Enda jeg før var ...! (v.13). Med andre ord - til tross for dette! Han så altså helt bort fra det, Herren! Er ikke det et salig budskap for noen og enhver? At det du var, det så Han helt bort fra! - det tok Han overhodet ikke i betraktning, da Han ville ha deg!
   Slik er det jo ikke med oss, vi vurderer jo et menneske om det er passende inn. Skulle Herren gjøre det samme, da var det jo ute med oss alle, for det er ingen av oss som passer naturlig inn i Hans sammenheng.
   Så langt hadde de rett fariseerne og de skriftlærde - hva hadde en synder med Den Hellige å gjøre? Selvsagt, ingenting! Hellighet og syndighet er motpoler som støter fra hinannen! Derfor utbrøt de så forundret da de så Jesus ta inn hos en syndig mann, og åt, det vil si, delte måltid med syndere. I Luk 19:7, kan vi lese: «Men da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!»
   Ingen hellig skulle gjøre det! Hellige skulle holde seg til hellige! Det var deres syn - og det skal vi merke oss, at det var en fornuftig forståelse, om en leser og forstår Skriften ut fra egen forstand, uten Den Hellige Ånds opplysning! Guds nådes evangelium er nemlig skjult for det naturlige menneskes tankegang, sans og forståelse. Som apostelen skriver i 1 Kor 2:14: «Men et sjelelig menneske» - det er pr. definisjon, et ugjenfødt menneske - «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.»
   Uten denne opplysning fra Ham som kalles lysenes Far (Jak 1:17), kan du aldri forstå hvordan en synder kan forenes med Gud, med de tetteste bånd - ja, ekteskapet mellom mann og kvinne er det som brukes som et forbilde på det.
   Hvis du kan forestille deg det uten Den Hellige Ånds opplysning over det som kalles Guds hemmeligheter (1 Kor 4:1), så har det sin grunn i at du kjenner verken Gud eller deg selv rett. Gud er en hellig fortærende ild imot all synd, og du er - ja, nettopp et syndig menneske. Gud fant en vei! Han forlot sitt slott høyt der oppe kongen, og fant en brud så sort av synd, men henne ville Han ha. Altså helt uten grunn i henne! Tvert imot, ingenting tilsa naturlig at Han skulle ville ha henne, men Han innehadde det som kunne gjøre henne ren. Det ville Han gjerne gi henne, så hun kunne bli berget fra det hun bar på, og aldri kunne få lagt av seg, om hun strevde livet ut. Hva var det Han hadde? - jo, sitt blod, som var av en slik karakter at det kunne duge som løsepenge.
   Det kunne betale din gjeld og rense din sjel! Så den endatil kunne stå ren for den tre ganger Hellige Gud!
   Derfor gikk Han like til Paulus, og tok ham ut til tjeneste for seg. Hvordan var Paulus da Herren møtte ham? Jo, han sier det selv her: «- enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann.» (v.13).

   Hør nå det! Du tenker gjerne at det må en forbedring til først, om Gud skulle kunne ha med deg å gjøre. Ja, det er sant det om du skulle møte Ham på lovens vei - altså som en likemann, men ikke på evangeliets, der er det helt andre regler som gjelder. Der er alt av nåde! Han har sett deg der du lever, Han vet om all din synd, og alt som bor i deg, men Han vet - jeg har det som skal til for å løse denne synderen ut, og fremstille ham eller henne hellig for Gud. Det er allerede betalt! Og du vet, om det allerede er betalt, det vil si, sonet for din synd, så kan Han ta deg like ut av en hvilken som helst stilling, og like inn i sitt rike. Det er ikke noe mer som må skje, for at dette skal være mulig - det er allerede skjedd!
   Og det er her denne ulykksalige tanken så snart stikker seg frem: Ja men, jeg må jo tro det! Det er jo ikke mitt, før jeg tror det! Jo visst, er det ditt før du tror det! Om ikke, da var jo troen nettopp en vår gjerning, og da var virkelig frelsen av loven - og troen en lovgjerning.

   La oss høre det mest kjente vers i Bibelen - det kalles jo også «den lille Bibel,» Joh 3:16: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»

E.K.

   Her står det jo like ut, at Han gav sin Sønn, den enbårne for mennesker som ellers ville gått fortapt! Kan du høre eller lese dette uten å se at det er ditt før du tror det? Det er jo dette du kommer til tro på! - hva Gud har gjort for deg, mens du ennå var en synder! Mens du ennå var fortapt! Mens du ennå var på vei mot fortapelsen for din synds skyld!
   Alt var jo gitt jødene, står det, men de vendte seg bort i vantro.

   «Men jeg fikk miskunn,» skriver apostelen to ganger i teksten her. Jeg fikk miskunn! Vet du, det er hele grunnen til frelsen! - det er hele grunnen til din frelse! - at Gud gir deg miskunn! Det er et frelst menneskes sanne vitnesbyrd - jeg fikk miskunn! Har det noe å tilføye her - ja, da er det ikke et frelst menneske! Paulus fant bare en eneste grunn både for frelsen og tjenesten - Guds miskunn! Her, i det, åpenbares en salig frihet! Jeg skal få høre Ham til av bare nåde, og jeg skal få stå i tjenesten av bare nåde!
   Men så støter en gjerne på en vanskelighet - jeg var før en spotter og forfølger og voldsmann. Ja, før! Men nå! Ja, tenk det var han, og samtidig kan han vitne at han på samme tid, i rettferdighet etter loven var uten lyte. (Fil 3:6). Han levde et rettskaffent liv etter de ytre normer som gjaldt, og i Israel var det loven! Slik kan det altså være, i det ytre fullt av rosverdige gjerninger, og gjerne salige følelser i det indre, men aldeles fremmed for Gud etter hjertet.
   Men nå, da apostelen var blitt en kristen, da var han vel ikke lenger en spotter og forfølger og voldsmann? Nei, men det er her det gjerne blir vanskelig for oss! Apostelen levde ikke i og praktiserte dette naturlig lenger, men han var fremdeles den gamle synderen etter sitt gamle menneske. Som han skriver i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Og intet betyr nettopp intet! Det var altså overhodet ikke å finne der! Om han lette med lys og lykte, som vi sier, så kunne han ikke finne en flis av det der! Kan du? Står det bedre til med deg enn det gjorde med apostelen? Der var han altså fremdeles den gamle spotter, forfølger og voldsmann!
   Vi blir gjerne så forskrekket, når slike ting viser seg i oss. Alt det onde og syndige som kan velle frem. Men det er i virkeligheten ikke det minste underlig, for Gud har ikke forandret din natur, Han har gitt deg en helt ny, i Kristus! Men hva du er i Kristus, og hva du er i deg selv, det er to helt vidt forskjellige ting! Og hva er det Han regner med? Jo, det har vi jo allerede vært inne på - Han regner med hva du er i Kristus! Han regner altså med hva du er som følge av sin gjerning for deg! Han ser blodet og går deg forbi med sin dom, uansett hvor svart det måtte være der inne! Regn nå med det, og ikke noe så fåfengt og selvopphøyende, som å skulle kunne rettferdiggjøre og helliggjøre deg selv!
   Det finnes jo ifølge apostelen intet godt der i ditt kjød, så hvordan kan du da tenke at det skal kunne komme noe godt derfra? Det er jo en total logisk brist i det, ser du vel. En får ikke melk av en trebukk, som det er sagt. Er hesten død så hjelper det ikke hvor mye du pisker på den. Men la det falle som vårregn på hjertets tørre jord, det apostelen vitner her i teksten: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.» (v.15).
   For det første - se nå endelig dette: Han kom for syndere! Se da hvilken vanvittig handling det egentlig er, å da ville fremstille seg selv som noe annet! Da ville du jo i tilfelle bli en Han ikke kom for! Og for det annet, hør hva han vitner om seg selv her: - blant dem (altså syndere) er jeg den største. Hør endelig det - han sier er jeg, og ikke var jeg!
   Det er - og takk Gud for det! - som de lutherske reformatorene fikk se, og så brakt oss - samtidig en synder og rettferdig! Innsyn i det, gjør sterk!

   «Jeg takker Ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at Han aktet meg tro, idet Han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn -.» (v.12-13a).
   Ja, vi har fått miskunn! - Det er hele - HELE - årsaken!