|
Når
jeg leser disse vers, er det noe bestemt som kommer for meg - nemlig apostelens
vitnesbyrd om Herren i Hebreerbrevet: «For vår Gud er en fortærende ild.»
(Hebr 12:29).
Vi kjenner vel alle til begrepet: Friheten i Kristus! Og
det er et bibelsk - og dermed sant - begrep! Det beskriver altså en virkelighet!
Men dersom du tenkte at det var frihet til å synde - til å gjøre og leve
i det som Guds ord fordømmer, da må du lese disse vers av apostelen igjen
og igjen til det går opp for deg i alt sitt alvor, hva de forkynner!
De finnes altså i Det Nye Testamente - og de er skrevet av
ham som forkynner nåden klarere enn noen annen. Du kan ikke - og du skal
ikke!
Det
er mange som likesom skal få frem alvoret i dette som har med synd og
Guds dom og vrede over synden å gjøre - kanskje det er vekkelse de ønsker
å få til? Ja, tenk å få være en stor vekkelsesforkynner! Det måtte vel
være noe! Bare et slikt hovmodig ønske, og en slik hovmodig tanke, gjør
deg til en større synder enn de du eventuelt skal vekke til syndserkjennelse
i tilfelle! Det finnes mange slike syndere på prekestolene - som ikke
har erkjent dette som synd engang! Og nettopp her ligger dette som en
ofte aner - nemlig at de selv ikke har denne erfaring, å møte Guds hellighets
vrede og dom over deres synd.
Vi kan lese om noen som har denne erfaring i Skriften! «Men
den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt
ånd og er forferdet over mitt ord.» (Jes 66:2). Kjenner du
noe til det? Jeg forferdes, når jeg leser slike vers! Min ånd blir engstelig,
og det begynner å stige opp et rop dere inne. Et navn! Jesus! For jeg
har gjort alt dette! Igjen og igjen! Og disse kroppene ligger altså døde
i ørkenen, til et vitnesbyrd om Guds syn på det som du har
gjort!
Har
du ikke denne grunnleggende erfaring, hvordan skal du da kunne tale sant
og rett om alvoret i synden? Nei, da er du bare en fariseer
- mer eller mindre dømt av lovens ord selv - som prøver å gjøre dette
alvorlig for andre! For andre!
Om en taler mye og fokuserer mye på en bestemt synd - da
er det ofte tilfelle at vedkommende strever mye med det selv, men har
ennå ikke gått til grunne på det. Loven er gitt for at du som en synder
skal gå til grunne - ikke for at du ved å gjøre dette
blir mer eller mindre fornøyd med deg selv.
Men det er håp for slike noen, for de balanserer på kanten
av den avgrunn de er i behov av å falle ned i. Den avgrunn bare en
kan berge fra!
Verre er det med de som kaldt beregner, hvor de skal ramme
andre, uten selv å ha noen føling med det. Ikke noe problem å fordømme
og tordne imot en bestemt synd som du selv ikke strever med, eller ligger
under for.
Så du trodde du bare fritt kunne synde? Du tok altså feil!
Ja men, vi synder jo alle! Og det daglig! Ja visst, men hvorfor har det
fått avsvekke alvoret i synden for deg? Det må du sannelig spørre deg
selv om - dersom det skulle være tilfelle. Gud har jo ikke forandret seg
i forhold til det! Hvordan kan det da ha seg, at du har gjort det? Du
må altså ha kommet på avstand fra Ham! For du kan vel ikke ha en lettvint
omgang med synd, dersom du vet at Gud sitter på den andre siden av bordet!
Og hvordan er nå Han igjen?: «Heller ikke må vi drive hor, slik noen av
dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen.» (v.8). Tjuetre tusen på
én dag! På grunn av denne bestemte synd! Hvordan kan vi da ha et lettvint
forhold til synd? Dersom vi vet dette!
Det falt visstnok
tjuefire tusen i denne pesten (4 Mos 25:9) - så flere døde
altså i dagene som fulgte også. Slik er det - straffen over
synd rammer ikke nødvendigvis samme dag som den begås, men
det kommer senere - dersom det ikke kommer til et oppgjør. Men
derfor tar enkelte lett på det: Jeg synder, men ingenting skjer,
ergo er det ikke så farlig, jeg kan bare fortsette!
|
Denne
Gud, som vredes over all synd - om det så bare er en skjev tanke om et
medmenneske - Han forkynner et budskap til ditt hjerte, for det er dit
inn Han vil ha det: Friheten er ikke at en kan fortsette i, og glede seg
over synd, men at det er åpnet et tilfluktsrom, hvor du som må erkjenne
at du står under denne fryktelige dom, fordi du aldri får til å bli annerledes,
kan fly. Du står overfor en makt som er større enn deg, derfor
må du ha et sted du kan fly til, både med fristelse og fall
- Jesus!
Jeg sa at dette ditt lettvinte forhold til synd må
vise at du er kommet på avstand fra Gud. Nei, ikke nødvendigvis
- la oss si det slik: Dette viser hvor langt fra Gud ditt kjød,
ditt gamle menneske er - derfor er dette en erfaring til og med gamle
kristne kan gjøre, og som får dem til å spørre:
Hvordan kan jeg være slik, dersom jeg virkelig er en rett og sann
gjenfødt kristen?
Det er noe du er i et absolutt behov av, så lenge du
er i denne hytte, det er noe i denne vår tilværelse som Herren selv har
brakt inn, som gir forlatelse for syndene: Jesu Kristi dyre blod! La det
bli alvor dette, at det måtte blod - Guds blod - til,
for å sone din synd!
«De
ble alle ført ut av Egypt,» leser vi - men så står det: «Likevel fant
Gud ikke behag i de fleste av dem.» (v.5). Hvorfor? Hva var det med disse,
som forårsaket at Gud ikke hadde behag i dem! Var det fordi de var større
syndere enn andre? Nei, det var fordi de hadde et sinn som ikke lot seg
helliggjøre! Et sinn som ikke var rettet mot Gud, men mot det som hører
denne verden, og synden til! Det vil si, sitt eget! Så de var ute
av stand til å ta imot Guds ord. Derfor leser vi også dette vitnesbyrdet
om dem: «For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem.
Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved
troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» (Hebr
4:2).
Ser du? De foraktet Guds ord, egentlig. Du tar ikke gjerne
imot noe som byr deg imot - og du spiser ikke gjerne en mat du ikke liker!
Esau solgte sin førstefødselsrett for en rett linser. Der
møter du dette ugudelige sinnet - det som er av Gud er lite eller ingenting
verd!
Forferdes du
ikke over slike ord?
«Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn
med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi
legeme?» (v.16). Det oppsummerer det hele. «Hva samklang er det mellom
Kristus og Belial?» (2 Kor 6:15).
Ser du bare én redning i kveld? Jeg håper det! Jeg håper
det! Måtte Herren, ved sitt ord i lov og evangelium, få vende ditt sinn
imot det som er der oppe, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd!
Han har kjøpt deg til Gud, med sitt blod! Måtte den erkjennelse alltid
få rive deg løs, fra de sammenhenger som i virkeligheten er frafall fra
Ham! Men som du kan hende har pyntet på,så det skal fremstå
som helt greit! Du begynner å forvrenge Guds ord for å dekke over noe,
i stedet for å la det avsløre og trekke det frem i lyset,
så det kan bli dømt og tilgitt deg! Altså, at Han kan få
dekke det til! Da blir det ikke noe som kan graves opp på dommens
dag.
Så vær frimodig, du som søker Herren - Han kaller og tar
imot syndere også i dag - også den som kommer for den sju ganger syttiende
gang! Det må du aldri tvile på, for det har du ingen grunn til å tvile
på!
Du er vel av dem som kommer til Ham, fordi du ikke har noen
annen å gå til med dette! Ingen er som Ham! Ingen!
|
1
søndag i fastetiden
