|
En tekst vedrørende Jesu gjenkomst, og tiden like før denne hendelsen,
er hva vi står overfor i dag.
Er det noe det er skrevet, tolket og spekulert mye over i Skriften,
så er det de tekster som omhandler dette. Mengder av bøker og avhandlinger
er skrevet om det - bøker og avhandlinger så forskjellige og sprikende
i meninger og tolkninger, at en ofte ikke skulle tro det handlet om
samme tekster.
Årsaken er vel den, at det ofte kun er en nysgjerrighet
etter å få se inn i mysteriet, og ønske om å være den som åpenbarer
det, mer enn ønsket om å tjene Guds folk og Guds rike, ved en slik
innsikt.
Paulus her, sier ganske enkelt, at «om tider og tidspunkt, brødre,
trenger dere ikke til at noen skriver til dere.» (v.1). Og årsaken
han gir er denne: «Dere vet jo ... at Herrens dag kommer som en tyv om natten.» (v.2).
Altså overraskende - plutselig - da ingen hadde tenkt. «I ett nu,
i et øyeblikk,» sier Paulus annetsteds. (1 Kor 15:52). Ordet ett nu er på engelsk oversatt «a twinkling of an eye» - altså den tid du bruker på å blunke - og i grunnteksten
er ordet atomos brukt - altså noe som ikke
kan deles i to. Så snart
vil det skje - når det skjer! Her blir ikke noe rom for omvendelse
- men, som det heter: «Og de som var rede, gikk inn med
Ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt.» (Matt 25:10).
Men årsaken til at de ikke behøver å spekulere i dette
med tid og tidspunkter, er ikke at det skjer så fort, men at det skal
skje så uventet. Når du legger deg ned
om kvelden, legger du deg nok aldri med den tanke i hodet, at du skal
få besøk av en tyv i løpet av natten. Da ville du neppe sovnet! Men
tenk da hvilket sjokk, om du da, når du våknet, fant at han hadde
vært der i løpet av natten! Og du hadde ikke merket noe! Han kom mens
du sov! Og nå var det for sent! Evig for sent!
En av årsakene til denne dype søvn - en søvn så dyp at man ikke registrerer
varslene, som kommer tettere og tettere - er at mennesket tilsynelatende
har oppnådd den tilstand og situasjon på jord, som de har lengtet
etter til alle tider - global fred. «Når de sier: Fred og ingen fare.»
(v.3a). Ikke nødvendigvis at det er
fred alle steder i verden, men en har likesom løst dette som
truer verdensfreden - tror man.
Også mange som bekjenner Jesu navn, arbeider svært aktivt
for å oppnå dette. Og det er selvsagt ikke annet enn rett å søke å
oppnå fred, men det blir galt dersom en kristen ser dette som noe
endelig mål, og en idealtilstand i seg selv. Det vil jo bare bli en
tilstand, hvor mennesket kan fortsette i sitt liv borte fra Gud og
Hans frelse, i en falsk trygghet - i den fred som verden gir. (Joh
14:27).
Den fred er like falsk som verden selv er det. Det er
ikke noe virkelig bærende og trygt for oss mennesker i den. Når du
endelig har oppnådd den idyll du har strebet etter, rammer plutselig
ulykken deg og din familie og lignende. Verden svarer aldri til forventningene,
dersom du venter fred, trygghet og lignende av den. Noe Paulus også
gjør oss oppmerksom på her i teksten. De mennesker som sier: «Fred
og ingen fare,» har nettopp gått i denne felle, og blitt gjenstand
for dette bedrag.
Også den som er i lyset sier: Fred! - i denne situasjon,
for han ser den ytre fred som er oppnådd. Forskjellen åpenbares i
det som videre blir sagt: Ingen fare!
Jo! - nettopp idet faren synes minst, er den størst.
Nettopp idet det gudløse mennesket, mener å kunne slå seg på brystet
og si: «Vi har oppnådd fred uten Fredsfyrsten,» er
faren overhengende, og undergangen kommer brått.
(v.3). «Den kommer som veer over en kvinne som skal føde,» leser vi
- og videre: «og de skal slett ikke slippe unna.» (v.3).
|
Her er to ting som springer en i møte, under lesning av dette verset
- veer som er kommet i gang lar seg ikke naturlig stoppe, men bare
øker på i kraft og hyppighet, inntil fødselen er skjedd. - «- de skal
slett ikke slippe unna.» - Med andre ord, det som er satt i gang skal fullbyrdes. Det kan ikke stanses eller reverseres
- så altså, søk tilflukt i tide!
Det andre er dette - som vi gjerne ser forbi, idet vi
ser på og er opptatt med Guds overveldende nåde, forståelig nok -
at det også er noe som heter Guds vrede.
Om denne heter det blant annet: «Men den som ikke vil tro på Sønnen,
skal ikke se livet, men Guds vrede blir
over ham.» (Joh 3:36).
Blir over ham! Hvilken situasjon å være i. Guds vrede
er over en som en sky. Og fra denne «skyen» bryter da plutselig undergangen
løs. Når tiden for det er inne.
Og hvem er det så dette gjelder? «Den som ikke vil tro,» leste vi. Og for all del, nettopp
slik som det står skrevet, må du også lese det. Det står ikke, den
som ikke kan, eller den som ikke synes å kunne, men den som ikke vil.
Her er tale om en bevisst forkastelse av Jesus som frelser
og forsoner. En forkastelse av Ham som den Gud har gitt oss til fred
og utløsning, nettopp fra denne verden og dens fred.
Men når dette er sagt om verdens menneskers skjebne, henvender Paulus
seg så til en flokk som ikke er i dette mørket. En flokk som ikke
har latt seg bedra, av det denne verden har kunnet oppvise - en flokk
som har holdt seg til Herrens ord.
Nettopp av den grunn er de ikke i mørket, og kalles ikke
noe mindre enn lysets
barn! Det vil jo si at de er født av lyset! Av det lys, om hvilket apostelen
Johannes vitner: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var
i ferd med å komme til verden.» (Joh 1:9). Nå har dette lyset vært
i verden, i over 2000 år! - Har du tatt imot det? Eller er du opptatt
med å frelse deg selv? Ser du ikke lysets oppgave i dette
Johannes' vitnesbyrd? - Å opplyse!
Disse lysets barn, skal altså ifølge Paulus ikke befinne seg i en
slik situasjon åndelig, i denne tid, at dagen skal komme på dem som
en tyv om natten. Selv om de ikke kjenner dagen og timen, skal de
ikke overraskes av Hans komme heller. De er dagens barn,
som det også heter om dem - og dagen er jo lysets tid av døgnet, da
man ser hva som skjer rundt seg, og hvor man går.
«Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller
mørket til.» (v.5).Altså skulle vi følgelig heller ikke
famle omkring som dem som er mørket - vi er jo opplyst av Ham
som i Skriften kalles Sannhetens Ånd!
Nettopp derfor kaller apostelen på en årvåkenhet hos
dem: «La oss derfor ikke sove!» (v.6 samme
kapittel). Det er i virkeligheten ikke noe annet enn hva Jesus selv
kaller oss til, når Han sier: «Bli i meg!» Og: «Bli i min kjærlighet!»
Vær våken for hvem, og hvor du hører til. Og ikke vent
det av verden som bare Herren kan gi! - Da er du nemlig i ferd med
sovne, som de andre, Paulus henviser til
her. (v.6 samme kapittel).
Her er nemlig bare to flokker i denne mørke tid - det
er lysets og dagens barn, og det
er de andre.
Og som du ser av teksten, er deres utgang vidt forskjellige. I hvilken
flokk finner Han deg? Nå!
|
3
søndag i advent
