For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               1 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Synd ikke mer!

1 Kor 10:1 - 6

   1. For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. 2. Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. 3. De åt alle den samme åndelige mat, 4. og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. 5. Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen. 6. Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det.

   
Vi skal også ta med noen flere av de vers apostelen skriver til korinterne i denne sammenheng:

   
7. Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke. 8. Heller ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen. 9. La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger. 10. Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren. 11. Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. 12. Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller 13. Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.14. Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen! 15. Jeg taler til dere som til forstandige mennesker. Døm selv om det jeg sier! 16. Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?


   Når jeg leser disse vers, er det noe bestemt som kommer for meg - nemlig apostelens vitnesbyrd om Herren i Hebreerbrevet: «For vår Gud er en fortærende ild.» (Hebr 12:29). 
   Vi kjenner vel alle til begrepet: Friheten i Kristus! Og det er et bibelsk - og dermed sant - begrep! Det beskriver altså en virkelighet! Men dersom du tenkte at det var frihet til å synde - til å gjøre og leve i det som Guds ord fordømmer, da må du lese disse vers av apostelen igjen og igjen til det går opp for deg i alt sitt alvor, hva de forkynner!
   De finnes altså i Det Nye Testamente - og de er skrevet av ham som forkynner nåden klarere enn noen annen. Du kan ikke - og du skal ikke!

   Det er mange som likesom skal få frem alvoret i dette som har med synd og Guds dom og vrede over synden å gjøre - kanskje det er vekkelse de ønsker å få til? Ja, tenk å få være en stor vekkelsesforkynner! Det måtte vel være noe! Bare et slikt hovmodig ønske, og en slik hovmodig tanke, gjør deg til en større synder enn de du eventuelt skal vekke til syndserkjennelse i tilfelle! Det finnes mange slike syndere på prekestolene - som ikke har erkjent dette som synd engang! Og nettopp her ligger dette som en ofte aner - nemlig at de selv ikke har denne erfaring, å møte Guds hellighets vrede og dom over deres synd.
   Vi kan lese om noen som har denne erfaring i Skriften! «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» (Jes 66:2). Kjenner du noe til det? Jeg forferdes, når jeg leser slike vers! Min ånd blir engstelig, og det begynner å stige opp et rop dere inne. Et navn! Jesus! For jeg har gjort alt dette! Igjen og igjen! Og disse kroppene ligger altså døde i ørkenen, til et vitnesbyrd om Guds syn på det som du har gjort!

   Har du ikke denne grunnleggende erfaring, hvordan skal du da kunne tale sant og rett om alvoret i synden? Nei, da er du bare en fariseer - mer eller mindre dømt av lovens ord selv - som prøver å gjøre dette alvorlig for andre! For andre!
   Om en taler mye og fokuserer mye på en bestemt synd - da er det ofte tilfelle at vedkommende strever mye med det selv, men har ennå ikke gått til grunne på det. Loven er gitt for at du som en synder skal gå til grunne - ikke for at du ved å gjøre dette blir mer eller mindre fornøyd med deg selv.
   Men det er håp for slike noen, for de balanserer på kanten av den avgrunn de er i behov av å falle ned i. Den avgrunn bare en kan berge fra!
   Verre er det med de som kaldt beregner, hvor de skal ramme andre, uten selv å ha noen føling med det. Ikke noe problem å fordømme og tordne imot en bestemt synd som du selv ikke strever med, eller ligger under for.

   Så du trodde du bare fritt kunne synde? Du tok altså feil! Ja men, vi synder jo alle! Og det daglig! Ja visst, men hvorfor har det fått avsvekke alvoret i synden for deg? Det må du sannelig spørre deg selv om - dersom det skulle være tilfelle. Gud har jo ikke forandret seg i forhold til det! Hvordan kan det da ha seg, at du har gjort det? Du må altså ha kommet på avstand fra Ham! For du kan vel ikke ha en lettvint omgang med synd, dersom du vet at Gud sitter på den andre siden av bordet! Og hvordan er nå Han igjen?: «Heller ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen.» (v.8). Tjuetre tusen på én dag! På grunn av denne bestemte synd! Hvordan kan vi da ha et lettvint forhold til synd? Dersom vi vet dette!
   Det falt visstnok tjuefire tusen i denne pesten (4 Mos 25:9) - så flere døde altså i dagene som fulgte også. Slik er det - straffen over synd rammer ikke nødvendigvis samme dag som den begås, men det kommer senere - dersom det ikke kommer til et oppgjør. Men derfor tar enkelte lett på det: Jeg synder, men ingenting skjer, ergo er det ikke så farlig, jeg kan bare fortsette!

   Denne Gud, som vredes over all synd - om det så bare er en skjev tanke om et medmenneske - Han forkynner et budskap til ditt hjerte, for det er dit inn Han vil ha det: Friheten er ikke at en kan fortsette i, og glede seg over synd, men at det er åpnet et tilfluktsrom, hvor du som må erkjenne at du står under denne fryktelige dom, fordi du aldri får til å bli annerledes, kan fly. Du står overfor en makt som er større enn deg, derfor må du ha et sted du kan fly til, både med fristelse og fall - Jesus!
   Jeg sa at dette ditt lettvinte forhold til synd må vise at du er kommet på avstand fra Gud. Nei, ikke nødvendigvis - la oss si det slik: Dette viser hvor langt fra Gud ditt kjød, ditt gamle menneske er - derfor er dette en erfaring til og med gamle kristne kan gjøre, og som får dem til å spørre: Hvordan kan jeg være slik, dersom jeg virkelig er en rett og sann gjenfødt kristen?
   Det er noe du er i et absolutt behov av, så lenge du er i denne hytte, det er noe i denne vår tilværelse som Herren selv har brakt inn, som gir forlatelse for syndene: Jesu Kristi dyre blod! La det bli alvor dette, at det måtte blod - Guds blod - til, for å sone din synd!

   «De ble alle ført ut av Egypt,» leser vi - men så står det: «Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem.» (v.5). Hvorfor? Hva var det med disse, som forårsaket at Gud ikke hadde behag i dem! Var det fordi de var større syndere enn andre? Nei, det var fordi de hadde et sinn som ikke lot seg helliggjøre! Et sinn som ikke var rettet mot Gud, men mot det som hører denne verden, og synden til! Det vil si, sitt eget! Så de var ute av stand til å ta imot Guds ord. Derfor leser vi også dette vitnesbyrdet om dem: «For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» (Hebr 4:2).
   Ser du? De foraktet Guds ord, egentlig. Du tar ikke gjerne imot noe som byr deg imot - og du spiser ikke gjerne en mat du ikke liker! Esau solgte sin førstefødselsrett for en rett linser. Der møter du dette ugudelige sinnet - det som er av Gud er lite eller ingenting verd! 
   Forferdes du ikke over slike ord?
   «Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?» (v.16). Det oppsummerer det hele. «Hva samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2 Kor 6:15).

   Ser du bare én redning i kveld? Jeg håper det! Jeg håper det! Måtte Herren, ved sitt ord i lov og evangelium, få vende ditt sinn imot det som er der oppe, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd! Han har kjøpt deg til Gud, med sitt blod! Måtte den erkjennelse alltid få rive deg løs, fra de sammenhenger som i virkeligheten er frafall fra Ham! Men som du kan hende har pyntet på,så det skal fremstå som helt greit! Du begynner å forvrenge Guds ord for å dekke over noe, i stedet for å la det avsløre og trekke det frem i lyset, så det kan bli dømt og tilgitt deg! Altså, at Han kan få dekke det til! Da blir det ikke noe som kan graves opp på dommens dag.
   Så vær frimodig, du som søker Herren - Han kaller og tar imot syndere også i dag - også den som kommer for den sju ganger syttiende gang! Det må du aldri tvile på, for det har du ingen grunn til å tvile på! 
   Du er vel av dem som kommer til Ham, fordi du ikke har noen annen å gå til med dette! Ingen er som Ham! Ingen!





   Så ta da mine hender,
Og
før meg frem
Inntil jeg salig ender
I himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
Nei, ei et fjed.
Hvor du meg fører ene,
Jeg følger med.

E.K.