Tenk - og nå taler jeg om, og til deg som ikke har sett noe annet råd for din del enn å ta din tilflukt til det blødende Guds Lam, det vil si, det offer som av Gud er brakt til soning for din synd - tenk at du kan betrakte deg selv som «skikket til å få del i de helliges arv i lyset.» Er det mulig tenker du gjerne? Kan jeg ta noe så stort som en absolutt sannhet, hva meg selv angår? Kan jeg være helt og fullt sikker på det, jeg som finner så mye grums og elendighet og synd i meg? Er ikke det formastelig da, å mene noe slikt om seg selv? Tenk om det bare er kjødelig sikkerhet? Jeg kjenner jo meg selv og alle eskapader jeg kan finne på!
   Du - den som i beven og sorg over sin egen synd, må ta sin tilflukt til Jesus og håpe på Hans nåde og Hans verk, han eller henne er så visst ikke kjødelig sikker. Nettopp frykten for å være kjødelig sikker, er jo et klart tegn på at du ikke er kjødelig sikker, for den kjødelig sikre er ikke bekymret for den saken, bortsett fra at Ordet kan sende ham noen urolige tanker nå og da - men det feier han da snart til sides, han ser på seg selv og sin åndelighet sine opplevelser, sine angivelige nådegaver, og dessuten er jo Gud nådig om han skulle mangle noe. Med andre ord, et falskt forhold til Herren, grunnet i en falsk åndelighet. Vi kan si, en åndelighet som ikke er av Ordet og Ånden!
   Den åndelighet som er av Ånden viser seg i at man ikke vet seg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet. Og dette igjen har sin grunn i at Guds Ånd har overbevist deg om sannheten - sannheten om det offer Gud har brakt til din frelse - og at du alltid holdes våken for den absolutt fortapte stilling i ditt gamle menneske.

   Legg merke til at det tales i fortid, når det tales om deres - og altså din - skikkethet for himmelen: «Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i osv.» De var altså skikket for himmelen i samme stund som de leser dette av apostelen, og har vært det fra det øyeblikk de kom til tro på sin frelser.
   Denne skikketheten er altså ikke en pågående prosess, men en avsluttet sak, og den er i tillegg ikke fullført av oss eller ved hjelp av vår delaktighet, men alene av Faderen!

   Ble du glad nå? Du har iallfall all mulig grunn til det! Det er jo av denne grunn - det vil si, Faderens og Sønnens gjerning - at Paulus skriver til filipperne i Fil 4:4: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!»
   Når du leser i beretningen om den fortapte sønn, så står det en litt underlig formulering ved hans hjemkomst: «Og de begynte å være glade.» (Luk 15:24).
   Og de begynte å være glade! Er det ikke fint? Kanskje du skulle begynne du også!
   Om du kan sitte der nå og vite at du er skikket for det evige liv i Gud, fordi dette beror på en annens gjerning og kvalitet, og ikke din egen - gi meg da en eneste grunn for at du ikke skulle være glad!
   Nå er det jo ikke slik at du alltid har grunn til å være glad, hva livet her angår - det kan sende så mye i vår vei som slett ikke gir grunn til glede - men om du får tro og holde fast på at du er salig tross alle ting, og at det ikke er noen ringere enn Gud selv som holder denne din salighet fast i sin hånd, så kan du likevel eie en glede som går dypere enn den som har sin grunn i at livet her går på skinner. Det er gleden i Gud! Det er Jesu Kristi egen glede som er gitt deg, Hans glede som aldri tvilte en tøddel på sin Far i himmelen! Han som alltid skuer Guds åsyn! Det kan også du gjennom Ham! Han er ifølge Jesus egne ord i Joh 20:17, også din Gud, og din Far!
   Så skriver han apostelen i teksten her: «Med glede kan dere da takke Faderen!» (v.12).

   Hva har Han gjort til vår fordel? Jo, hør!: «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt!» (v.13a).

E.K.

   Ikke noe menneske kan fri seg selv fra den makt som binder ham borte fra Gud, og lenket til djevelen faktisk. Ja, det er han, denne mektige og onde åndsmakt som binder mennesket i vantro, så det ikke ser herligheten i Jesu Kristi åsyn. Men Gud har altså dette lyset som frir oss ut av dette åndelige mørket, ved at Han lar oss se. (2 Kor 4:6). Som du ser av teksten vår - Han fridde oss ut! Altså ved at Han lot Ordets lys gå opp i vårt hjerte - og ved det gjorde Han mer enn å sette oss fri fra mørket - Han «satte oss også over i sin elskede Sønns rike!» Han gjorde deg altså ved det skikket til å arve! Til å bli en Jesu Kristi medarving!

   Du synes kanskje jeg setter deg høyt nå? Men det er da også meningen med denne talen, å vise deg hvor høyt du er satt. Jeg taler Guds ord nå, og det er det som taler slik. Så hvem er du som ikke umiddelbart tror det? Synden er jo ikke å tro noe så stort - nei, synden er å ikke tro det! For da forkaster du Guds ord!
   Guds ord, når det rett får tak på deg, så jager det deg inn i evangeliet, inn i frelsen, lik en fårehund som jager sauene inn i kveen. Vi er som disse sauene som ikke vet sitt eget beste, og derfor flyr ut snart til høyre og snart til venstre.

   Sin elskede Sønns rike! - altså Guds elskede Sønns rike! Det innebærer jo da, at de som befinner seg der er gjenstand for den samme kjærlighet som Sønnen! Det er da også hva Jesus sier til sine i Joh 16:27: «Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.»
   Denne sannhet utløser dette hos Brorson, som vi kan lese i en av hans mest kjente sanger: «Takk, Fader, at du var så god mot Adams falne ætt, du frelste oss ved Lammets blod og gav oss barnerett. Deg priser nå hvert åndedrag, hvert sukk og hjerteslag. Guds Lam, for all den kval du led, takk, takk i evighet!»

   Så kommer dette som i grunn burde overraske oss hver gang vi leser det, eller blir stanset for det: «I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.» (v.14).
   Vi er løst ut av djevelens makt, ut av dette åndelige mørkes makt, ut av trelldommen, ut av slaveriet, ut av den evige fortapelse for syndens skyld - hør! - ved syndenes forlatelse! Ikke noe annet! Ikke noe du kan finne og registrere hos deg! Ikke ved noe som er skjedd i deg! - nei, ved at Han har forlatt deg din synd imot Ham! All synd er synd imot Gud, derfor har også Han sin fulle rett til å forlate all synd! Og merk deg! - denne syndens forlatelse er i Ham! Den er gitt deg i Ham, vår Herre og frelser, Jesus Kristus!
   Som apostelen også skriver lenger ute i det samme brev, Kol 2:13: «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.»
   Idet Han tilgav oss! Med andre ord, idet Han gav oss syndenes forlatelse!

   Så ser du forhåpentligvis det, min venn, at dette ikke beror på deg i det hele tatt! Men Satan er alltid ute etter å legge deg i lenker igjen! Føre deg tilbake til sitt mørke rike i åndelig trelldom. For å gjennomføre det fremstiller han seg ofte ifølge apostelens ord i 2 Kor 11:14, som en lysets engel! Og hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere.
   Skaper seg jo om til! - men er altså ikke! Hva sier derimot han som har skrevet brevet til kolosserne? Jo hør det! - Kol 1:1: «Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel.»
   Ved Guds vilje, var han det han var! - en forkynner av sannhetens ord, det ord som har makt til å flytte deg inn i frelsen!

   Alle som ba Ham, fikk syndenes forlatelse! Er du i behov av det? Ja, så har Han nok for all verdens synd! (1 Joh 2:2).