1 Kor 6:19-20

   Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. 20 Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!

   Det står om jorden i skapelsesberetningen, at den var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.

   Øde, tom, mørke! Med andre ord, ingenting!  Og så begynte Han å skape av ingenting. Og det første Gud sa var: Bli lys! Det var altså det første Gud skapte - lys! Det står ikke noe sted at Gud skapte mørket, men det står at Han skilte lyset fra mørket.

   Mørket er ikke av Gud; det står at «Han er lys, og det er ikke noe mørke i Ham.» Og det står videre om det nye Jerusalem, at «natt skal ikke være mer.»
   Nei, mørket er ikke av Gud, mørket er for den som vil skjule seg, fordi hans gjerninger er onde, men den som er av sannheten elsker lyset og kommer til det, leser vi i Joh 3:19-21.
   Skriften taler om mørkets gjerninger, som er syndige gjerninger, tanker og begjær. Derfor kjenner en troende, når slike ting får rom i en, en dom i hjertet. Fordi lys og mørke ikke går i hop. Som David også beskriver det: «Dag og natt lå din hånd tungt på meg.»
   Da gikk han dømt i sin samvittighet, og lyset var en lidelse for ham, fordi David hadde noe som ikke tålte lyset. Har du noe som ikke tåler lyset, slik at lyset oppleves som en lidelse, en trussel? Da liker du det best sånn passelig mørkt, ikke nødvendigvis virkelig mørkt slik at hver mann kan se hva du befinner deg i, men så pass at du kan sysle med ditt. Jeg er redd det ofte er slik med oss troende i dag. Vi har i grunnen funnet oss så vel til rette her i verden, og ønsker derfor i grunnen tingenes tilstand og ingen uro. Og så tåler vi ikke lyset som avslører oss, i vår lunkenhet og kjærlighet til denne verden.

  Men vi leste her: v.19b-20a, at Gud skapte, og hvorfor skapte Han? Jo, Han ville ha et sted å bo, et tempel. Tenk at det er Guds vilje og ønske, å bo i menneskehjertet! Når vi tenker på «herrer,» i denne verden, så er det gjerne mennesker vi helst ikke ønsker noen nærmere tilknytning til. Vi ser hvordan det så ofte går, når mennesker får uinnskrenket makt og blir «herrer.» Og Jesus sa til sine disipler: «Dere kaller meg Herre med rette, for jeg er det.» Men Han var ikke et syndig menneske, som søkte makt, som det heter, men Han var den allmektige, og hadde allerede all makt.
   Så må Han åpenbare noe for sine disipler, som ikke oppkom i noe menneskes hjerte; og det gjorde Han idet Han vasket deres føtter. Slavegjerningen. Og da ser du også Peters naturlige reaksjon, fordi Peter var et syndig menneske, som oss alle: «Du skal aldri i evighet vaske mine føtter!" Peter mente å være ydmyk, og trodde dette var det, for han kjente ikke Herrens sinn. En Herre som vil bo i våre hjerter, og tjene oss! I sin uvitenhet syndet Peter her, idet han fulgte sin onde natur, kjødet! Og så må Jesus si: «Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg.» Vi blir ikke frelst ved å tjene Ham, men ved at Han får tjene oss.

   Gud skapte, og det ble lys, men mørket kom tilbake den dagen mennesket falt i synd. Da var igjen Gud og skapningen skilt, som lys og mørke, og Gud «svevde» over det! Det var igjen øde, tomt og mørkt! Det er Guds ords beskrivelse av mennesket uten Gud.

   Men så var det en og annen ned igjennom historien som Gud fikk vakt opp, og gitt del i sannheten. De ble som Jesus sa om sine disipler: «Dere er verdens lys!»
   Hva ser folket når de ser oss? Tenk på hva Jesus sa om fariseerne og de skriftlærde; de stengte porten for dem som ville gå inn! Det var slett ikke den forståelse de selv hadde av saken, men tvert imot.

   Men legg merke til at da Gud skapte i begynnelsen, så skapte Han av ingenting. Tror du Han har forandret på det? Nei, også når det gjelder frelse for en fallen skapning, så heter det: Han utvalgte det som ingenting er. At for eksempel Abel, som vel var den første Herren fikk vakt opp, levde i denne erkjennelse, det viser det offer han brakte. Ikke noe av sitt eget, men blod av et lyteløst lam: Lammets blod. Abel satte sitt håp til Jesus, til Guds lam. Ikke til sitt eget offer, slik som Kain, og alle hans åndsfrender til alle tider - men til Guds offer! Han fant ikke noe i sitt eget hjerte og liv som besto for Gud, han fant kjødet Det gamle falne vesen. Og det er ingen god opplevelse å finne kjødet, det er nemlig et hav av mørke.

E. K.

   Mennesker tenker som så, at meg selv kjenner jeg da, men det skal være sant, at det ikke gjør. Ikke før Herren har begynt å lyse opp i krokene, og det er en forferdelig opplevelse for oss hver gang, når vi får se oss selv etter naturen. Riktignok ser ikke alle like dypt i dette, men alle som er frelst har sett nok til å søke Jesus i sannhet. De bringer det samme offer som Abel, nemlig «det offer Han selv har fullbrakt.»

   Kjødet er i denne betydning en betegnelse på menneskets falne og syndige natur eller sjel. Som Paulus kort beskriver slik: «Kjødet begjærer imot Ånden.» Det er med andre ord, gudfiendsk, og vil ikke det Ånden vil. Så når kjødet velger «kristendommen,» da blir det i virkeligheten ikke noe annet enn en ulv i fåreklær.
   Det kan bli et svært så fromt ytre, men ingen ny ånd, som lengter etter det som er rett og sant og hellig; bort fra synden, bort fra verden. Du har fått et hjerte som lengter hjem, dit det kom fra opprinnelig, og nå hører til, nemlig, til himmelen, til Gud!

   Kjødet, når det blir kristelig, kan det innta alle slags stillinger - det kan bli dypt religiøst, alvorlig og pietistisk. Men det mest vanlige i dag er vel dette, at evangeliet brukes som en leilighet for kjødet, nikolaittenes gjerninger som Skriften kaller det, hykleriet. Da roser en seg av evangeliets frihet, av nåden, men kjenner ikke Jesus, og har ikke fått sitt liv i Ham. Det hele blir altså bare hykleri, skuespill. Jesus sier om nikolaittenes gjerninger i Åp 2:6, at Han hater dem, og roste denne menigheten, som Han ellers hadde alvorlige innvendinger imot, for at de gjorde det samme.

   Evangeliet er ingen tillatelse til synd, men en evig kilde til renselse, fra all synd. Det er nådebudskapet til de som plages av sin synd!

   Når kjødet tar ved «troen,» det er når det hele har sitt utspring i menneskets egen vilje. Da velger mennesket hva det selv synes om, hva som synes rimelig, fornuftig osv., og så kaller det dette for tro. Mens den sanne tro er en overbevisning om sannheten, virket ved Guds ord og Ånd, og ikke noe man selv har valgt. Derfor ser du også, at det er knyttet til Jesus.

   Det kan følge mye skrøpelighet med et slikt menneske, og det har ikke store tanker om seg selv og sin egen tro, men prøv å få det til å feste lit til noe annet enn Jesus og Hans verk alene, så skal du se at det drives av en indre overbevisning, som går stikk imot dets egen natur og lyst. Selvros og andre menneskers ros, blir tvert imot til ydmykelse for det mennesket, for det vet så inderlig vel, at jeg har ingenting å fare med, Jesus alene er all ære verd. Dette fordi du er av sannheten. Gud har skilt lyset fra mørket.

    Den sanne tro, den finner du ikke inne i ditt eget bryst, men den finner du når du har funnet Jesus. Den tro som inneholder Jesus, er en levende, frelsende tro. Når Jesus taler om dem, sier Han: «Min Far har gitt meg dem!» Det er altså tale om et verk av Gud!

   En bolig for Den Hellige Ånd! Gud bygger et tempel, og dette tempel er dere, sier apostelen. Og så skriver han videre: «Dere er dyrt kjøpt (til en høy pris).» Tenk - kjøpt! Den synd, dette onde kjød, som du og jeg ikke har maktet å overvinne og frigjøre oss fra, det er vi kjøpt fri fra. Det er betalt!

Det Abel vitnet om ved sitt offer, det er nå skjedd! Løsepengen er betalt, det er Jesu blod, og Gud er forsonet, NÅ! Stans for det lille, men å så betydningsfulle ordet «er,» i denne sammenheng. Er forsonet! Ikke mer og mindre ettersom det lykkes for meg og deg, eller ikke, men ved Jesu blod! Det er vår frelse! Her har Gud skilt lyset fra mørket.