|
Du ser på dette med oppdragelse – barneoppdragelse,
og folkeoppdragelse for den saks skyld. Det er jo både godt og nødvendig
det, i samfunnslivet. I dag er det jo snart ikke noe av det – alt
skal få vokse fritt! Det er tidens melodi. Men ingen oppdragelse,
samme hvor inderlig det legges opp, kan føre noen til fullkommenhet.
Det er jo nettopp dette loven, det er Guds krav og bud er – en oppdrager.
En som skal gjøre deg fullkommen. Intet mindre! Men hva blir resultatet?
Det blir tvert imot – det eneste du får se som et resultat av alt
strevet, det er, hvor ufullkommen du i virkeligheten er.
Dette er nærmest ukjente
toner i enhver kristen forsamling i dagens Norge, dessverre.
Men du vet, når det gjelder
den alminnelige oppdragelse, så dreier det seg om bud og krav som
er tilpasset mennesket. Det går dermed an å leve opp til det. Og slik
er det mange som gjør med Guds lov også – de jenker den til, så den
blir til å leve med. Det er bare det, at det er ikke lenger Guds lov
de har med å gjøre, og resultatet blir derfor også et helt annet.
Samtidig gjør de evangeliet
til noe de får del i ved egeninnsats. Kan ikke slippe det med selvbestemmelse,
egeninnsats, nettopp fordi loven ikke har fått utføre sin egentlige
gjerning. Når du bare vil nok, gir ditt hjerte til Jesus, bestemmer
deg, bøyer deg osv.
Altså, loven ikke for høyt
oppe, og evangeliet ikke for enkelt. Å du, hvor dette passer det naturlige
menneske.
Så blir det et såkalt kristenliv
som går ut på alt du skal gjøre for Herren, og et arbeid for å bli
i det som kalles «nåden.» Du begynte det hele med å betale for deg,
og slik fortsetter det. Og dette fordi du aldri har mistet troen på
at du har noe å betale for deg med. Det blir jo også sagt bent frem
i dag det. Sett inn dine ressurser for Herren. Men er det noe Herren
ikke har bruk for, så er det dine ressurser. Les beretningen om Peter
i Skriften – hvordan Herren måtte gå frem for å ta fra ham de ressursene
han mente å inneha. Se på Moses da han satte sine ressurser inn for
Herren. Han begynte med å slå en egypter i hjel. Så måtte Herren sende
ham ut i ørkenen i hele 40 år!
Da kunne Han kalle
ham på ny. Og slik hele veien. Er det noe
Herren må få brutt ned hos oss, så er det vår tro på oss selv og egen
dugelighet. For det var det vi ervervet i fallet – selvhjulpenheten!
Og den strekker seg også så langt, at vi til og med tror oss å kunne
hjelpe Gud. Å du, hvor Han trenger oss!
Nei, det er ikke ressurssterke
mennesker med mange talenter Gud vil ha. Det kan se stort ut i menneskers
øyne, og også være nyttig nok i livet her, men for Herren har det
ingen verdi. For det bærer ikke frukt og det føder ikke barn. Det
bare produserer etterligninger. Du kan se på en skuespiller for eksempel,
som spiller en rolle. En konge for eksempel. Alt er satt inn på å
etterligne vedkommende konge. Han studerer manus, ser på bilder, forsøker
å tale likt osv. Så lik som mulig, men det er ikke ham! – det er kun
en etterligning.
Det var dette Jesus advarte
imot. Først og fremst, sier Han, ta dere i vare for fariseernes surdeig,
som er hykleriet – eller skuespillet, om du vil.
De var nemlig i denne situasjon,
at de trodde de var det de bare spilte. De var ikke av sannheten og
så derfor ikke seg selv.
Å du, dette er jeg ofte redd for, det ligger
så naturlig for mitt gamle menneske. Jeg vil spørre deg: Er det enkelt
å regne seg som kristen?
Vi leser om Peter i Luk 5:8:
«Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre,
gå fra meg, for jeg er en syndig mann!»
Dette var ikke skuespill!
Vi ser så mye synd i oss selv, og så gremmer
vi oss. I grunn skulle vi takke Gud for dette! – Nåde til å se sin
synd, heter det. Ja, det er nåde! Men det skal også nåde til å se
mer – nemlig Han som bar min synd, og tok følgene av det i mitt sted!
Nei, igjen – Herren er ikke
interessert i ressurssterke mennesker som får det til å være kristne,
men slike som denne nådestrømmen fra himmelen kan få flyte gjennom.
Og det er slike – la oss føye til – kun slike - som trenger
til nåde selv det!
Tenk for en nåde en slik
som Paulus var i behov av for eksempel, for å kunne tro at han var
forlatt sin synd – han som hadde forfulgt Guds menighet. Men så kunne
han virkelig forkynne nåden for andre også. Han stakk det ikke under
en stol, som en sier, fordi han fryktet noen skulle ta til seg falsk
trøst. Nei, han talte like ut – ja, malte det ut som han skriver
til galaterne.
E.K
|
Du hører så mange forslag i dag fra de styrende
om hvordan forkynnelsen bør være, for å få de rette virkningene, så
og så stor porsjon av loven, og så av evangeliet. Ingen må få trøste
seg for snart osv.
Det kan vel være noe godt
i det også, men hva sier Paulus? Vi kan lese i 2 Kor 2:16b: «Og hvem
er vel dugelig til dette?»
Vel, jeg vet bare en!
Skulle jeg studere hvordan en skal preke, og
så reise omkring på et slikt grunnlag? Langt ifra! Grunnlaget er den
Guds nåde jeg selv har fått se inn i. Men slikt er det mye av i dag.
At en lærer seg hvordan en skal preke på bibelskoler, og da seiler
de gjerne opp, de som fra naturens side er gode til å ordlegge seg.
Men det er ingen som kan lære deg å preke og vitne – det er det bare
Den Hellige Ånd som kan. Men alt som er virket av mennesket faller
dødt til jorden, om det er aldri så godt uttenkt.
Å du, for en avmakt! Tror
du Gud søker de døde etter hjelp? Det er nemlig hva vi er i oss selv
ifølge blant annet Ef 2:1: Døde i synder og overtredelser! Han er
den som gjør oss levende, og det er dette livet som er virksomt –
ikke vi etter våre tanker og lyster. Det er et åndelig rike vi har
fått del, og det er et åndelig rike vi står overfor. Derfor var det
særlig en ting som sto sentralt for tidligere tiders kristne – det
var bønn! Og da ikke vakkert og klokt utenkte ord, men sukk
ifra hjertedypet, for oppgaven synes så umulig.
Men hør hva Jesus sier i
Luk 12:32: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres
Far å gi dere riket.»
Vi har det ene og alene fordi
det har behaget Ham å gi oss det! Frykt ikke, sier Han deg, som tar
din tilflukt til Ham.
Frykter du ofte? Kan jo være
så mange årsaker til det i denne verden, i dette livet – men du behøver
ikke det, sier Han. Det er en som våker over deg – en som alltid ser
deg, og ser til deg, kan vi si, ut fra det Peter skriver i 1 Pet 5:7:
«Og kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.»
Hør nå det fine ordet han bruker her apostelen: Omsorg! Og
som Jesus sier så sterkt i Joh 14:1: «La ikke deres hjerte forferdes!
Tro på Gud, og tro på meg!»
Det er ingen som krever noe av den som er død.
Heller ikke Gud gjør det! Ja, dette har med gjenfødelsen å gjøre –
men når det er skjedd, da skal vi jo videre. Ja visst, det er på sett
og vis sant, men jeg vil da spørre deg i tilfelle: Videre hvor? Hør
du! En gjenfødt kristen har ifølge Skriften fått en forstand, som
denne verden ikke har – vi kjenner Den Sanne, skriver apostelen Johannes
i sitt brev – 1 Joh 5:20.
Nå til slutt – la oss lese denne korte teksten
igjen: «Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer
rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som
er rett i de forskjellige spørsmål, for at
dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt
ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.»
Hør nå riktig dette! Hvem
er virksom til vår fordel her? Er det vi selv? Er det vi som tilegner
oss osv.? Nei, han ber om at dette må skje! Og hvordan skal dette
gå til, når det ikke er vi som er virksomme til dette? Jo, vi må altså
få det! Igjen – få det for intet! Slik er det i Guds rike!
Hør nå dette ufattelig herlige
budskap til syndere på denne jord: «- for at dere kan stå rene og
uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus,
Gud til ære og pris.»
Hør! – det skal altså Gud
sørge for! Bare hør! - fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus!
Hører du ikke? Og så avslutningen: «Gud til ære og pris!» Du ser den,
ikke sant? Er det Gud til ære og pris, så må det jo nødvendigvis også
være av Gud det hele! Dette er jo helliggjørelse, og hvem er det som
gjør det? Så legg deg til ro ved Hans bryst, som det heter i en sang.
Han har omsorg for deg, som Peter skriver. Og som Lina Sandell skriver
så fint om det i den velsignede sangen: Forsoninga er vunnen! «Ein tener vel for dagløn,
men ikkje for ein
arv, for denne skal du sleppa sjølv å masa.»
- sleppa sjølv
å masa!
Les gjerne hele sangen hjemme!
|
2
søndag i advent
