Paulus vitner her for menigheten – ikke bare efesermenigheten, men for Kristi menighet til alle tider – med andre ord også for oss, at han har mottatt en åpenbaring fra Gud, en åpenbaring av noe som har vært skjult fra evige tider i Gud! Nå skal altså denne hemmelighet – som her kalles Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten – som først har fått den åpenbart - bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Altså er denne hemmelighet blitt kunngjort – ikke bare her på jord, men også i himmelen - at hedningene – det vil si, du - er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.
   Du hørte fra teksten at denne hemmelighet har vært skjult fra evige tider i Gud! Skjult, men altså åpenbar i Gud! Det vil si at dette har vært Guds vilje fra evighet av, at du skulle få være medarving, og høre til legemet som er Kristi menighet! – og døren inn til denne evige saligheten ble åpnet ved Jesu Kristi gjerning på jord – det som kalles evangeliet! Evangeliet er kort sagt, rett og slett Jesu gjerning på jord! Det er viktig å få med seg – evangeliet er spesifikt det som er skjedd ved Jesu gjerning her på jord, verken mer eller mindre!

   Det apostelen har fått åpenbart, og som har gjort at Han i det hele tatt har denne tjenesten å være Jesu Kristi apostel, det er dette som er skjedd ved Jesus! – hva som er gitt deg ved Ham!
   Men da skjønner du vel forhåpentligvis at du kommer for sent med dine gjerninger, din vilje, dine bestemmelser osv., for når ble du forutbestemt til dette? – jo, det var nettopp hva apostelen fikk innsyn i – i Gud fra evige tider! Prøv nå å fatte det - at nettopp du har levd i Guds tanke fra evige tider! Som vi også leser om det i Ef 1:4: «For i Ham (Jesus) har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt.» - hvilket vil si nettopp i evigheten!

   Det var ikke i orden med oss, vi trengte bare en reparasjon i en mesters hånd, en som kunne kunsten å stemme strengene som lå slakke på bunnen. Dette kan du høre mye av også i noe som gir seg ut for å være kristen forkynnelse, men dette er noe som preger alle hedenske religioner, de går alle ut på at mennesker tas hånd om og bringes fra dårlig til god – men Jesus driver med noe ganske annet, Han gjør levende av døde, for det er nemlig vår situasjon som falne mennesker, vi er døde! Vi kan jo pynte et lik til det fremstår svært så vakkert, men det er fortsatt et lik, det vil si, uten liv, og da blir jo dette bare ufattelig vemmelig! Det er dette feilslåtte som alle disse hedenske religionsstifterne har drevet det til, Paulus henger ut og avslører i Ef 2:1: «Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.»
   Har Han gjort levende, skriver han, og eneste rimelige grunn til å måtte gjøre det, må jo nødvendigvis være at vi i utgangspunktet var døde! Og en død kan som kjent ikke gjøre noe verken for sin egen del eller andres.

E.K.

Han kan ikke bestemme seg for noe som helst, og absolutt ikke følge bestemmelsen til gjerning! Nei, Gud hat i sin nåde og miskunn gitt oss livet for intet i Jesus! Det har altså fra evighet vært Hans vilje for oss! Hør nå – apostelen har fått det åpenbart av Herren selv! Skulle du da ikke være fornøyd med det og si Ham takk?
   Han som i 1 Kor 15:45, kalles en levendegjørende ånd, eller en ånd som gir liv, som det oversettes nå, tar bolig i deg ved dette budskapet, dette Åndens ord, og du får liv i Ham! – liv i Guds Sønn, det er sant kristenliv! – ikke ditt liv og utfoldelse av det, men det liv Han lever i deg!
   Det er altså rett og slett tale om noe så radikalt som oppvekkelse av døde! – og dette var Hans forsett fra evige tider, som Han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre, leser vi her i teksten vår. – og merk deg hva som sto her: «- som Han fullførte!» Det er fullført, som Jesus også roper det ut på Golgata: «Det er fullbrakt!» Men det var Han som gjorde det!
   Da er det jo guddommelig sannhet, det Lina Sandell skriver i sangen sin: «Når du alt er nådig, Så kjem mitt strev for seint!»

   Du kan stadig få høre: Det tales så mye om synd! Det vil med andre ord si – det tales for mye om synd? Hvor kommer dette fra egentlig? – jo, vi skal se at det kommer nettopp av synden!
   Vi vet jo ut fra Guds ord, at Gud ikke kan tåle så mye som et snev av noe urent, og er derfor en fortærende ild imot all synd! Det innebærer jo at vi ikke kan leve med Gud ut fra noe i oss selv, for ingen av oss vil vel hevde å ikke engang ha et snev av synd? Altså hva stikker så denne vemmelsen mot forkynnelse av synd i da? – jo, at vi nettopp som en følge av syndefallet ønsker å leve ut fra egenskaper i oss selv, og ikke være så totalt fordømte ved det som bor der, at vi må ha livet, renheten, syndfriheten i en annen person! Vi vil fremstå uten dette behovet for mellommannen!
   De religiøse, det vil si, de som er kommet inn på et falskt grunnlag, har alltid hatt imot dette, men hør hva Luk 15:1, forkynner om den tids tollere og syndere: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» De elsket det de hørte av Ham, og det er ikke annerledes i dag! De ender ikke opp med en gudfryktighets maske, men med et hjerte i inderlig og fortrolig samfunn med Jesus, Han som lot seg korsfeste i deres sted!
   De kan ikke berømme Ham nok for Hans verk, for det var for dem Han fullbrakte det!
   Så om du sitter så varm om hjertet eller du sitter her så kald som en istapp, så forandrer ikke det et fnugg på det som skjedde på Golgata!
   Måtte det få løfte blikket ditt dit opp!