Når jeg leser det ellevte kapittel i Hebreerbrevet om disse troende som ikke hadde sitt fedreland her på jord, må jeg tenke på denne sangstrofen av Per Nordsletten: «Du verden, full av svik, er tung å gjennomvandre. Jeg er deg ikke lik, du vil meg spotte, klandre.»
   Er tung å gjennomvandre! – der kjenner en levende troende seg så vel igjen, og det er jo heller ikke så underlig – nei, tvert imot, han gjennomvandrer jo en verden som er falt bort fra og er blitt aldeles fremmed for Gud og Hans vesen, og i tillegg bærer han dette fremmede vesen i sitt eget kjød – ja, hans kjød er rett og slett et gudfremmed vesen, og en opprører mot alt som kommer fra Ham! Derfor går veien inn i Guds rike for en synder gjennom å bøye seg for den sannhet som er av Gud, og gå inn på blodets regning og grunn alene. Det er ingen enkel og liketil sak for den stolte natur. Å miste alt sitt eget det er jo døden! – intet mindre!

   Ved tro! – det er kjernepunktet her. Og da må vi jo vite hva denne troen egentlig er for å forstå noe av det vi leser i teksten her.
   Vi får åpenbart i Skriften, hvordan et menneske kommer til tro, det skjer ved at troen kommer til det mennesket. Troen er altså noe som virkes av Gud ved Ordet og ved Ånden – og det kan mange være enige om, men faller straks av når du også hevder at den kun er der, det vil si, forblir, ved Ordet og Ånden. Da blir troen aldri noe jeg har kontroll over, men jeg holdes oppe ved tro, som Peter skriver i 1 Pet 1:5: «- dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.»
   Holdt oppe ved tro! Som vi også leste i teksten vår her: «- med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.» (v.2). Der har vi også et velsignet forbilde i kobberormen som Moses etter Guds befaling hengte opp på en stang, så de slangebitte og døende israelitter kunne se på den og leve!
   Det er en underlig ting med en levende troende – når han er langt nede, og det er han gjerne ofte, og må si: «Jeg kan ikke tro!» Hva gjør han da? Han påkaller Jesu navn mer enn noen gang! Men da tror han jo, ikke sant? Vi kan te oss ganske så bakvendt av og til.

   Tro og tro er to forskjellige ting, sa Luther ved et tilfelle, og da mente han nok dette med en tro virket ved Ordet og Ånden og en ren forstandstro. «Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det - og skjelver,» skriver apostelen Jakob i Jak 2:19.
   Han berømmer det at du i det hele tatt tror det – Du gjør vel! – men, og det er et svært viktig men – det gjør også de onde ånder, men da ikke til frelse, men de skjelver. De har altså ikke en tro med lengsel etter frelse og utfrielse fra hva de er, men bare en kunnskap om selve sannheten, nemlig at Gud er der, og slik er det også for et menneske med en ren forstandstro – det klan gjerne være hallelujarop og lovsang, når stemningen er der til det, men ingen lengsel etter tilgivelse, frelse og utfrielse, med andre ord, ingen tilflukt til frelseren og Hans gjerning!
   Jeg husker fra den tid – min første tid som kristen – da jeg holdt mye til i ganske så karismatiske sammenhenger, at dette med troen var i sentrum, vår tro, kvaliteten og kvantiteten av den, for med den var jo alt mulig. Legg merke til hva begjæret etter denne tro har sin grunn i – ikke for å se Jesus klarere til et dypere samfunn med Ham, ikke til et sant syn på seg selv, så en kunne leve rett og sant med Herren, men alt den muliggjorde! Som å få del i en magisk formel nærmest! Dette er ikke av Gud!

E.K.

   Og så brukte man gjerne ordet fra 1 Joh 4:17b: «For slik som Han (det vil si, Jesus) er, slik er også vi i denne verden.» Og da var det selvfølgelig den Jesus som gikk omkring og gjorde tegn og under. Ja, slik ville vi jo gjerne være, vet du! – nøyaktig den samme ånd og lyst som var i virksomhet, da disiplene kranglet om hvem av dem som var den største, og hvem som skulle sitte ved Hans høyre og venstre side, da Han kom i sitt rikes herlighet. Det vil med andre ord si – en kjødelig ånd!
   Se også alt det herlige og store som er beskrevet i teksten her, som disse utrettet ved troen. Men det er noe de helst ikke vil høre i samme åndedrag: «- men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse. Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel. De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hård medfart. Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler.» (v.35b-38).
   Hva med dette? Og hvordan endte Mesteren selv? Og er denne verden tung å gjennomvandre for oss, så var den mange ganger tyngre for Jesus, vet du – Den Hellige, midt i en fallen verden! Ingen av oss kan forstå det fullt ut.
   Nei, dette vil de ikke høre, og åpenbarer dermed at de er forført av falske åndsmakter! Dette apostelen Paulus i Ef 2:2, kaller for «luftens makter!»

   Du som er av sannheten – av sannhetens Ånd – og plages så ille ofte av dette som tynger, og synden som henger så fast ved deg, som vi leste her – gjør som han videre skriver: «- løp med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender!» (12:2).
   Det er så mye som kan tynge oss i denne verden, at en helst ikke bør begynne å ramse opp noe, men for eksempel, nettopp synden som henger så fast ved deg, kanskje hang til tungsinn, sykdom, utviklingen i samfunnet omkring deg, og da fremfor alt i menigheten(e), problemer i familien osv. Se på Ham! – Han skal fri deg fra det alt! En dag skal det være som en drøm du ikke lenger husker idet du er overveldet av herlighet!
   Paulus skriver i Rom 8:18: «For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.» Dette er skrevet av en som i dette livet har opplevd å bli rykket like inn i den tredje himmel! (2 Kor 12:2).
   Du kan tro han visste hva han talte om! Dette er hva som venter deg der fremme, du som ikke vet deg noe annet til frimodighet og frelse enn Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam, som Peter skriver i 1 Pet 1:19.
   Så hold ut!

   Å, så tvil ikke på at velkommen du er, siden «fullbrakt» fra Golgata lød! Da står intet tilbake å gjøre for deg, alt er fullført ved Frelseren død.