Ja, Paulus gjør Timoteus oppmerksom på en del ting her – forbereder han på mindre lykkelige tider som kommer. Jesus sier jo også det til sine disipler i Joh 16:1: «Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt.» Han gjorde dem oppmerksom på det på forhånd.
   Det er viktig å være på det rene med en kristens og budskapets kår i denne verden. Mange som bekjenner kristennavnet, men som likevel glir så glatt inn i alle forhold i denne verden, mens andre oppleves som en klamp om foten.
   Kan hende har du opplevd dette, at du har sett inn i evangeliet, og tenkte at dette skulle de andre bli glade for å høre om, fremfor alt dem som bekjente kristennavnet, og så opplevde du det motsatte.
   Se, jeg sier dere det forut!

   Her i teksten forutsier Paulus en helt bestemt tid, som skal være preget av to ting blant annet – en veldig, men falsk, religiøsitet, for de skal vende seg bort fra Guds vei til sine egne veier. Det blir det gamle menneskes gudsdyrkelse – og da ser vi her i teksten også, hvem som i virkeligheten blir dyrket: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.» (v.3).
   - sine egne lyster. I kapittel 3 vers 4, står det: «- slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.» De vil gjøre det de selv liker med andre ord – og de vil velge seg lærere/forkynnere som forkynner det de gjerne vil høre. De vil ikke spørre etter om det virkelig er Guds ord, men om det smaker dem. Dermed har de satt seg selv og sine egne lyster i Guds sted.
   Og de skal ikke tåle – sterkt uttrykk – den sunne lære. Derfor må den som forkynner Ordet og tror Ordet, regne med en veldig motstand i denne tiden.
- vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning!» (v.5.). Edru! – en formaning til å ikke kaste seg uti noe, gli med fordi det smaker, men vurdere det, hvilket vil si å prøve det på Guds ord.
   Men det kan du være viss på, at i det ytre vil det se ut som om det er disse som virkelig tjener Gud og er de åndelige. De som virkelig gjør en innsats i Guds rike.
   Slik var det på Jesu tid også – fariseernes hele liv gikk ut på innsats i Guds rike. Men det var jo i virkeligheten ikke Guds rike, men bare et produkt av deres egne tanker om det. Og vi vet hva de endte opp med å gjøre i deres møte med Jesus – de fikk Ham korsfestet!
   Slik sies det gjerne også i dag: Vi kan ikke bare bli sittende med hendene i fanget – slik ser det naturlige menneske på sann gudsdyrkelse, og flyr av sted og gjør en hel masse de selv mener er godt. Men at det ikke er Ånden som driver dem, det ser du på at de nedvurderer den levende tro på Jesu offer – det vil si, gudfryktighetens kraft, og er ikke i stand til å skille ut det onde. De er tvert imot åpne for alle impulser fra denne verdens ånd, gjennom musikk, kino, teater, drama, dans og annet som likesom skal kunne formidle sann kunnskap om Den Hellige.
   Men det står om en vekkelse i Efesus i Apg 19, hvor Herrens ord hadde stor fremgang og fikk makt. Herrens ord fikk makt! – merk deg det! Og det står i vers 18 og 19 i det kapitlet: «Mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte hva de hadde drevet med. Ikke få av dem som hadde drevet med trolldomskunster, bar sammen bøkene sine og brente dem opp for alles øyne. Og de regnet ut verdien av dem, og fant ut at den var femti tusen sølvpenger.»
   Slik det er i ditt liv også, ikke sant? Det er ting du ikke lenger kan tillate deg, for du er av en annen ånd! Du kan falle så ofte, men du må opp igjen og til Jesus med det – du kan ikke bli liggende i det. Kristenlivet ditt går ut på å leve nær til Ham, for du er så uendelig svak, uren og syndig i deg selv.
   Du vandrer i Jesus, i Ånden, som hele tiden åpenbarer hva som bor i deg, og peker på Jesus fristaden for syndere, som eneste løsning. – Legen for de som har ondt!

   Vi vandrer i tro, skriver Paulus, og det er Den Hellige Ånds gjerning i våre liv det. Og et slikt menneskes liv skal ikke bli uten frukt, sier Guds ord. Men i det øyeblikk vi blir opptatt med frukten blir vi mindre opptatt med Jesus, og da blir det ingen frukt, men lovgjerninger, som jo tvert imot hva en ønsket å oppnå er under forbannelse, fordi de kommer i stedet for, eller i tillegg til, det blod som er utøst!

E.K.

    Paulus skriver her i vers 8, om rettferdighetens krans som ligger ferdig for ham. Og i verset før skriver han om hvorfor han får den – han er blitt bevart i troen!
   En i en morgenandakt på radioen talte om å så i Ånden – det var å brette opp ermene og gå i gang! Du, dette er det motsatte av å så i Ånden, dette er å holde kjød for sin arm, som Skriften uttrykker det. Å så i Ånden er å vandre i Ånden og å vandre i Ånden er å vandre i tro på Jesus, hvilket er umulig uten nettopp Ånden. Og her kommer det radikale, for Guds ord er radikalt. Tro og tro er to ting, sa Luther.
   Troen på Jesus utelukker tro på alt annet! Du kan ikke tro på Jesus og noe annet. Det er ikke tro! Den som ved Ordet og Ånden er kommet til tro på Jesus, tror ikke på noe annet. Han holder ikke kjød for sin arm. Han tror altså ikke på mennesker, menneskers innsats, verken deres vidd eller styrke, heller ikke på seg selv - han tror på Herren, som har tatt seg ut og bruker det som ingenting er. Han tror på den kraft som fullendes i svakhet, i skrøpelighet.

   Synes du det er vanskelig dette? Dette er i virkeligheten det enkleste som tenkes kan, og det er nettopp derfor det er så vanskelig for oss. Men dette er de elendiges hvilested!
   Det er Gud som ved sin makt holder meg oppe ved troen, og virker alt som virkes skal. Omvendelse er å komme til tro på Jesus. Det er ikke verken en ytre eller indre forbedring, men tvert imot å få det i en annen, utenfor deg - i Jesus! Et omvendt menneske er et menneske som har fått sitt hjerte rettet på Jesus. Det er med andre ord blitt en ny retning, først og fremst i det indre, og ikke i det ytre – det er da noe som følger på som en frukt og som en får lov til å overlate til Herren å vurdere, nettopp i den erkjennelse at jeg i utgangspunktet ikke har det minste greie på dette egentlig.
   Dette at de troende i Efesus brant sine trolldomsbøker osv., det var ikke omvendelse – nei, slike ting gjør mange mennesker i et forsøk på å omvende seg selv! – hvem kjenner ikke til det? – nei, i dette tilfelle var det en direkte frukt av omvendelsen. Det vil si, noe som fulgte etter!
   Men du sier kan hende: Mon jeg kan være en kristen, som faller igjennom så ofte – det må da vel være noen mangel i min omvendelse? Og nå sier jeg noe som farlig lett kan misforståes – så forstå det rett! Omvendelsen viser seg ikke først og fremst i at du slutter å synde i det ytre, men i at synden ikke lenger har ditt hjertes tilslutning. Du tar avstand fra det du selv gjør, sier og tenker. Synden er blitt synd for deg, kan en si. Du er altså kommet i strid med ditt gamle menneske. Du har mistet ethvert håp om forbedring – nå håper du på Han som er gått i ditt sted. Ditt hjerte er blitt rettet på Jesus! Han, den evige Gud, som har åpenbart seg i tiden som en frelser for syndere. Kommet for å kalle syndere til omvendelse – til tro!
   Så skriver Paulus om denne rettferdighetskrans han skal få av den rettferdige dommer, at det er flere enn en som skal få den. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme.» (v.8).
   I tidligere oversettelse het det – som har elsket Hans åpenbarelse! Elske Hans komme, betyr altså ikke her at en elsker at Jesus skal komme igjen - selv om en også gjør det - men at Han kom den første gang. Da Han kom for å ta vår synd bort ved sitt offer. Alle dem som elsker dette komme, eller denne åpenbarelse, ligger denne rettferdighetskrans ferdig for.
   Gud åpenbart i kjød, som synderes frelser og forsoner – Jesus! Derfor skriver Paulus til Timoteus i 3:14-15: «Men bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.»
   Ved troen på Kristus Jesus! Han om hvem det står her, skal dømme levende og døde! (v.1).
   Han dømmer ikke den som har tatt sin tilflukt til Ham, men det menneske som stoler på sin gjerning, sin innsats i Guds rike, vekst i helliggjørelse, eller hva det ellers måtte være, ikke bare i stedet for Jesus, men i tillegg til, det menneske er fortapt! Likeså er det menneske som overhodet ikke bryr seg om disse ting.
   Herren har et ord til deg nå: Jeg vil se blodet og gå forbi! Noe annet vil du aldri få!