Planter du et epletre, da venter du også å høste epler av det, og ikke pærer eller noen annen frukt, ikke engang en annen eplesort - for det var lagt noe ned i dette frøet, det var forutbestemt at det skulle bære nettopp denne sorten. Derfor ville du ha undret deg dersom det bar en annen sort, og du ville forstått at her er noe alvorlig galt, noe som ikke stemmer.
   Det er jo som Jesus sier: «Hvert tre kjennes på sin egen frukt. En sanker jo ikke fiken av tistler, heller ikke plukker en druer fra tornebusker.» (Luk 6:44).
   Det ville også være unormalt om det ikke bar noen frukt i det hele tatt, som vingårdens herre (Faderen) sier et sted: «Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden?» (Luk 13:7).
   Dette er jo bilder på kristenlivet. 
   Når et menneske er blitt født av Gud, og Gud da etter sitt eget ord har gitt det et nytt hjerte og en ny ånd inneni det (Esek 11:9; 36:26) - har gitt det sin Hellige Ånd - er det også å vente, at det skal begynne å vokse noe nytt ut av det mennesket etter hvert.

   «For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig!» (v.16).
   Slik taler loven! Den krever jo at du skal være hellig. - I evangeliet derimot forkynnes det deg, at du er blitt gjort hellig - det er gitt deg.
   Men i motsetning til trær og andre planter, er det mer komplisert hva oss angår. Derfor roter vi det så ofte til for oss 
   Apostelen formaner jo de troende her til å leve hellig - i størst mulig grad å leve etter det som er åpenbart i Guds ord, om hva et rett og sant og godt menneskeliv er - ja, vers 17 her i teksten legger endatil på oss, å frykte for å ikke gjøre det - fordi Gud i så måte ikke gjør forskjell på folk.
   Men nettopp i dette ser du også forskjellen på disse bildene som er brukt i Skriften, og realiteten i vårt liv. Du trenger jo ikke å formane et frukttre til å bære den rette frukt, for det har bare den ene natur, og kommer følgelig til å bære frukt i samsvar med den. Med oss er det annerledes, og apostelen Paulus beskriver det blant annet slik: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.» (Gal 5:17).
   Altså har vi to naturer! - En etter kjødet, vårt gamle menneske, og en etter Ånden, vårt nye menneske. De er også til de grader vesensforskjellige og motsetninger, at de begjærer imot hverandre. Det vil altså si, at de i sine begjær går i helt motsatt retning. Derfor må apostelen formane og opplyse de troende. For eksempel, at dersom du trekkes imot verden og de ting som er i verden, de ting som Guds ord dømmer eller advarer imot - ja, så er det et begjær som er av kjødet, og altså imot Ånden, og følger du det, går det galt.
Paulus viser også videre, hva som særlig utmerker disse to ting: «Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» (Gal 5:19-22).
   La du merke til at det het: kjødets gjerninger - men Åndens frukt? Det første er noe vi gjør, det andre er noe som vokser frem - ikke av oss, men av Ånden! - Det er altså en annen som står bak det og virker det. 
   Det er her vi tar så feil ofte, fordi vi ikke skiller - og så forsøker vi å gjøre det som Jesus sa var umulig - vi forsøker å sanke fiken av tistler og plukke druer av tornebusker. Med andre ord, vi forsøker å finne i oss selv og fremtvinge av oss selv - det vil si, vårt kjød - det som det aldri kan gi oss, det som det ikke finnes grunnlag for i det, for det har et begjær i seg, som går i motsatt retning av det vi ønsker å fremelske i det! 
   «Kjødets gjerninger er åpenbare,» som Paulus forkynner. Det sa han om kjødet i det store og hele. - I romerbrevet er han et sted helt personlig, når det gjelder dette, og sier: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom 7:18a).
   Hva skal man så forvente av det som det ikke finnes noe godt i? Svaret er jo gitt! Nei, vi skal rett og slett sky og fly dette som kjødet begjærer. Vi skal bringe det frem i lyset, innfor Gud.

   Men hva har det med vår frelse å gjøre egentlig? Ingenting! Kjødet og Ånden står hverandre imot, sier Ordet - men dersom du har Ånden, er du jo allerede frelst! Du er altså ikke frelst ved et rettskaffent liv, men som vi leser her: «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (v.18-19).
   Du som tiltrekkes av synden, av verdslighet, av verdens vesen - kom i hu, hva det kostet å kjøpe deg fri fra dette! Derfor altså: Lev hellig! - eller, lev rett, for å si det på en enkel og likefrem måte. Tenk, Han betalte løsepengen for deg, da du ennå var en synder! Og enten dette skaper sympati for Jesus i deg, gir deg varme følelser, eller du føler deg kald som is, så gjelder blodet enn, det er din trøst! Du ble kjøpt fri, leste vi teksten vår her - Ikke: - Du betalte deg fri! - Heller ikke ved å ha de rette følelser for synden, for Jesus eller for Hans verk - nei, blodet er løsepengen! - Det har kjøpt deg fri, slik som du faktisk er!

   I verset før teksten vi leste her, skriver Peter: «Som lydige barn må dere ikke skikke dere etter de lyster som dere før hadde, i deres uvitenhet.» (v.14).
   Altså, når du vet dette, så la det få følger! - Slik at du nå ikke lever i det som du ble kjøpt fri ifra ved Jesu Kristi dyre blod.
   Men dette altså, fordi du er kjøpt fri, og ikke for å bli det! Du har altså lov til å tro, at dette Jesu Kristi blod gjelder for deg, her og nå, så elendig du nå engang er. Om du så vendte deg bort og gikk din vei, og altså trådte dette blod under føttene - kunne du aldri stå frem en dag og si, at det ikke også var for deg.
   Legg merke til - som en sier - når Gud talte til jødene i Egypt, da sier Han: «Jeg vil se blodet!» - og ikke: «Jeg vil se din tro på blodet!» - Altså hvor stor eller liten den eventuelt er. Nei, den som ikke vet seg noe annet til frelse, enn å stille seg inn under dette blodet, han blir ikke til skamme - for om Ham, Jesus, heter det her: «Gud, som oppreiste Ham fra de døde og gav Ham herlighet.»(v.21). Altså, Jesu gjerning for oss, er godkjent av Gud. - Hans blod er tatt imot i himmelen, som «blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (v.19). Hører du? - Det er ikke noen feil ved det du tar din tilflukt til - det er feilfritt og lyteløst - derfor blir det deg til frelse! Det er ikke mennesker, men himmelen, Gud selv, som vitner om dette blodet! - Mennesker er bare utvalgt til å låne munn og tunge til det - men budskapet er ikke oppstått i oss, det er av Gud!

   «Ved Ham er dere kommet til tro på Gud!» (v.21a).
   Ja, hva slags tro på Gud skulle vi vel ha hatt, om vi ikke hadde fått Jesus forkynt? - Om vi ikke hadde fått Gud åpenbart i Ham? - Hvordan skulle du da blitt viss på din frelse? Da ville det jo bare stått der, nakent og bart, dette lovens fryktelige ord: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig!» Men hvordan skal vi bli hellige, som Gud er det? Merk deg nøye, at det er nettopp, hva som sies her! Det er dette så mange sniker seg utenom, og dermed får man en Guds lov, det er mulig for det gamle, falne og egenrettferdige menneske å leve med. Men det er ikke Guds lov, men et menneskes etterligning!
   Det er her Jesus - takk Gud! - blir forkynt oss til frelse: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud (Guds rettferdighet).» (2 Kor 5:21).
   I Ham er du som har tatt din tilflukt til Ham, blitt Guds rettferdighet! Rettferdig og hellig som Gud!

   Men fordi vi nå engang er på samme tid syndere og rettferdige, som reformatorene uttrykte det ut ifra det Helligåndens lys de fikk i Skriften, trenger vi formaningene til et rett liv. For selv om vår frelse ikke beror på våre rettferdige gjerninger, men på Hans, kan vi likevel drive bort fra nådeordet og miste det synet Ånden har gitt oss, ved å synde med forsett, vitende og vilje. - Det trenger vi å minnes på i dag, hvor menigheten, og den enkelte troende, lar verden få et innpass, som i tidligere tider var helt utenkelig for dem som hadde tenkt seg til himmelen.
   Det står om å ikke bedrøve Den Hellige Ånd - Han som ut ifra en uendelig og ufattelig kjærlighet nettopp til deg, har forkynt og forklart deg Ordet om korset. Ta du din tilflukt til dette Kristi dyrebare blod, nå i denne stund, så gleder du både himmelen og deg selv. Ja, så blir du evig glad!

E.K.