Visdom fra Gud!
   Ja, den enkle og klare sannhet apostelen holder frem for oss i vers 7 her i teksten, viser det meningsløse i å samle seg stadig flere skatter her på jord. «For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra.» Det er klart, skriver han!
   Du må jo forlate det alt en dag – du får ikke med deg den minste flis, av hva som hører denne verden til, og om du den dagen ikke har noe mer, så er jo det hele, det vil si, hele ditt liv her på jord en tragedie! Endatil en stor tragedie, da det ikke hadde behøvd å ende slik – Herren har jo vunnet deg en evig skatt, av verdi umålelig, og ikke minst ufortjent. Han vant deg den selv om det kostet Ham blodet!
   Nei, denne skatten som er tilgjengelig for alt som heter menneske, udødelighet og uforgjengelighet, gis helt uten noen betaling fra mottakers side. Det er ikke noe du får, fordi du ikke har søkt rikdom og samlet skatter i verden for eksempel. Nei, det har fantes – og finnes vel også i dag – munke- og nonneordener som har søkt fattigdomsidealet, det vil si, selvpålagt fattigdom. Ingen av dem oppnår noe hos Herren ved det! Denne fattigdommen de har pålagt seg, blir da deres rikdom - en gjerning som skal stille deres sak bedre for Gud, men det er en fullstendig feilvurdering, grunnet på at en ikke kjenner hemmeligheten i evangeliet, slik at en forsøker å kjøpe seg det som allerede er kjøpt en.
   For det er jo sannheten – det er allerede kjøpt meg! En annen har betalt det hele! Jesus heter Han! Men når denne erkjennelse bærer frukt i livet her, så kalles det en vinning, ja, endatil en stor vinning, som vi leser i teksten vår – vers 6: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!» Det springer altså ut av visdom! Denne sannhets erkjennelse har revet deg ut av den villfarelsen verden lever i, at sjelen kan tilfredsstilles av de ting som er av verden. Du har sett at det er et gedigent bedrag! Og som Jesus sier i Luk 12:15: «Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.»
   Er du blitt enig med Jesus her, slik at det har fått noen som helst innvirkning på ditt forhold til verden?
   All verdens mennesker er jo klar over dette, men det biter likesom ikke på de fleste, selv om de har denne kunnskapen inne. Det får altså ingen virkning! En settes ikke fri ved hva man erkjenner! Og slik er det med alle de sannheter Guds ord åpenbarer – mennesker kan erkjenne den åpenbare sannhet i dem, men det får likevel ikke noen virkning.
   Dette blir jo særlig påtrengende, når vi kommer til selve evangeliet, ordet om korset, om blodet, den kostbare pris som er betalt for deg! Nå er jo det en sannhet som ikke er like åpenbar for alle, men vi holder oss nå til dem for hvem det er det. Erkjent som sannhet, men uten noen virkning! Hva slags erkjennelse taler vi da om? Vi taler ikke om noen erkjennelse i det hele tatt, vi taler om en død tro!
   La oss nå bare spørre: Hvordan er det mulig å erkjenne seg som en fortapt sjel, fanget av krefter som ikke vil slippe deg, men dra deg ned i et evig helvete, uten at det får noen virkning på deg? Det etterlater deg like kald og likegyldig, fortsatt opptatt av de ting som er i verden, fremfor noe annet! Altså, selv om denne gruelige sannhet er ettertrykkelig forkynt deg i Guds ord!   

E.K.

   Du kan jo prøve å svare på det du! Hvordan er det mulig? Om det ikke er fordi du allerede er åndelig død! Det har ikke fått vekke deg opp til tro! Du leser det som står skrevet der, og hører det forkynt, men du tror det ikke, egentlig!

  Og så på den annen side, kan vi spørre: Hvordan er det mulig å erkjenne seg som en frelst sjel, omsvøpt av Guds rettferdighets kappe, lagt i Hans frelsende armer, på vei fra denne verden, med all sin usikkerhet, sykdom, død og mørke til en evig salighet i himmelen, uten at det affiserer deg noe videre? Nei, det er denne verdens ting som opptar tanke og sinn, hytta ved sjøen eller på fjellet, den nye bilen, neste ferie, muligheten for å tjene enda noe mer osv.
   Igjen: Hvordan er det mulig? Nei, saken er den, at det er ikke mulig! Dette har aldri blitt virkelighet for deg! For det har aldri blitt absolutt nødvendig for deg å få klarhet i dette, fordi synden i ditt eget bryst tynger deg så svært! Altså dette begjæret og ropet der inne i dypet: Jeg må få klarhet i om det finnes frelse for en slik en som meg?
   Altså denne Guds sannhet, Guds virkelighet, har aldri blitt virkelighet for deg!
   Men en dag blir det jo det, enten du vil det eller ikke! Kanskje dette er tiden for dette ropet i ditt indre, som vi leser det av Sal 139:23-24, der David ber til Herren, nettopp i denne nød: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»

   Dette er hva som kommer til liv i meg, når jeg leser tekster som dette – alvoret i å være et menneske på vei mot evigheten. Noe som nærmest har druknet i vårt velstands- og overflodssamfunn, hvor de pøser på oss stadig nye TV-kanaler, og alle mulige andre muligheter for makelighet og underholdning – vi morer oss til døde, som en sa det. Og når tiden er inne, og det mørket Gud i sitt ord har advart oss mot i den siste tid ganske så brått bryter inn over oss, vet du ikke hvor du skal vende deg! Kanskje gjør du som de dårlige jomfruer i Matt 25, du vender deg til de andre kristne, men de har mer enn nok med seg selv.

   Derfor står det blant annet i denne teksten vår – det er direkte tale til deg nå, og vi skal avslutte med det: «Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet. Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelse for mange vitner!» Kort sagt: Fly til Jesus, Hans vunder og sår, for alt er gitt deg i Ham! Han har kjøpt deg det ved sin egen offerdød – så la ikke det gå deg forbi!