Det jeg nå skal ta for meg blir mer et uttrykk for hva Guds ord lærer om et bestemt emne enn direkte forkynnelse, om vi kan si det er noen forskjell på det i det hele tatt. Emnet er iallfall spørsmålet om de troendes tilstand etter døden, frem til Jesu gjenkomst, og den endelige opprettelsen av Guds rike i himmel og på jord.

   «Trøst da hverandre med disse ord,» skriver apostelen til de troende i Tessalonika her. Men det han skriver her – ja, det kan selvsagt bli til trøst for enkelte, at en dag skal de vekkes opp igjen – men for de aller fleste blir det neppe til noen veldig trøst, at de skal gå inn i en totalt ubevisst tilstand fra det øyeblikk døden inntreder.
   Det er jo to syn ute og går i kristenheten, når det gjelder dette – og dette er det ene av dem. Det andre er at vi går hjem til Herren, når dette skjer, og lever videre der.
   Det mest sannsynlige av disse to er absolutt det siste ifølge Guds ords eget vitnesbyrd om saken.
   Vi kan ta for oss noen av disse. Et av de mest kjente er Paulus’ egen tale, der han i Fil 1:23b, skriver: «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.»
   En vil jo umiddelbart forstå dette – «å være med Kristus» - som beskrivelsen av en bevisst tilstand.
   Et annet tilfelle finner vi der Jesus taler til den ene røveren ved siden av Ham på korset - Luk 23:43: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» I dag!
   Paradis er beskrevet som en mellomtilstand for de troende, mellom deres fysiske død og fullendelsen da også deres legeme forenes med deres sjel, likesom dødsriket er beskrevet som en mellomtilstand for de vantro mellom deres død og den endelige dommen.
   Vi leser også om Stefanus, den første kristne martyr, at han så opp mot himmelen, før steinene fra de vantro lovtrellene haglet ned over ham, og utbrøt - Apg 7:56: «Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!»
   Jesus som ifølge Hebr 1:3, satte seg ved Majestetens høyre hånd, etter å ha fullført renselsen for våre synder, Han sto nå ifølge Stefanus’ vitnesbyrd ved Guds høyre hånd!
   Dette er gjerne beskrevet som at Han reiste seg for å ta imot Stefanus. Er ikke det et trøstens ord? Men Stefanus' legeme ble liggende igjen på jorden!
   I Jos 1:1, leser vi: «Da Herrens tjener Moses var død, sa Herren til Josva, Nuns sønn, Moses' tjener osv.» Da Herrens tjener Moses var død! Han døde med andre ord, den fysiske død, og ble begravet et sted bare Herren kjenner – men i Luk 9, kan vi lese om Jesu forherligelse på berget Tabor, at Moses og Elias viste seg sammen med Ham og talte med Ham om Hans bortgang (v.31), det vil si, den måte Han skulle dø på! Moses var altså levende hos Gud etter sin bortgang!
   Det er jo også nettopp hva Jesus sier til de vantro saddukeere i Matt 22:31-32: «Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.»
   Nå vet vi jo at både Abraham, Isak og Jakob døde og ble begravet her, og deres fysiske levninger finnes altså ennå her på jord et sted, men deres sjel gikk hjem til Herren for å leve med Ham. Bare ett menneske av de mange milliarder, har opplevd legemets oppstandelse til nå, og det er Han som i egen person er dødens overvinner Jesus Kristus!

   I Åp 6:9-11, leser vi en underlig hendelse: «Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang, hvit kjortel. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle bli slått i hjel likesom de selv.»
   Ropte med høy røst! De var tydeligvis levende nok! – men hva så Johannes her? – han så deres sjeler, står det. De var ennå ikke forent med sitt legeme. De var blitt slått i hjel her på jord, leser vi, men altså høyst levende hos Gud!

E.K.

  Det er vel det som kan forvirre oss noe, at Skriften taler på forskjellig vis, fordi legemets oppstandelse er ennå ikke skjedd. Vi skal forenes igjen med det legeme vi hadde her på jord, men det skal forvandles, står det, til et herlighetslegeme likt det Jesus hadde i sin oppstandelse, som vi leser i Fil 3:21: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft Han har til også å legge alle ting under seg.»
   Han skal ikke gi oss et nytt legeme i stedet for det vi har nå, men forvandle det, forvandle det til det fullkomne – et herlighetslegeme!

   I Joh kapittel 11, kan vi lese om at Jesu venn Lasarus var død, og Jesus kommer til hans to søstre Marta og Maria. På Jesu ord om at deres bror skal oppstå fra de døde strekker Marta seg så langt, at hun jo tror at han skal oppstå på den siste dag, men da sier Jesus noe vi skal merke oss nøye – vers 25: «Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.»
   Jeg er! Han er, i sin egen person, oppstandelsen og livet! Derfor - den som tror på meg, skal leve om han enn dør! Vi har jo allerede ved troen fått del i Ham som er – ER – oppstandelsen og livet! Derfor, som Han også sier i Joh 8:51: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen tar vare på mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.»
   Altså, du som blir i ordet om Ham, som tar din tilflukt til Ham – hør! – du skal ikke engang se døden! – langt mindre bli i den!
   Var det noen trøst i det? Den står der riktignok som en siste fiende, men det er en slagen fiende! Jesus brøt brodden av den på Golgata kors, der Han tok døden med seg dit den hører hjemme, men gjenoppsto selv til livet, det evige! Det er det Han nå rekker deg som en uforskyldt gave i evangeliet! Vender du ryggen til dette vil du en dag få oppleve at dødens brodd er høyst virksom fremdeles, utenfor Kristus! Det er bare i Ham den er overvunnet, som vi synger i påskesalmen: «Deg være ære, Herre over dødens makt! Evig skal døden være, Kristus underlagt!»
   Da kan du vel hente deg trøst ut av dette Paulus budskap til tessalonikerne? Som han skriver – vers 1: «Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp.»
   Sørge, ja, vi har lov til det! – selv Jesus gråt ved Lasarus’ grav, men ikke sørge som de andre, de som ikke har håp!
   Kan hende du ikke vil rope så høyt om din tro, som enkelte gjør – den synes så skrøpelig, når du riktig skal kjenne etter, og særlig når noe alvorlig står på, men ditt håp er nå rettet på Jesus iallfall. Jeg skal si deg nå til slutt, hva Skriften vitner om dette ditt håp. Det kan du lese i Rom 8:24a: «For i håpet er vi frelst.» Hørte du det – er vi frelst! Et slikt håp rettet mot Jesu person, er en frelsende tro!

   Men apostelen taler altså her om noen han kaller de andre – de som er uten håp, som han skriver. Mange av disse får et falskt håp gjennom mye av denne søtladne kristendomsforkynnelse, det er så mye av i dag. Men som en kristen er du forpliktet til å holde deg til hva Guds ord forkynner også om den saken – de er uten håp, og til dem lyder det tvert imot - Hebr 10:31: «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» Ikke noe å se frem til, med andre ord!
   Det skrives fort vekk: Hvil i fred! - over kjendiser og andre som er avgått ved døden, uten at det er noe som helst som tyder på at vedkommende har hatt med fredsfyrsten å gjøre, men kan hende tvert imot til og med. Et fromt ønske kan det være, men ingen hviler i fred uten Han som skapte fred!

   La oss gjenta Paulus’ ord til de troende, til slutt nå: «Trøst da hverandre med disse ord!» Ja, gjør det, det er nemlig Guds sanne vitnesbyrd!