|
Det
er et vanskelig ord for mange kristne dette her, skal vi ikke kunne si
at noe er rett og noe er galt da? Det er jo Guds eget ord som lærer oss
at noen ting er galt, og da må det vel være rett å si det!
Ja, og det er heller ikke det apostelen tar fatt i her
- som alltid så pløyer Guds ord dypere enn til disse ytre synlige og hørbare
ting: «- det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og
marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Hebr 4:12).
Dette er jo en beskrivelse av det dypeste i mennesket,
selve menneskets vesen: - hjertets tanker og råd. Det er
hva Ordet tar sikte på! - Det er inn dit det vil. Paulus
vil inn og avdekke sinnelaget. Med hva sinnelag er
det du sier det du sier? - Har du klatret opp på en høyde, hvor du selv
går fri for den dom du feller over andre? Er det i så fall Guds dom som
har satt deg på den høyden, eller er det et sted du har plassert deg selv?
Det er én ting som særlig avslører dette sinnelaget,
som ikke er av Gud - det er når du ser på hva et menneske har foretatt
seg, og sier: Dette kunne aldri jeg ha gjort!
Du ser, du kan ikke si dette, uten å heve deg selv opp.
Du sier: altså finnes det noe godt i meg, som ikke finnes i ham eller
henne, siden de kunne gjøre det jeg aldri kunne.
Hvordan stemmer det med hva apostelen forkynner noe
lenger ute i Romerbrevet: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.»
(Rom 7:18).
Hva er godt i deg, Paulus? Hva svarer han? Intet!
Det finnes ikke!
I 1 Johs. brev, står det: «Dersom vi bekjenner våre
synder.» (1 Joh 1:9). Det betyr i virkeligheten: Dersom vi sier det
samme om synden, som Gud gjør. Altså, vi er blitt enige med Ham! Men om
hvilkes synder? - De andres? - Nei, våre! «Dersom
vi bekjenner våre synder! Og idet vi holder fast ved
det, blir det en dom over verden, men da er det ikke vi som
dømmer dem, men Guds ord, det vi etterfølger. Vi feller da
ikke dommen over andre, men tvert imot tar den inn over oss selv!
«Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse
for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå
ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving
til rettferdigheten av tro.» (Hebr 11:7).
Ved den ark han bygde! - fordømte han verden.
Ved at du selv tar din tilflukt til Ham, og regner Ham
som din eneste redning og rettferdighet, fordømmer du verden, for du sier
jo da i virkeligheten: «Det er ikke noe her i meg som menneske, eller
i verden forøvrig, som kan bestå for Gud.»
Dersom du sier det motsatte, at det finnes da noe godt
i oss også, det er da ikke så galt, da forfører du verden til å tro det
samme, og at den da ikke trenger noen hel og full omvendelse. Du blir
altså ikke det lys og salt for den som du skulle være. Nei, nettopp fordi
vi ikke finner noe godt her i oss selv, derfor må vi ta vår tilflukt til
Ham i stedet.
Dette forsøker mange å få verden til å like, en prøver
å gjøre kristendommen populær og tilforlatelig for verden. Men den sanne
kristendom er en dødsdom over verden! - Og hvem tar imot en dødsdom med glede?
- Vi må omvende oss til Gud, om vi skal bli frelst, ikke unngå dødsdommen
for den står fast for evig, men få et helt nytt liv i stedet - liv i en
annen.
Den kristendom verden kan synes om i sin uomvendte tilstand,
den er i virkeligheten bare et narrespill, og en jukseutgave av den ekte.
Der har saltet mistet sin kraft.
Guds ord sikter på vårt sinnelag, avslører og åpenbarer
det. Han bryr seg ikke om, hva vi sier og gjør, Han kjenner nemlig hjertet.
Vi ser i denne teksten vi har lest, at det er to
ting som er aktive i et menneskes omvendelse. Ja, det er vel
at vi vil, og går inn for det av all vår makt? Nei, det er to erkjennelser,
og begge er virket av Gud. Den ene erkjennelsen er denne: «Du som dømmer, gjør
jo det samme selv.» (v.1b). Det er altså
denne erkjennelse og påfølgende konklusjon: Jeg er jo ikke noe bedre selv!
- Også jeg er jo bare en synder! - Ja, det bor i virkeligheten intet godt
i meg! Intet! Dersom du virkelig tror dette Guds ord om deg selv, hvordan
kan du da dømme en annen! - Det er jo utelukket! Så når du da dømmer et
annet menneske, har det sin årsak i, at du selv ikke lever i denne erkjennelse
- denne sannhets erkjennelse!
Og
så den andre erkjennelse: «Vet du ikke at Guds godhet driver deg
til omvendelse?» (v.4b).
Det er altså erkjennelsen av Guds godhet mot en slik
stakkar som deg! Der jeg selv har gått omkring med mitt harde sinn, syndet
og felt harde dommer over andre mennesker, der har jeg selv vært gjenstand
for og etterjaget av Guds godhet! Han har likevel elsket meg!
Da har nåde blitt nåde for meg!
Disse ting er det som gjør noe med et menneskes sinn
- først i forhold til Gud - det åpner seg og gir Ham adgang, ikke ved
en slik kraftig bestemmelse og viljebeslutning, for ikke å tale om «håndsopprekning!»
- men selve åpenbaringen av denne Guds godhet (evangeliet) åpner sinnet
for Ham.
- Å være nidkjær betyr å innse alvoret i Guds ord, ta
det til hjertet for å innrette seg etter det. Det fører til omvendelse.
Tar jeg Guds ord til hjertet, da innser jeg og bekjenner all min synd.
Da vender jeg meg også til Jesus med min synd. Da er jeg nidkjær og omvender
meg. Det er nettopp på denne måten vi åpner vår hjertedør for Jesus. «Om
noen hører min røst og åpner døren,» sier Jesus.
|
Det
har vi snart for å oppfatte som to forskjellige ting:
Først skal vi høre Jesu røst og deretter åpne døren. Men i virkeligheten
er dette en og samme ting etter hebraisk tenkning og språkbruk. Selv om
grunnteksten skriver dette på gresk, er det hva vi kaller en hebraisme.
Og vi kunne godt oversette slik: Om noen hører min røst og derigjennom/ved
det åpner døren. Røst er det samme som budskap.
Den som hører Jesu budskap og tar det til seg, åpner hjertedøren for Jesus.»
(Ø. Andersen). - Dernest gjør det noe med et menneskes sinn i forhold
til andre mennesker. Jeg er jo selv en som ikke har noe å rose meg av,
men er frelst av nåde! Jeg har møtt Guds nåde åpenbart
i Jesus Kristus - derfor er jeg en kristen!
- Det er ikke på grunn av noe ved meg! – Å nei, der bor intet godt!
Men det som sies om oss, det kan jo ikke sies om Jesus,
det kan ikke sies om Gud. Han er jo ingen synder! - I Ham bor bare
godt, bare godhet, og intet ondt!
Altså det stikk motsatte av Paulus og alle oss andre. Hvordan dømte så
Han, da Han vandret her på jord? - Han som med rette kan dømme, fordi
Han ikke gjør det samme selv, og er den som hele dommen
derfor er overgitt til? La oss bare høre noe: «For Gud sendte ikke sin
Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst
ved Ham.» (Joh 3:17). - «Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem,
så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men
for å frelse verden.» (Joh 12:47). - Til fariseerne og de skriftlærde
sier Han: «Tenk ikke at jeg vil anklage dere hos Faderen» (Joh 5:45a)
- nei, ser du ikke tvert imot, at Han henger på korsets tre, naken, forhånet
og slått, så Han ikke lenger ser ut som et menneske, og ber nettopp for
disse: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23:34),
i stedet for, å anklage dem hos Faderen. Så sier Han: «Se, vi drar opp
til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og
de skriftlærde. De skal dømme Ham til døden og overgi Ham til hedningene.»
(Mark. 10:33).
De skal dømme Ham! - De dødsdømte får lov til å dømme
dommeren, og det gir Paulus oss forklaringen på, idet han skriver: «Ham
som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham
skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor 5:21).
Slik har Han i sin godhet frelst oss: Han «lot den skyld
som lå på oss alle, ramme Ham.» (Jes 53:6). Det er Guds
frelse, og du skal ikke tukle med den, du skal bare høre den
til tro. Det er nemlig den Guds godhet som driver meg
til omvendelse, det er den Guds godhet som åpner mitt
hjerte for Ham, det er den Guds godhet som fornyer (helliggjør)
mitt sinn. Det er også den Guds godhet som gjør, at min egen dom over
andre mennesker er blitt en synd for meg, som rammer meg selv med full
tyngde, for jeg finner jo det samme i mitt eget hjerte, som jeg dømmer
andre for!
Og så følger noe meget alvorlig - for selv om Jesus
i sitt liv her på jord, ikke hadde som oppgave å dømme mennesket, men
frelse det, så minner Han likevel om at det kommer en dom, og Han sier
det blant annet videre i verset etter det vil leste fra Johs, evangeliet
kap. 12: «Den som forkaster meg og ikke tar
imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det
ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.» (Joh
12:48).
Det ord jeg har talt! - det står der
altså. Det ord du nå har lest, kan du aldri siden hevde å ikke ha lest!
- Det vil følge deg inn i evigheten, inn for Guds domstol, der sannheten
alene kommer frem.
Når Guds ords forkynnelse ikke har fått virke denne
erkjennelse i det menneske som har hørt det, slik at hjertet er blitt
åpnet for- og sinnet er blitt fornyet (helliggjort) ved det, men mennesket
tvert imot lukker seg til for det, og ikke vil ta det innover seg, og
la seg dømme og avsløre og opplyse av det, da skjer det motsatte av frelse,
nemlig forherdelse. Og i verset etter vår tekst, lyder det
som et slikt siste rop til det menneske fra Herren - Han som ikke vil
noen synders dom og død - og gid det nå måtte bli alvor for deg!: «Med
din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens
dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart!» (Rom 2:5).
Siste advarsel! Hør nå!
Tenk å hope seg opp vrede! Man samler
altså på- griper etter og begjærer det som forårsaker Guds vrede, som
man samler skatter i banken! Og da nevnes ikke en mengde synder, som man
gjerne dømmer verden - og for så vidt seg selv - for, men dette, at man
ikke tillater Guds ord å få bringe sannhets erkjennelse, og dermed ikke
lar Guds godhet få drive en til omvendelse.
En kan gjerne se på Kristi kors og synes det er fint
det som der skjer, med tanke på disse arme synderne: - disse narkomane,
drankerne, horene og kriminelle osv., men en har ikke bruk for det selv!
- En tilber for så vidt korset og den gjerning som åpenbares der, som
et godhets symbol, men uten anvendelse på eget hjerte, og uten å erkjenne
den absolutte nødvendigheten av det som der skjer, for sin egen del! -
Det er bare noe en forkynner for andre, en skal vinne andre, som
det heter, men har ikke selv blitt vunnet ved det! Har du bruk
for det selv? Det hører med til læren, jo da, men selv har en hjertet i
helt andre ting, og kanskje andre sider ved Guds ord til og med.
Et siste spørsmål da: Er det Guds godhet som driver deg?
- Først og fremst til Ham! - Altså til daglig omvendelse!
|
4
søndag i fastetiden
