Her i teksten vår finner vi et av de mest kjente og mest siterte vers i hele Skriften - det når nærmest opp til den såkalte «lille Bibel,» Joh 3:16. Det er det åttende vers: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» Et velsignet vers å få gripe tak i, for oss som lever i en foranderlighetens verden. Det gjelder jo verden omkring oss, tilstandene i samfunnet og lignende, men ikke minst aktuelt i dette tilfelle, følelsenes verden. Hva du kjenner på og føler til enhver tid. Eller når du åpenbart har falt igjennom og syndet mot Guds bud og vilje. Og da få se hen til et slikt sannhets ord i Skriften, at din frelser er den samme, og kommer til å forbli det til evig tid.

   Noen vil da kunne hevde - ja men, da er det jo ikke så farlig med synden, da kan jeg jo tillate meg ett og annet. En slik tanke avviser apostelen i Rom 6:1-3 fullstendig: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?»
   Å utnytte Jesu Kristi offergjerning for deg på denne måten, det er jo en ondskap som selv de fleste hedninger ville ta avstand fra. Som det heter: Å gjengjelde godt med godt er menneskelig, å gjengjelde ondt med godt er guddommelig og å gjengjelde godt med ondt er djevelsk.
   Hvordan kan en kristen komme på å praktisere det som er djevelsk? Hver gang vi faller gjør vi jo nettopp dette - vi gjengjelder godt med ondt! Men vi faller - vi ønsker ikke å leve i det, praktisere det. Det taler likevel sant om oss! Det er som Paulus skriver i Rom 7: Viljen har jeg, men makter ikke å gjennomføre det. Faller igjennom overfor Guds krav.
   Denne viljen viser at Gud har grepet inn i livet ditt, men mangelen på fullkommen handling viser at det gamle menneske fremdeles er til stede. Derfor lærte Jesus deg å be: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!»
   Forlat oss vår skyld! Han sa ikke at dette var en bønn vi skulle be inntil vi ble gjenfødt, og da trengte vi ikke å be den lenger, for da var vi ikke lenger syndere, som noen lærer. Nei, det er en bønn for livet ut! Så lenge du er på jord i denne hytte!
   Da er det godt å ha et slikt vers i Skriften, ikke sant? Det er et vers som står godt alene, men her viser det til det som står foran: «Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.» (v.7). Og det igjen har sin grunn i det som står i verset foran det igjen: «Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?» (v.6). Ser du?
   Altså disse veiledere som hadde talt Guds ord til dem, og som fikk en slik velsignet utgang, de hadde sitt feste nettopp i dette vi leser her: «Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?» Der levde de! Og legg merke til hvordan de endte! Hvordan det gikk med dem! Ikke alltid så greit her på jord - det kunne være et martyrium, men hvor de gikk, da de forlot denne jammerdalen. Og så kommer dette verset til oss: ««Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.»
   Med andre ord: Han er den samme for deg som Han var for dem! Han har ikke forandret seg! Han om hvem det heter i Sal 68:11: «Ditt folk bosatte seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den elendige, Gud!»

E.K.

   For den elendige! Han som tok seg av den elendige, Han har alltid tatt seg av den elendige, og Han vil derfor ta seg av deg helt til du har nådd det målet Han har satt for deg - det er himmel og salighet! Bare ikke søk hjelpen noe annet sted, når det gjelder din sjels ve og vel!

   Vers 6 i teksten vår begynte med et derfor. Det er jo et ord som alltid viser hen til det som er sagt like foran. Og hva er det vi leser like foran vers 6? Jo hør!: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (v.5).
   Loven, når den kommer til deg i sin reneste form - om vi kan bruke et slikt uttrykk om det - så sier den ganske enkelt gjør det! - eller gjør det ikke! Og så henges det opp en gulrot, for å si det på den måten. Altså en gevinst, om du gjør det gode, eller lar det onde være. Men du må gjøre det og det etter Guds standard, Han for hvem ikke engang himlene er rene.
   Her i teksten pekes det hen mot noe helt annet: Du skal få slippe denne pengekjærheten - dette som jo har sin dypeste grunn i bekymring for livet her, selvberging, idet du nå skal vite hva Han har sagt, det vil si, lovt deg: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Ser du dette?
   Og så kommer dette derfor i vers 6: ««Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?»
   Herren har jo lovt å sørge for deg!

   Her er det så snart å begynne å streve, når det blir tale om vårt liv her i verden. Og det er jo alvorlig, for hvor er det et menneske strever i åndelig forstand - jo, det er under loven! Det går jo ikke an å streve under evangeliet! Det går ikke an å streve med noe som allerede er gjort! Det er jo absurd!
   Hør du, kristen! - du skal få lov til å gå omkring og være et alminnelig menneske, som vet at Gud har behag i det som er godt for din neste, men du skal ikke gå og regne på gjerninger i forholdet til Ham, for gjerningen som skal bevare deg i samfunn med Gud og til sist bringe deg inn i himmel og salighet, den er allerede gjort! Det er synd å ville legge noe til der!

   Men nå skal du få høre til slutt, hva du kan gjøre for Ham - takke Ham! Som vi leste her: «La oss derfor ved Ham alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn.» (v.15). Men også her, når vi skal takke Ham for hva Han har gjort for oss, så står det: Ved Ham!
   Gud vil ikke ha noen hyklertakk! Men en synders takk for Golgata! - en takk for alt det som dette Jesu Kristi offer har brakt ham av evig velsignelse!
   Og så kommer det: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.»

   Når du har brakt et slikt offer, skal du tenke: Dette har Gud behag i, men det gjør meg ikke det minste ren for Ham! - det var det bare Guds Sønns eget blod som kunne gjøre!
   Vår redning, den ble klart nok uttrykt her: «Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Og om Ham leste vi: «- er i går og i dag den samme, ja til evig tid.»