For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Etterfølgelse!

Fil 3:17-4:1

   17 Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss. 18 For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. 19 De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting. 20 Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. 21 Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft Han har til også å legge alle ting under seg.
   1 Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lengter etter - min glede og min krans: Stå fast i Herren, mine kjære!


   «Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss.» (v.17).
   Det første som gjerne slår inn hos kristne bekjennere da, når de hører et slikt utsagn – uansett hvilken konfesjon de tilhører – det er; hva skal vi gjøre for å være deres etterfølgere? Hvordan levde nå Paulus egentlig? Denne loviske ånd i vårt indre menneske er vi født med, og den viser seg virksom selv etter at vi har erkjent, at Jesus fullførte alt som skulle og måtte fullføres.
   Men så gjør plutselig teksten en brå sving bort fra denne tankegangen til noe ganske annet. Bare hør: «For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors.» (v.18).
   Fiender av Kristi kors! Men korset var jo der Jesus døde for oss, og vi døde med Ham! Korset er ikke et sted hvor vi utfolder vårt, men et sted hvor vårt eget dør!
   Hva vil det da si å etterfølge Paulus? Det svarer han selv på i sitt første brev til tessalonikerne - 1 Tess 1:6: «Og dere ble våre og Herrens etterfølgere, idet dere tok imot Ordet under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd.»
   Altså ikke bare apostlenes etterfølgere, men Herren selv! Hvordan? «- idet dere tok imot Ordet!»
   Hvordan kunne Paulus selv forlate denne verden som martyr, i full overbevisning om at rettferdighetens krans lå rede for ham der hjemme hos Herren? Det hører du han vitne i 2 Tim 4:7: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.»
   Altså ble han værende i det Ordet han først mottok livet ut! Og hvilket Ord var nå det igjen? Jo, det han så inntrengende forkynte til korinterne, da de var på gli bort fra grunnvollen til religiøsiteten - 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Dette budskap ble fornyet i Paulus dag for dag! Han vek ikke bort fra det! Han ble ikke mer åndelig enn det, kan vi si, ved noe annet innslag verken fra sitt eget eller fra Herren! Det er den gode strid han taler om her, den som han oppfordrer deg til å stå med ham i, i 1 Tim 6:12: «Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!»
   Troens gode strid! Troens! Og hva tror du? Det evige liv jeg er kalt til ved Jesus Kristus, min Herre – Han som villig gikk lidelsens vei som endte på et kors, for min sjels skyld!
   Lever du i denne tro – ja, da kjenner du også til troens strid, og du er apostelens og Herrens etterfølger! Du skal ikke fullføre noe som helst, som om Jesu verk ikke var tilstrekkelig! Jeg ønsker ikke å leve rett her i verden for at Gud skal bli mer fornøyd med meg enn Han er ved at jeg er i troen på Hans Sønn, men rett og slett fordi det er rett! Ser du den?

E.K.

   Dette salige budskap som fører meg ut i en fullkommen frihet, fritt rom som det kalles flere steder i Skriften, gir meg lyst til en ting fremfor alt annet – å forkynne evangeliet! Og det var jo nettopp hva Paulus var opptatt med, fra sitt møte med Jesus til han gikk ut av dette livet – å forkynne Jesus, vår frelser! – ja, vår eneste frelser!

   Altså, disse som «vandrer som fiender av Kristi kors,» de får en svær advarsel her. Dette budskap som avkler dem alt sitt eget, og stiller dem hjelpeløse og fortapte i seg selv fremfor Herren, kan de ikke tåle, men raser imot det, selv om de kan rose det i ord i høye toner. Det er en falskhet i ånden som er skremmende! De hater det de gir seg ut for å fremme, og viser jo årsaken her i teksten, nemlig den timelige fordel de selv kan ha av det, som han holder frem her: «Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» (v.19).

   Men hva med deg, du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus? Hør: «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft Han har til også å legge alle ting under seg. (v.20-21).
   Det er hva vi venter på og ser frem imot – en skatt og en fremtid som ikke noe på denne jord kan gi deg! Nei, stor rikdom og et makelig liv her, kan tvert imot berøve deg saligheten!

   Hør nå hva Han sier i dette siste vers i teksten vår: «Stå fast i Herren, mine kjære!» (4:1).
   Stå fast i hva? Nei, i hvem! I Herren! Igjen retter han oppmerksomheten din, eller si, hjertet ditt mot den du eier dette i, nemlig Herren! Var det noe apostelen var opptatt av – som vi jo har sett – for sin egen del, og din, så var det dette å bli bevart i troen! Troen på Han som elsker oss og gav seg selv for oss! Hjertets rettethet på Jesus, som det heter!
   Det er ifølge blant annet apostelens vitnesbyrd her, et herlighetslegeme som venter på deg der fremme! La nå ikke det gå deg forbi, for noe som helst her i verden!