Han takket Gud for dem, og hadde glede for Guds åsyn på grunn av dem, selv om det ennå manglet noe i deres tro. Merk deg det! Om ikke din tro er fullkommen i seg selv, så er den du tror på fullkommen, og du dermed fullkommen for Gud i Ham!
   Paulus taler i Rom 14:1 og 4 til de sterke i troen - for det finnes altså noen som er det, ved Guds nåde - : «Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Hvem er vel du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Men han skal bli stående, for Herren er mektig til å holde ham oppe.»
   Å du, om det kunne få synke inn: «- for Herren er mektig til å holde ham oppe.»

   Om du holder deg selv for å være sterk i troen, grunnfestet i Kristus - ja, så tilskriver du vel ikke det noe annet enn Guds nåde?
   Svak i troen! Gud kommer i hu at vi er syndere, og at det er så mye i oss som vil hindre oss i å nå frem - så mye gudfremmed, så mye sykt åndelig sett - men som vi kan lese så velsignet i Jes 42:3, og gjentatt i Matt 12:20: «Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. I sannhet skal Han føre retten ut til dem.»
   Knekket rør, rykende veke! - Ikke mye å skryte av det. Men likevel en som Herren tar seg av, og som Han er mektig til å holde oppe!
   «Hvor skal jeg hen med denne nød? - spør Per Nordsletten i sangen sin - «Jo, ile til min frelsers skjød!»

   Det nytter ikke at du prøver å rette den skaden, at du som et naturlig menneske er knekket, eller at du med din pust forsøker å blåse liv i en døende og haltende tro - det vil bare føre til at skaden blir større og troen mindre. Ja, det vil føre til død, som loven alltid fører til. Som Paulus vitner i Rom 7,9-10: «Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.»
   Jeg derimot døde! Men det var også noe som våknet til live - nemlig det som støtte ham ytterligere bort fra Gud, det som forøket hans gjeld dag for dag - synden!
   Der hvor troen er, der er den fokusert på Jesus, av den gode grunn at den ikke finner noen hjelp eller redning annetsteds, ellers er det ingen tro som er av Gud. Derfor må du leve med blikket festet på Ham som er troens opphavsmann og fullender (Hebr 12:2), så vil Han puste liv i det som er i ferd med å dø. Som Jesus - troens opphavsmann og fullender - taler til menigheten i Efesus i Åp 3:2: «Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.»
   Styrke det? Hvordan? Ved hva? Mange kan se på siste del av dette verset - For jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud - og tenke at det er våre gjerninger vi må forbedre, og så faller de helt og fullt inn over loven igjen. Men nei, Herren finner ikke at deres gjerninger lenger springer ut av at de lever nådelivet ved evangeliets opplysning, men igjen er henfalt til døde gjerninger, nettopp fordi det himmelske lys, det himmelske syn, som innsynet i evangeliet er, er i ferd med å gå ut hos dem. Derfor fremstår heller ikke deres gjerninger fullkomne for Gud.
   Da vil du kan hende spørre: Men kan vi gjøre gjerninger som er fullkomne for Gud? Nei, men evangeliet har sin frukt. Derfor blir svaret på spørsmålet: Hvordan og ved hva skal de da styrkes? Jo, ved at de atter får satt sitt fokus på Jesus alene! Frafall for en kristen er alltid fall bort fra Jesus. Bort fra det himmelske lys som evangeliet er i sjelen. I 2 Kor 4:6, kan vi lese: «For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.»
   Ja, du ser da hva lyset er. Og Jesus sier det da også like ut i Joh 8:12: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

E.K.

   Verdens lys - Livets lys! - Han! Så altså om det mangler noe i troen, det vil i dette tilfelle si, noe i forståelsen av denne Guds hemmelighet som evangeliet er, er den rettet på Jesus selv, så er det også en tro som knytter deg til Ham - ja, det vil si, ikke noe mindre enn en tro som er av Gud! Derfor gledet også apostelen seg over dem, og takket Gud for dem.

   «- slik at Han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet for vår Guds og Fars ansikt når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige.» (v.13).
   Her har vi igjen et slikt ord som gjør en synder totalt mismodig om en ikke har en rett forståelse av det. Hjertet ulastelig i hellighet! Ulastelig! - intet mindre altså. Slik må du finnes for vår Guds og Fars ansikt, den dag Jesus kommer igjen. Ulastelig - det vil si, at du ikke kan lastes for noe. Du kan ikke anklages for noe. Det finnes ikke den minste lyte, den minste brist hos deg. Med andre ord - du er fullkommen! Fullkomment ren, rettferdig og hellig!
   Jeg vil spørre deg: Beholder du friskt mot, når dette går opp for deg? Ja, da skyldes det ett av to - enten er du åndelig blind, så du ikke ser det store alvoret i dette, eller så er du opplyst ved Den Hellige Ånd, så du har en rett forståelse av det. For det er en guddommelig og dermed urokkelig sannhet, at Gud kommer aldri til å slippe noe urent inn i sitt rike. Og så ser du på deg selv, og finner så mye urent, så mye grums, så ustyrlige tanker og lyster.
   Det er de som bruker dette visstnok Luthers sitat: Du kan ikke hindre en fugl å fly over ditt hode, men du kan hindre den i å bygge rede i håret ditt. Det er visstnok noe sånt det lyder. Men det kan snart bli et farlig sitat - igjen, om det ikke blir rett forstått, for en kan få den tanke, at jo visst kan jeg ha syndige tanker og lyster, men jeg utfører det jo ikke i handling. Og dermed trekker en den konklusjon, at da er jeg ren. Men det er ikke først og fremst tale om den synd du begår i ord og handling, men den synder du er! Var det ikke synd i deg, da ville det heller aldri være en syndig tanke eller lyst! Slik var Jesus! - derfor hadde Han også livsrett etter loven, men slik er ikke du og jeg, derfor er vi fortapt i forhold til loven!
   Han har livsrett, vi er fortapt! Hvordan skal vi få denne livsrett for Gud? Det er umulig at vi kan opparbeide oss den - vi er jo fortapt allerede ved arvesynden. Det er altså bare én mulighet - vi må få del i Hans livsrett, som alene innehar den, som menneske! Og det er nettopp hva evangeliet forkynner oss. Evangeliet er ikke et ord om hva Gud skal gjøre ut av deg, men hva Gud har gjort ved sin Sønn, Jesus Kristus! Han har gjort det for deg! Han vant seg denne livsrett etter loven, som menneske, for å kunne gi den til deg, og for å kunne være et lyteløst offer for synd. For din synd! Så for all del ikke trøst deg til noe annet hva din salighetssak angår, enn hva du hører Peter vitner for rådet i Jerusalem om hedningens renhet for Gud i Apg 15:8-9: «Og Gud, som kjenner hjertene, gav dem (hedningene) vitnesbyrd, idet Han gav dem Den Hellige Ånd likesom oss. Han gjorde ingen forskjell på oss (jødene) og dem (hedningene), for ved troen renset Han også deres hjerter.»
   Så er vi tilbake ved teksten vår, og spørsmålet: Hva skal så gi deg mot, når du hører: «- slik at Han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet for vår Guds og Fars ansikt når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige?» Jo, hør Peters vitnesbyrd igjen: «Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter.»
   Ved troen renset Han våre hjerter! Ved troen, ved tilflukten til Jesus! - til Hans frelsergjerning på jord! Ved Jesu blod, som er utøst nettopp til en soning av din synd, er du fullkomment ren for Gud! Da ser du vel også forhåpentligvis hva det er om å gjøre å bli bevart i?

   Før meg atter til Golgata! Det var nemlig der Han frelste meg! - der Han fullendte løpet - mitt løp!