En som på rett måte utdeler sannhetens ord. Her kaller han evangeliet ved ett av dets mange navn - sannhetens ord! I Ef 1:13 gir han en enkel, men utdypende forklaring for disse hedningene på hva dette sannhetens ord er – dette ord som vi ifølge apostelen Jakob 1:18 er gjenfødt ved – bare hør hva han skriver til de troende i Efesus: «I Ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.»
   Så la deg altså ikke lure at du må få Ånden en gang til, som du kan få høre forkynt enkelte steder. Han fikk du da du kom til tro på den Herre Jesus leste vi her, og det burde være nok for oss. Han var lovt, og nå er løftet oppfylt!

   Dette mektige sannhetens ord som en synder gjenfødes ved, og i tillegg gir Den Hellige Ånd, er evangeliet om din frelse! Den frelse du ser åpenbart i Jesu Kristi stedfortredende gjerning! Altså det Gud Faderen har gjort og gitt deg i Jesus Kristus – det er det sannhetens ord det er tale om her, hvor vi leser om en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men på rett måte utdeler sannhetens ord, det vil altså si, en som på rett måte forkynner evangeliet. Ordet om den stedfortredende gjerning Jesus gjorde – for det var den gjerning Han gjorde for deg, for at du skulle slippe å gjøre det, du som ikke hadde noen forutsetning for det – nei, det ble og forblir deg for høyt!

   Her vil jeg stanse for noe veldig viktig, og spør: Hva er det som konstituerer deg som kristen? Altså, ved hva er du det? Hvordan ble du det? Skriften svarer iallfall klart nok på det her – ved at du hørte sannhetens ord, evangeliet om din frelse til tro! At du fikk alt det du manglet for Gud, i Ham! Merk deg – i Ham!
   Det var da det gikk opp for ditt hjerte, ikke sant, at det du har for Gud, det har du i Ham!
   Hva er det egentlig du sier, når du vitner: Jeg er en kristen? Du definerer deg selv som en kristen, ikke sant? Hva vitner du da, når du sier dette? Jo, jeg er en fortapt synder i meg selv, som har fått alt i en annen! – en som ikke har noe å vise til i deg selv! For det er å være en kristen nemlig! En som må se bort fra seg selv til Han som står der i ditt sted, for det gjør Gud nemlig! Han ser bort fra deg, og så ser Han hen til Ham som du har tatt din tilflukt til. Det er jo det som berger deg! «Se ei på meg, se ei på meg, Se på din Sønn o Gud,» synges det.
   Er det den definisjonen du stort sett møter i Kristen-Norge i dag? Nei, du møter gjerne den mest utbredte og farlige vrangforestilling av alle – nemlig at jeg ved min kristne tro er blitt noe annet i meg selv, enn den øvrige befolkning! Altså om du følger den helt ut, vil du finne den samme fordømmelige konklusjon, som du finner hos fariseeren fremme i templet, som Jesus taler om - han som ba: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker!» (Luk 18:11).
   Nå er det du og jeg det er tale om – er du annerledes i deg selv enn de som går der ute og ikke er troende? –  dukker ikke de samme lyster og dragninger opp i deg? Jo visst, gjør det det, du er ikke annerledes du, det er vel derfor du har tatt din tilflukt til Jesus, ikke sant? – nettopp fordi du ikke får dette til å fungere selv. Den rettferdige har jo ikke bruk for noen frelser! Det var en som skrev på en vegg inne i Oslo: Jesus er svaret! – og så hadde en annen skrevet under: Hva er spørsmålet? Godt sagt det – hva vil du med Ham? Hvorfor søker Ham? Hva for et behov er det som driver deg til Ham?
   Men denne fariseeren Jesus fortalte om, han var jo det han benektet, han var som andre mennesker – og det er du også! Det er derfor du fortsatt synder, og må be som i kirkebønnen: Har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger! Da vitner du sant, nemlig! Og i Fader Vår: Forlat oss vår skyld – skyld – som vi forlater våre skyldnere!

   For mange år siden nå, hadde jeg kontakt med en pastor – en riktig karismatiker – og vi hadde selvsagt ingen synd lenger, ingen skyld! Ifølge ham – så jeg spurte ham bare helt enkelt: Har Jesus lært oss å stå og hykle da? – Han har jo lært oss å be: Forlat oss vår skyld! – og da må vi jo nødvendigvis ha det da, etter vårt gamle menneske, og må be nettopp slik: Forlat oss det! Tilgi oss!
   Er du ikke da som andre mennesker, når du må be slik? Jo, selvsagt er du det!

   Hva er det da å være en kristen, når det ikke er dette, at du i deg selv nå er blitt et bedre menneske? Jo, det er å ha fått liv i en annen! Vi kan ikke få sagt det ofte nok og sterkt nok! Det er å eie det som er i en annen, i stedet for ditt eget! Det er nemlig ikke noe av dette du har fra den naturlige fødsel, som kan entre Guds rike, vet du – nei, det må alt bli igjen på utsiden. Til og med ditt legeme, skal ikke fornyes, men du får et nytt, et herlighetslegeme, som det står. Livet i deg nå, er ikke det naturlige, men Kristi liv! Som han skriver det til galaterne Paulus - Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   Lever i troen på, ikke i beskuelsen av! Altså er det livet Gud Faderen i himmelen ser, når Han ser på deg - det er Kristi liv, det er det som er født av Ham, det Han kjenner igjen som sitt eget, og det du og jeg ble født inn i denne verden med, det kjenner Han ikke som sitt, Han ser tvert imot det menneske som ble drevet ut av Eden, som ikke kunne være i Hans nærhet, og det gjelder fremdeles det gamle menneske som bor i oss! I mitt kjød bor intet godt, vitner apostelen i Rom 7:18 - det kan ikke ha med Gud å gjøre.
   Livet i deg, er nå Kristi liv! Hugo Odeberg, denne svenske professoren, han skriver om det i boken Fariseisme og kristendom, hvor han skildrer disse to ting – den må du gjerne skaffe deg og lese – og der stiller han et enkelt spørsmål: Hva er kristen etikk, og så svarer han med det som står i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   Hørte du det? Spørsmålet var jo dette med kristen etikk, hva er kristen etikk, og så får du dette svaret – det er at Kristus nå lever sitt liv i meg– jeg lever ikke lenger selv! Nå er vi innfor Gud altså!

E.K

   Forstår du det jeg sier nå? Er det her du lever? Er det dette du regner med? Så er altså ikke helliggjørelsen at ditt gamle menneske blir stadig mer fromt og hellig, men som apostelen også skriver til galaterne i Gal 4:19: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!»
   Ikke inntil du blir så hellig at du kan entre Guds rike ved det – nei, den hellighet fikk du helt og fullt, da du kom til tro på Ham! Du som har måttet ta din tilflukt til Ham fordi du ikke finner det her inne i deg selv, du har denne hellighet fullt og helt i Ham, der du sitter nå! Det er ikke noe du skal vokse opp til, men noe du allerede har blitt ikledd! Som vi leste, inntil Kristus vinner skikkelse i dere! – altså at dette liv, næret ved Guds nådes ord, får vokse frem! Ikke ved strev under lovbud, men ved nåden i Kristus Jesus!
   Han skal vokse, jeg skal avta!
   Det er jo ofte det motsatte du hører, ikke sant? – og det er iallfall følgene av det, dersom du begynner å vokse, så avtar Kristus! Da får du stadig mindre bruk for Ham! Det er en naturlig konsekvens det! 
   Ja, men dette kan jo ikke jeg skryte av for min egen del – det er jo ikke av meg! Nei, hør du, fordi jeg fremdeles er en synder, det vil nettopp si, som andre mennesker er jeg også i dag, som kristen, helt og holdent avhengig av det som er gitt meg i Kristus! Det har ikke forandret seg det aller minste!
   I 1 Kor 4:7b, peker apostelen på noe viktig i denne sammenheng - viktig kunnskap og erkjennelse for oss: «Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»

   Du ville kanskje si som enkelte gjør: Det er klart vi er annerledes enn verden, det står jo i 2 Pet 1:4, at vi har fått del i guddommelig natur! Det har jeg fått høre mang en gang!
   Ja, det er så sant som det står, men hvor finner du denne guddommelige natur? – hvor er den å finne? Det står om Jesus i Kol 1:19: «For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham.» I Ham! Og i Kol 2:9: «For i Ham bor hele guddommens fylde legemlig.» Igjen: I Ham! Og så fortsetter det i vers 10 i samme kapittel hos kolosserne: «Og i Ham er dere blitt fylt!» Det er i Kristus vi har denne guddommelige natur!

   Skal du bli fylt av Ånden - ja, så er det denne Kristi fylde det er tale om, men det innebærer jo død for ditt gamle menneske, for det er ikke du som blir stor – som vi ser hos en del som roper høyt om Åndens fylde – men det er Kristus som blir stor hos den som blir fylt av den sanne Ånd!

   Disse som er blitt noe i seg selv, ved sin kristendom, eller iallfall håper og arbeider på det – de sanne levende og frigjorte kristne får ikke samfunn med dem – det er svært det, når du treffer slike som bekjenner seg som kristne, men når du kommer inn på kjernen i hva det er og innebærer, så skilles veiene –for du – og gjerne de selv også - registrerer at de har klatret over muren i stedet for å ha gått inn gjennom døren, som er Jesus, med sine sår og vunder.

   Jeg vil stille deg et enkelt spørsmål som til et barn: Har du noen annen inngang til Guds rike i dag enn disse Jesu Kristi sår? – er det noe annet som kan åpne himmelen for deg her og nå enn disse Jesu sår? – og har du nok i det – eller har du noe mer? Det skulle det vært ganske så interessant og hørt om, hva det skulle være!
   Noen er jo tvers igjennom egenrettferdige, det er nåtidens fariseere og ingen kristne, men så er det noen som kalles kjødelige kristne. De har bøyd seg for nødvendigheten av Jesu offer, men har ikke sitt alt i det. De henger fast i forskjellig som hindrer dem i å se den fulle og hele frihet i Kristus. Så det er det som er så om å gjøre nå da, at evangeliet kunne få sette dem i den virkelige frihet!
   De har med Gud å gjøre, men de har ennå ikke virkelig sett hva som er gitt dem. De ender ofte i en kvalmende kristelighet, selv der hvor det ikke er ønsket fra deres side. Kjødelighet kan en finne i svært så opplyste kristne, som du finner det hos Peter der han sitter på taket i Joppe – han hadde virkelig fått se inn i evangeliet, vandret med Jesus etter Hans oppstandelse osv., men hadde ennå ikke sett hvor omfattende det var, ikke sett at Gud ved Jesu offer også hadde renset hedningene – i Ham var de rene, så Peter selv om han var jøde, kunne fritt gå inn i hedningens hus. Før denne Guds åpenbaring satt han ennå fast i dette.
   Så vi skal være forsiktige med å dømme mennesker etter hvor dypt de eventuelt ser i evangeliet - har de fått bruk for Jesus frelseren, da ser de dypt nok.
   Det er vel Rosenius som får det spørsmål: Hvor sønderknust må en være? – og han svarer: Har de fått bruk for Jesus, da er de sønderknuste nok! Og vi kan tilføye: Han, Jesus, er den som ble sønderknust nok i ditt sted!

   Du sier: Jeg er en kristen? Så fint da! Og dersom det virkelig er sant, står du ren og hellig for Gud. Men du er ikke noe fremfor hedningen der ute, ved hva du er i deg selv, for den samme gave er gitt dem, den er bare ikke blitt mottatt ennå.
   Forhåpentligvis er det flere som får motta etter som tiden går. Nei, du er det i Kristus! Og da roser du deg som apostelen Paulus i Gal 6:14: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» Legg merke til hva han skriver: «- langt fra meg!» - å rose meg av noe annet altså!
   Har du noe mer å rose deg av fremfor Gud, ville jeg som allerede nevnt, satt stor pris på om du kom og fortalte meg hva det var!
   Nei, jeg håper for din skyld, og alle som måtte høre deg, at du er en av dem som vi hører om i vers 15 i teksten vår - en som legger vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.
   Sannhetens ord - altså evangeliet om vår frelse!