«Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus»! (v.2). Det hilser han disse hellige og troende i Kolossæ med. Det skal vi komme tilbake til, men da først stanse for begrepet, nåde. Hva ligger i ordet og begrepet nåde? Hva beskriver det, og hvem er i behov av det?
   Nåde beskriver noe av det fineste som er å oppleve i denne verden. Det vil si å få det du ikke fortjener - noe du ikke har arbeidet for eller gjort deg fortjent til ved noen innsats av noe slag, men tvert om, noe du får til tross for at du har gjort det motsatte av det som fortjener ros og lønn. Nåde er altså kun aktuelt der hvor noen står i gjeld, hvor noen skylder noe - med andre ord, der hvor noen rettelig kan trekkes for domstolen fordi de har forbrutt seg, eller ikke gjort opp for seg. Der - og kun der - kommer nåden inn som en aktuell løsning! Der hvor det er noen fortjeneste fra vedkommende, der er ikke lenger tale om nåde, men lønn! Det vil si, at du får som fortjent! Tenk om vi i bønn til Gud kunne øvd oss mer på å skjelne mellom nåde og lønn! Jeg er viss på at det ville bli til stor gevinst for oss!
   Eller som apostelen uttrykker det her: «Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand.»

   Og nå - etter det jeg nå har forkynt, så burde det komme som en bombe på oss egentlig, det jeg nå skal peke på, for det første fordi det er så få som lever der, og for det andre at vi er så sløve til å høre hva som egentlig blir sagt. Men hør nå! - han hilser disse hellige i Kolossæ med: Nåde være med dere!
   Vi spurte jo nettopp - hvem er i behov av nåde? De hellige? Nei, hvem kunne tenke det! - men ja, nettopp!
   La det få synke inn og forhåpentligvis feste seg der inne mer og mer - da må det jo være tale om en annen slags hellighet, enn hva vi naturlig og umiddelbart tenker, ikke sant? Hellige i behov av nåde! Men da er de jo syndere? Synder og hellig! - er det mulig? Ja, takk Gud! - det er mulig! Derfor skal du til himmelen!

   Men nå skal vi stanse noe for dette som gjerne kalles helliggjørelse, et sant og ekte kristenliv - og da i betydningen en kristelig livsførsel og et sinnelag av Kristus.
   Da er det nok noen skuldre som synker noen hakk, og noen stille sukk som stiger opp fra denne forsamlingen og, skulle jeg tro. Det blir likesom så vrient for mange - særlig for dem som har spesielle svakheter og tilbøyeligheter, urene lyster, som Skriften kaller det, et hissig temperament, og vi kunne fortsette med det ene og det andre.
   Men hva ser du, når du tenker på et sant og ekte kristenliv? Jo, du ser vel synderen som flyr til Jesus med sin nød, ikke sant? Og da er vi nettopp ved kjernen! Her er det som er en hemmelighet for vårt åndelig blinde sinn, inntil Herren lar sitt lys skinne inn, som vi leser det av salmisten i Sal 36:10: «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.»
   Altså, hos Ham som synderen flyr til i sin nød, er livets kilde! - ja, Han er i egen person livets kilde, som Han sier der Han klager over at folket har forlatt Ham for noe annet i Jer 2:13: «Meg har de forlatt, kilden med det levende vann.»
   Det er også her Jesus åpenbarer seg som nettopp denne livets kilde, der ute ved Sykars brønn i Joh 4, idet Han tilbyr denne samaritanske kvinnen det levende vann - og sier i Joh 7:38-39a: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.» Om den Ånd de skulle få! Å Gud! - at vi måtte se det klart! Det er Ånden som lever sitt liv i den troende! Det er Han som gjør det! Og det skjer kun der hvor du flyr til Ham i sannhet! - det vil si, som den fortapte synder du er, men i tro og tillit til Hans ord, at du tross dette, og samtidig er en hellig!

   La oss se hva denne teksten sier om dette forunderlige kristenlivet. Jeg bare siterer og peker på, for deg.
   La oss bare begynne med å stanse for apostelen selv, og hans tjeneste: «Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel.» (v.1). Ikke av seg selv! Ikke av noen egen fortjeneste! - nei, det skjønner vi godt som kjenner apostelens fortid! - men ved Guds vilje!

   Paulus skriver her at de takker Gud for disse troende i Kolossæ: «For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærlighet dere har til alle de hellige!» (v.4). Ja, så fint! Og vi ville gjerne tenke: Så flinke og gode kristne! Men hvor kom det fra, det som apostelen roser? Jo, da må du lese videre: «- på grunn av det håp som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet.» (v.5). Alt i en kristens liv som kan roses i denne sammenheng, er frukt! - frukt av noe! Det vil si, en følge av noe! - en konsekvens!

E.K.

   «For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det - det - bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet.» (v.6).
   Guds nåde i sannhet! - det må vi vel ha lov å kalle et vidunderlig uttrykk! Og fra den dagen av bar de frukt, vitner apostelen. Merk deg det!

   Og så skal jeg gå noe raskere gjennom resten og vise det samme velsignede mønster hele veien: «Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden.» - kjærlighet i Ånden! Du hørte det vel? - «Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dag vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så» - altså ved det - «dere kan vandre verdig for Herren, til behag for Ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning» - ved hva? - Jo, «gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet.»
   Å holde ut og gå videre med tålmodighet, tross at en mang en gang kan ha lyst til å bare gi opp det hele - livet kan jo by på så mangt - det skyldes ene og alene at Herren holder oss oppe gjennom alle ting, og ikke at vi i en veldig Guds kraft likesom beveger oss på toppene hele veien.
   Og det bare fortsetter i samme spor, vet du. «Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset.» (v.12). Ja, kjenner du ikke trang da til virkelig å prise Ham? Prise Ham, Faderen, Han som har gjort meg skikket til å få del i de helliges arv i lyset, ved at Han sonet mine synder, og renset meg fra all urettferdighet i sin Sønn, Jesus Kristus! Han har gjort det! - som vi leser av neste vers i teksten her: «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» Han fridde oss ut, og Han satte oss over! Å, vi kunne jo talt i timevis, for ikke å si dagevis om dette - og ifølge Skriften skal vi prise og opphøye Ham i all evighet der fremme, hvor vi får hel og full innsikt i dette. (v.13). Og så kommer det likesom som en grand finale i det fjortende og siste vers i teksten vår her: «I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.» (v.14). Å, hvor vi er satt på sidelinjen her! Takk Gud for det! Tenk nå for alvor på det - vår forløsning er syndenes forlatelse!

   Ta det til deg nå, det som ble et kjerneuttrykk for de lutherske reformatorene, da de nettopp lærte å kjenne Guds nåde i sannhet: Samtidig synder og rettferdig! Bare Paulus' hilsen til kolosserne her bekrefter nettopp dette, idet han hilser dem med nåde! Det bekreftes igjen av den bønn Jesus lærte sine å be: Og forlat oss vår skyld!» Skyld! Det setter en brå bom for alskens svermeri, som det er flust av i dag! Så fortvil ikke, du som ser sant på deg selv, og nettopp av den grunn sliter med å tro evangeliet for egen del! Troen er av Gud, og la Han få lyse for deg! Ta imot Ordet, som er kilden med det levende vann, og ikke dine egne tanker om saken, som er sprukne brønner i denne sammenheng.

   Jeg nevnte hellige i behov av nåde, og hva det var et vitnesbyrd om - i den katolske kirke har de hellige/helgenene ingen behov av nåde - de har tvert imot et slikt overskudd av dyder og gode gjerninger at de kan dele ut til andre, som måtte være i mangel.
   Falsk åndelighet! Det kan du se bare av disse apostelens hilsener til de forskjellige menigheter. Den eneste menighet som ikke får denne hilsenen er galatermenigheten som nettopp ville rettferdiggjøres ved lovgjerninger.
   La oss heller takke Gud for det lys de lutherske reformatorene fikk: Samtidig synder og rettferdig! - det rosenianerne vitner: «Helt fortapt i meg, helt frelst i Jesus!» I begge tilfelle - helt!