Til frihet har Kristus frigjort oss! Vi kan også si det på denne måte: Til hvile har Kristus frigjort oss! Vi hører kallet fra Jesus i Matt 11:28 - og det er også det samme kall som går ut til deg: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
   Men det er jo meningsløst å kalle den som ikke er trett og har tungt å bære til hvile. Det sier seg jo selv. Her gir det mening det Jesus sier i Matt 9:13b: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» I Matt 9:12: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.» Her hører vi hva syndere det er tale om - det er de hos hvem sykdommen, såret, er blitt åpenbart for dem selv. Og i Luk 19:10: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.»
   Ja, den synder som har sett sin sykdom, og sin totale hjelpeløshet når det gjelder å lege denne sykdommen, og samtidig er seg levende bevisst at denne sykdommen fører meg i fortapelse, han har virkelig ondt og tungt å bære.
   Da kan du høre Herrens kall igjen: Til frihet! Til hvile!

   Galaternes åndelige retning nå - å ville basere sin frelse og sitt samfunn med Gud også på lovgjerninger - om det skriver apostelen her: «Denne overtalelsen kom ikke fra Ham som kalte dere! (v.8). Med andre ord: Det var da ikke dette Han kalte dere til! Å gjøre seg strev og møye med å gjøre lovgjerninger, kan da vel ikke kalles hvile! Av og til må vi tales til enkelt som til barn, for at det skal gå opp for oss hvor absurd det ofte er det vi foretar oss.

   Det er en ting som er viktig å få frem her, for her er det de som i en vrang forståelse av hva evangelisk er, går fullstendig feil - det er ikke galt å gjøre lovens gjerninger i seg selv. Det er da ikke galt å la være å stjele! Det er da ikke galt å ikke drive hor! Det er da ikke galt å ikke slå ihjel, og slik kunne vi fortsette. Nei, vi hører jo straks, forhåpentligvis, hvordan det høres ut. Det som er godt kan aldri bli ondt i seg selv. Når blir dette galt da? Når du ved disse gjerninger vil sikre deg en bedre plass innfor Gud, enn Han allerede har sikret deg ved Lammets blod! Da synder du mot selve evangeliet! Da forkaster du Guds usigelige Gave! Da setter du Guds offer til sides for egne gjerninger! Som han skriver i teksten vår her: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden.» (v.4).
   Vi kan også si det slik uten å begå vold mot selve saken: Dere har skilt dere fra Kristus! Dere har steget ut av nåden! Dere er selv skyld i dette altså! Han formaner dem jo her til å stå fast i den frihet de er frigjort til! (v.1). Som også Jesus sier i Mark 13:5 og Luk 21:8: «Se til at ikke noen fører dere vill!» og: «Se til at dere ikke blir ført vill!»
   Se til! - sier Han.

   Den formaning vi nettopp leste, den er disse som reiser omkring og er så glade i å forkynne nettopp lov og formaninger, bemerkelsesverdig lite glad i: Stå fast i den frihet dere er frigjort til! Stå fast på evangeliets grunn! Hold urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp,» som vi leser det i Hebr 10:23! Eller som vi leser i Åp 3:11: «Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.» Med andre ord - hold fast på den gave Gud har gitt deg for intet! - og hør: Intet mindre enn en krone! Det vil si, en umåtelig høy stilling hos Ham!
   Merkelig at de skal være så lite opptatt av disse formaningene, de som ellers elsker å formane, ikke sant?
   Lar du deg føre bort fra dette - og dette er da friheten i Kristus - så har du ingen unnskyldning!
   Hør den alvorlige, strenge og sanne dommen apostelen uttrykker her: «Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere!» (v.2).

   Nå er omskjærelse i seg selv ikke noe som er aktuelt for oss, skulle jeg tro - så for å få en rett forståelse av det apostelen forkynner her, må vi ta for oss hva denne handlingen var i deres tilfelle - en gjerning som ble lagt til den Jesu gjerning som allerede var fullbrakt! Da rykker det straks nærmere oss, ikke sant? Det gjelder jo en hvilken som helst gjerning, egenskap eller kvalitet hos oss, som legges til! «En liten surdeig syrer hele deigen,» leste vi her. (v.9).
   Da kommer du i gjeld igjen, du som har fått all din gjeld betalt og utslettet i Kristus. Hør bare hva Paulus skriver her: «Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven.» (v.3).
   Hele loven! Det er jo det samme som apostelen Jakob skriver i sitt brev - Jak 2:10: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.»

E.K.

   Hvilken håpløs stilling å komme i! Det er den håpløse stilling den vantro verden befinner seg i - det er tragisk - men tenk en som har vært frigjort fra dette ved Kristi offer, og så vender tilbake til det! - det er mangedobbelt tragisk!

   I vers 5 her, leser vi dette velsignede: «For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om.» Hvilken rettferdighet er det tale om her? Da må vi tilbake til profetien om Jesus hos profeten Jeremia - Jer 23:6: «I Hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»
   Det er tale om Jesu Kristi rettferdighet som Gud i sin nåde tilregner oss syndere. Som vi ser det av blant annet 2 Kor 5:21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» Og Rom 5:19: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.»
   Ser du det? Ja, så stå også fast i det, formaner Herrens ord!

   Du må da som en kristen både det og det, blir det ofte sagt. Hva kan du svare dette kravet med? Nei, jeg må ikke noe som helst, for alle de gjerninger, gode egenskaper og kvaliteter som kreves, det er allerede gitt meg i Jesus! Jeg kan hvile! Jeg er fri! Jeg står i en frihet Kristus selv har frigjort meg til! Og når det er ingen ringere enn Han som har gjort det, og gitt meg det som en uforskyldt gave, av nåde - da må jeg vel ha lov til å glede meg over det, og i det, ikke sant?
   Noe annet er det å si med et noe gammelmodig ord: Det sømmer seg for en kristen osv., eller det sømmer seg ikke for en kristen osv. Tenk på den høye stand du har fått! Du er et Guds barn! Men dette fordi du er - ikke for å bli! Du kan ikke bli noe mer for Gud, enn hva du allerede er ved troen på Jesus! Holder du fast på det, da står du også fast overfor det som vil dra deg bort fra den grunnvollen.

   Vi hører så ofte - og da særlig i det vi med et samlebegrep gjerne kaller reformert hold, det vil si, ikke luthersk hold, men også blant såkalte lutheranere - et klart vitnesbyrd om Jesus og Hans gjerning - og da får vi tro, eller iallfall håpe i det lengste, at de tross alt har livet - men når det kommer til livet som kristen, blir de straks mer famlende eller arrogant fremfusende, alt ettersom, på en vei som er åpenbart feil.
   Men selv om disse har livet tross alt, så skjønner vi at de står i en særlig fare for å gå i den samme felle, som galaterne endte i. For det er noe som ikke har falt på plass for dem! Når de taler om livet, så hører du gjerne om ledelse, følelser, bønnesvar, opplevelser av forskjellige slag, og lignende - de er likesom fremmede for kraften i Ordet - Ordets opplysende kraft. Det som Herren taler til sine troende gjennom!
   Herren klager i Hos 7:11, over Efra'im: «Efra'im er blitt som en enfoldig due, uten forstand. De kaller på Egypt, de går til Assur.»
   Egypt og Assur! Flyr hit og dit, hvor Herren ikke er altså! Enfoldig due uten forstand! Jeg må be, når jeg leser slikt: Det er vel ikke meg, Herre! Uten åndelig forstand! Flyr hit og dit på søk etter det som kun finnes i Herren! Eller på søk etter det Herren aldri har tenkt å gi deg! Og så ser og oppfatter du ikke det Han virkelig har tenkt å gi deg - eller allerede har gitt deg!
   Mye av det som preger kristenheten i dag, er dette at man famler, åndelig sett, eller at man er ført ut på en grunn som ikke holder! Hvor Jesu navn er et navn som sitter i hodet og i munnen, men ikke er blitt den grunnvoll for hjertet som Gud har gitt Ham til å være for oss. I 1 Kor 3:11, skriver Paulus: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.»
   «Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten?» Det er apostelens vekkerop til dem her. Dere er ikke lenger lydige mot sannheten!
   Du trenger ikke legge noe til - altså noe utenfra - for den tro som er av Gud, den er virksom i kjærlighet, som han minner dem om her i det 6 vers. Alt annet er døde gjerninger! - og: «En liten surdeig syrer hele deigen.» (.9).

   Til slutt - Gud velsigne oss til å være tro mot den formaning apostelen kommer med til oss her: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.»