Her møter Paulus denne ungdommen, Timoteus, for første gang: «Han kom da til Derbe og Lystra. Og se, der var det en disippel som hette Timoteus.» (v.1).
   Han ble jo meget spesiell for apostelen. Ikke å undres at han hadde godt vitnesbyrd av brødrene, som vi leser her. Slik innleder apostelen sitt første brev til ham: «- til Timoteus, min ekte sønn i troen:!» (1 Tim 1:2). Og i 1 Kor 4:17, skriver han: «Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren.»

   Han var blanding av hedning og jøde, Timoteus. Hans mor var jødisk, men hans far var gresk. Han var derfor ikke omskåret! De levde altså ikke ifølge den jødiske lære og tro der i familien - iallfall ikke samlet, men han hadde ikke vært uten påvirkning av Guds Ånd i sin oppvekst. I 2 Tim 1:5, skriver jo apostelen med en henvisning til hva han hadde hatt med å gjøre i så måte: «For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.»
   Han var allerede så tidlig i kristendommens historie tredje generasjons kristen. Og Paulus hadde fått øye på den oppriktige tro som bodde i ham. Merk deg det! Troen er ikke uten vitnesbyrd! Men når det er sagt, er det neppe sannsynlig at Timoteus selv så veldig mye til det. Blant annet var han mye plaget av legemlig skrøpelighet og sykdom. Paulus kommer med råd til ham i den forbindelse i 1 Tim 5:23: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og for de sykdommer du så ofte lider av.»
   De sykdommer du så ofte lider av! Hvorfor la ikke apostelen bare hendene på ham, og dermed var det løst for godt! Vel, det er et spørsmål du kan rette til disse herlighetsteologene og trosheltene blant oss! Hadde ikke Timoteus tro nok, kanskje? Å joda, det var så visst ikke noen mangel på det der - Paulus henviser jo nettopp til hans oppriktige tro, og tok ham inn som sin nærmeste og kjæreste medarbeider. Den mest pålitelige av dem alle, som har fått to av de brev som var rettet til ham, inn i Skriften med navns nevnelse 1 og 2 Timoteus brev.
   Den som vil anklage Timoteus for svak eller liten tro, skal nok komme dårlig ut av det. Men altså - dårlig mage og så ofte lidende av sykdommer. Legg merke til at det står ofte, og sykdommer i flertall! Ikke for å ta ifra noen troen på at Gud kan helbrede, når Han vil det, for det skjedde også ved Paulus, og den Ånd som var i ham, men for at du ikke skal fortvile og finne skyld hos deg selv, du som er kommet til Jesus med din synd, men ikke blir fri sykdom! Herren har likevel behag i deg, som Han hadde i Timoteus i sin tid, for Jesu skyld - Han som du skjuler deg i. Han som du har fått å skjule deg i!

   Men så står det noe vi må merke oss - det står om Paulus: «Ham (Timoteus) ville Paulus ha med seg på reisen. Han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i de traktene, for alle visste at hans far var greker.» (v.3).

   Av hensyn til jødene! Tenk på Paulus som selv var kommet fri fra jødedommens bud og regler og tvang, han omskar Timoteus av hensyn nettopp til jødene.
   Han gjorde altså det som han fordømmer galatermenigheten for. Og da må en jo spørre: Hva var forskjellen? - for det må jo nødvendigvis ha vært en forskjell. Jo, galaterne gjorde det av hensyn til Gud, som om Gud ikke var tilfreds med Jesu gjerning for dem. De la det til evangeliet. Det gjorde ikke Paulus og Timoteus her - de gjorde det ikke av hensyn til Gud, som om Han hadde behag i det, men nettopp av hensyn til jødene. For å ikke gi dem unødvendig anstøt! For å ikke hindre forkynnelsen av evangeliet til dem.
   Har vi noe å lære her?

   Så også med Jesus selv, der hvor skatteoppkreverne kom til Peter med spørsmålet: «Betaler ikke deres mester tempelskatt?» Da lærer Jesus Peter og sine øvrige disipler nettopp det Paulus praktiserer her: «Han (Peter) svarte: Jo! Men da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa: Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av fremmede? Han sa: Av de fremmede! Da sa Jesus: Så er altså barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, gå ned til sjøen og kast ut en fiskekrok, og ta den første fisken som kommer opp. Når du åpner munnen på den, vil du finne en stater. Ta den og gi dem for meg og for deg!» (Matt 17:24-27).

E.K.

   Du er fri, Peter - denne erkjennelse trenger vi altså for å kunne se dette rett! - Men for at vi ikke skal støte dem! Støte dem som ikke kjenner til denne friheten!

   Vi kan si: Du er kalt til frihet, og du er kalt til hensyn! Men uten at din samvittighet er satt fri fra lovens krav ved evangeliet, kan du aldri få dette på rett plass for deg.

   Apostelen taler her om at de ble hindret av Den Hellige Ånd! Det tales ofte om å ikke gå egne veier, men vi må følge etter Ham. Men det er vel ikke alltid så enkelt? Noen ligger gjerne og venter helt til Ånden taler til dem, som det da heter. Ja, det høres jo veldig åndelig ut, men også apostlene gikk jo dit hvor de tenkte selv, de var ikke mer «åndelige» enn som så, om vi kan si det på den måten. Herren hadde sagt: Gå til hedningene med Ordet! - og de gikk til hedningene med Ordet, over alt hvor de slapp til.
   På det tidspunkt de ble hindret av Den Hellige Ånd i å tale Ordet i Asia og Bitynia, visste de ikke hvorfor. Ånden hadde ikke åpenbart dem hvorfor Han hindret dem. Det åpenbarte Han først i et nattlig syn om denne mannen som vinket dem over til Makedonia. Og: «Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.»
   Det har med dette å gjøre om det er modent for evangeliet. Her kan vi bomme selvfølgelig, men er som oftest overgitt til å prøve oss frem. Som Jesus også sier da Han ved et tilfelle sendte ut noen disipler - Matt 10:14: «Og er det noen som ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av det huset eller den byen og rist støvet av føttene!» De ble altså ikke gjort oppmerksomme på dette på forhånd!
   Vi kan også oppleve det, å stå og vitne i en forsamling, hvor de fleste - om ikke alle - støter det fra seg, og ønsker å høre et annet budskap. Ikke nødvendigvis et sant budskap, men et budskap som klør dem i øret. Det vil si, et budskap som bekrefter dem og deres forståelse. Da gjerne et budskap som gir stor frihet for kjødet, eller totalt motsatt, en forakt for nåden, det vil si, Guds nåde imot syndere! Har imot at uverdige i seg selv, som ikke lykkes med å bli noe annet, får sin verdighet i Jesus, uforskyldt av nåde.
   Det er altså som med såmannen Jesus taler om - noe falt ved veien, noe på steingrunn osv. Så ved alle vann! Ja, lykkelige er dere som gjør det, sier profeten. (Jes 32:20).
   Du som har funnet din trøst i Ordet - gå ut med nettopp den trøst til andre.

   Du kan ofte høre forkynnere – de har blitt opplært i sine sammenhenger – du kan nærmest høre hvor de har trådt sine barnesko, for å si det slik – men når du sitter å hører dem kan du tenke: Du mangler en disippeltunge! Du har ingen trøst til den nedbøyde! Når du taler om Guds nåde, miskunn og barmhjertighet, så lyder det som en klingende bjelle - og når du forkynner de mer alvorlige sannheter i Guds ord, som lydende malm (1 Kor 13:1), men ingen disippeltunge. En disippeltunge, som vi leser det i Jes 50,4: «Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, Han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører.»

   «Så ble da menighetene styrket i troen, og de vokste i tall for hver dag,» leser vi så velsignet her. (v.5). Ja, måtte Herren også se i nåde til oss, fortsatt! At Han ved sin nåde, sitt evangelium, sin godhet imot fortapte syndere, må få trekke oss inn i et salig, inderlig og fortrolig samfunn med seg, så vi kunne ha et budskap som ikke manglet salt, men heller ikke Guds varme, å gå med til våre medmennesker.

   Du skal ikke først og fremst gå omkring og være så kristelig for dine medmennesker, men først og fremst søke innfor Jesus med din egen synd og fortapte sjel. «Gud vær meg arme synder nådig!»