«Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet.» (v.1).
   Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet! Altså skal du være klar over dette, at du har det samme i deg du, som denne din medvandrer nå har falt for. Ellers hadde jo denne advarselen vært meningsløs, ikke sant? Derfor oppfordres du også til å hjelpe til rette med saktmodighets ånd. Det vil si, en ånd som ikke opphøyer seg på noen måte, men er klar over virkeligheten, og derfor er ydmyk og engstelig overfor disse kreftene, som bor i oss alle, og som på forskjellig vis lokker og drar oss til synd, den ene til dette og den andre til noe annet. Som det også pekes på i teksten her - overrumplet av en eller annen synd.

   Når Guds ord taler så mye om synd, og endatil vitner om Jesus at Han kom hit til jord med den primære oppgave å frelse sitt folk fra deres synder (Matt 1:21) – så la også oss tale noe om det.
   I våre sammenhenger taler man jo ennå om synd – iallfall andres – og da gjerne om det åpenbare. I dag tales det jo veldig mye om homofili. Er det synd? Ja visst! Guds ord kan jo ikke bli klarere enn hva det faktisk er om den saken. Men djevelen kommer alltid på den samme måte som første gang: Har Gud virkelig sagt? Med andre ord: Har Han ment det akkurat slik?
   Tyveri – er det synd? Ja, det kommer jo helt klart inn under det vi kaller åpenbare synder! Men det er mange måter å stjele på. Det er ikke bare å rappe lommeboka til naboen din, for å si det slik. Det vil altså si det helt opplagte. Du får betalt for å utføre en jobb, men sluntrer unna nå og da, for ikke å si ved enhver gitt anledning, går for tidlig fra jobb osv. Hva tror du det er? Eller å stjele en annens ektefelle – både hor og tyveri på samme tid!
   Og hva med nettopp hor. Hva er det? Det er synd, og innebærer det vi nettopp pekte på – ekteskapsbrudd, seksuelt samvær uten å være gift med vedkommende, og ikke minst i tanke og fantasilivet, hvor en så ofte kan gripe seg selv i å synde med vitende og vilje. Du kan rygge tilbake for det, da det plutselig går opp for deg hva du holder på med - men det kommer igjen og igjen. Du vet det er synd, men ...
   Det var dette som gikk opp for disse fariseerne og skriftlærde som kom trekkende til Jesus med denne kvinnen som var grepet på fersk gjerning i hor, og ville ha henne dømt. Og de eldste gikk bort først, da Jesus møtte dem med ordet – den som er ren kan kaste den første sten.
   Og da ser vi det fenomen som skjer når ethvert menneske vil rettferdiggjøre seg selv for Gud. Vi kunne nå fortsatt med forskjellige av disse åpenbare synder, og ikke la oss bagatellisere disse, for det gjør ikke Herren – men la oss se nærmere på den synd som åpenbares hos disse fariseerne.
   De gikk bort skamfulle med uforrettet sak da det gikk opp for dem at de selv hadde begått denne synd mang en gang, om ikke i praksis, så iallfall i tankene og lystene. Denne synd så de nå, men her var en alvolig synd, som disse menneskene ikke så, verken den gang eller i dag. Dette at de trakk en synder for dommen, da de selv var skyldige etter loven. Det vil altså si: Hykleriet!

   «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste.» (v.7).
   Dette ordet har du  nok ofte hørt sitert, og da gjerne i forbindelse med de før nevnte synder av forskjellig slag, men hør nå Ordet her, hva som pekes alvorlig på – hvem er det som fremfor alt sår i sitt kjød, og må høste fordervelse av det? Vi kan jo svare veldig kort på det ved å si – alle som ikke kan ta dette Paulus' ord i sin munn i sannhet, det vil si, den som ikke kan vitne dette av hjertet: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (v.14). Altså, ikke av noe annet!

   Hør det gjerne igjen, for det går sent opp for oss, hva han egentlig sier: Ikke av noe annet! Altså bare av dette som skjer på korset, hvor Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam, soner hans synder! Du ser, han sår ikke det minste frø i sitt kjød! Han venter seg overhodet intet derifra! Som han jo også kraftig understreker i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.»
   Det var dit han hadde ført disse galaterne ved sin forkynnelse, det vil si, det budskap han hadde mottatt av Herren selv. I Rom 1:5, kan vi lese: «Ved Ham (Jesus) har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for Hans navn.»
   Virke troens lydighet! Nå hadde han fått ført dem dit, at deres hjertes vitnesbyrd var: «- det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» Men så skjedde det noe – noe meget alvorlig, noe dødelig! Og denne dødelige slangegiften er så vanskelig for oss å oppdage, fordi den går som hånd i hanske med vår natur. Han peker på det i vers 12a: «Disse som søker å ta seg godt ut i kjødet.» Ja men, er ikke det en bra ting da? - bør det ikke regnes med om noe rosverdig? Nei, ikke i det øyeblikk du regner deg det til gode, innfor Gud!
   La meg bare få stille deg et enkelt spørsmål her: Dersom du regner noe med den slags – det fine livet du nå engang lever, påpasselighet og rettskaffenhet og lignende -

lever du da i dette at det skal være langt fra deg å rose deg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors? Eller hva mener du?
   Våger du å gå så innpå klingen med Guds ord, så møter du gjerne alle disse – Ja men! Jo da, det er så, men ...! osv. Nei, det er ikke noe men her! Enten er det Jesus alene, og da er dette Paulus' utsagn ditt hjertes vitnesbyrd, eller så er det du alene, og da ender du i den evige fortapelse. Du er da under Guds dom der du sitter nå! Du forkaster jo Jesu Kristi evangelium som noe utilstrekkelig - noe du må legge noe av ditt eget til om det skal bli fullstendig! Men svært mange av oss makter ikke å leve under en slik vedvarende dom over vårt eget i lengden, så vi glir bort fra denne sanne kristendom - den sunne lære som Skriften kaller det - til vår egen religiøsitet. Den er mer tilpasningsdyktig, vet du, og aksepteres mer av både den åpenbare og den religiøse verden. Du tas lettere inn i varmen, men det ender i ilden! Det er et bedrag!

   Ordet om korset er sjeldent å møte også i den troende forsamling, som noe mer enn et populært munnhell i beste fall! Å jo da, vi mener jo det! Men det er forskjell på å mene noe og å leve det!Det er nemlig så radikalt egentlig at en tar ikke imot det uten ved Åndens åpenbaring!

   Det står også om hvorfor disse judaistene forførte galaterne med dette tillegget - «bare for at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.»
   De visste altså det, at korsforkynnelsen førte til forfølgelse, og det var ikke det de ville ha! Det var ikke den kristendommen de ville ha, for å si det på den måten. De ville regnes for noe, for å si det enkelt, og ser ikke at dette nettopp er en frukt av fallet!

   Hør nå til slutt, hva apostelen forkynner her: «For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Og så mange som går frem etter denne rettesnor - fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» (v.15-16).

   Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.

Av nåde!

E.K.