Da blir vi stående som dem som ikke har noe mellom oss og dommen.
   1 Joh 5:12, sier det slik: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.»
   Det er altså ikke hvor god og snill du har vært som berger deg på den siste dag, men hva Jesus har gjort for deg, og det alene! Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!
   Gud velsigne deg til å tro det! Som det heter i den såkalte aronittiske velsignelse: «Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!» (4 Mos 6:25-26).

   Her er noe som mektig viser oss hvem Jesus i virkeligheten var – det er dette vi leser i teksten her – v.19: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham!»

E.K.

   For å si det på en noe rar, men likevel sann måte – hele Gud var i Ham som menneske! Hele Gud ble menneske i Jesus Kristus! Da ser du hvem som gikk i døden for deg! Da ser du hvem som henger der på korset i ditt sted! Da ser du forhåpentligvis noe mer, når du hører ordet – for så har Gud elsket osv. Han, Gud var villig å stige hit ned og bli dette offerlammet! - Dette offerlammet til soning av din synd! Du skal ikke oppleve det som noen dom over deg, at Jesus måtte gå denne veien for din synds skyld, men glede deg høylig over at du er så over alt du kan forestille deg høyt elsket! Du og jeg kan ikke måle høyden i Guds kjærlighettil oss, men vi kan se hvor den er åpenbart - nemlig på Golgata. Det er det dette taler om! Det som blir til dom for et menneske er at det forkaster en slik kjærlighetsgjerning, av ingen ringere enn Guds selv!
   Vi hører i Skriften om dem som tok imot Ham, og om dem som ikke tok imot Ham – det blir stadig sagt i forkynnelsen: Ta imot Jesus! - og det er for så vidt ikke noe galt i det, men det oppfordrer til noe aktivt fra vår side, for å få del i dette. Altså må vi gjøre noe for å få del i dette - ja, det er nærmest alment akseptert i den kristne forsamling det. Det blir sannere ved å si: Motta Jesus! Det er noe passivt. Du får det for intet! Uforskyldt av nåde legges det inn i deg! Det gis av nåde! Det eneste Jesus taler om i den forbindelse er å ikke ta anstøt av Ham!
   Det kan i første omgang virke som flisespikkeri, men stans nå for det og grunn noe på det, så skal du se. Ja, det blir et velsignet budskap for deg, som nettopp kjenner på manglende evne til å gripe det og holde fast ved det.
   Hør bare hva Herren sier i Jes 65:1: «Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg!»
   Som ikke spurte! Som ikke søkte! Kan det bli mer av nåde enn det? Når dette begynner å gå opp for et menneskes hjerte, da mottar det Herren!

   Vers 15 til 20 i denne teksten er beskrevet som en tidlig kristen hymne som opphøyer Jesus. Det vil si, en lovsang! Den førstefødte fremfor enhver skapning! Førstefødt, det vil ikke alltid si det som vi straks forbinder med det – den som ble født først, men den fremste, den utvalgte, den som har forrang og lignende. Han er den fremste, Han er den opphøyde!
   Han er også «den førstefødte av de døde,» (v.18). Det vil si, den første som egentlig er oppstått fra de døde, og er dermed blitt garantisten om oppstandelse og evig liv for deg som har tatt din tilflukt til Ham. Du som har tatt din tilflukt til Jesus, du har nemlig tatt din tilflukt til oppstandelsen og livet – for Han ikke bare gir oppstandelse og evig liv, men er i sin egen person nettopp det! Han er!
  Kan hende er du av dem som ofte sier: Skal undre meg på om det gjelder meg dette? Spesielt i de tilfeller hvor du virkelig får se inn i hvor dårlig stoff du består av. Jeg har et svar til deg som aldri kan feile - 1 Joh 2:1-2: «- hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.»
   Er ikke også du med her? All verdens synd! Men vender du deg fra det i vantro, eller lar Satan og ditt eget kjød seire idet du begynner å tro den løgn, at du har syndet for mye, eller er for svak til å være en kristen, da går du tapt! Evangeliet er nemlig for syndere og svake, som ikke kan berges ved noe eget, men alltid må ta sin tilflukt til sin Herre og Mester, og det eviggyldige offer Han brakte på korsets tre!
   Dette budskapet er det som frir et menneske ut av mørkets rike, som her er et åndelig rike, og setter det over i Hans Sønns elskede rike, som er lysets rike – det åndelige lys' rike!